08 mars 2012

DET ER EI TID FOR ALT


Fintenker på det med allment aksepterte sannheter, og ditto løgner. Tanken streifer innom dagens oppslaget i Dagbladet om pensjonsfella kvinner ikke må gå i. Om reformer, om tilbakeslag og det på selveste 8.mars. Noen feministisk analyse forefinnes selvsagt ikke.
Hvor er dere blitt av alle sammen?
Eller: Hvor er vi blitt av alle sammen?
Jeg måtte bare nevne det, enda det ikke var det jeg tenkte på egentlig.
Det var mer det der med det at jeg undrer meg over både det ene og andre nå for tiden.

Det er så lenge siden sist man brukte ordet i en større sammenheng. I det hele tatt er det veldig veldig veldig lenge siden jeg har reist meg opp i noen forsamling og bedt folk holde kjeft og høre etter hva jeg sier. Sånn er det når man ikke er ute i store forsamlinger sånn dagsstøtt. I de store forsamlingene er man der helst for å høre på andre. Ikke at det er noe galt ved å lytte. Andre har da helt rettmessig masse å tilføre. Det kan være ren nytelse å lytte til de givende ord. Utvide perspektivene, åpne ører og øyne for muligheter og veger en ikke kunne suget ut av egen fantasi eller bryst. Men, noen ganger er det tid for å si noe sjøl. Det er ei tid for alt, og en av dem er for å snakke eller skrive.

Feministen i meg har rett og slett ikke lyst til å sitte stille i senga, lese andres romaner og holde kjeft.
Ikke i dag. Energien bobbler etter å ha fått være ute i bare 26 grader med sidelengs vind og regn i tre-fire herlige timer. Rett nok fortalte danskene jeg traff at de ikke hadde opplevd det slik her noen gang. 8 år på rad hadde Ao Nang vært stedet i mars. De snakket om klimaendringer, og andre endringer.
Så snakket vi faktisk litt om naboskap, og at vi forstår hverandre godt vi norske og danske.
Vi sluttet med å ønske tillykke med feiringene resten av dagen og gikk hver til sitt.
En hyggelig formiddagspassiar i øsende regn...

Det er vidunderlig å ha tilgang til den frie bloggens verden.
Kunne smurt på videre med... en verden som er snill og god og alle får si hva de vil hvor de vil.
Her finnes ingen overvåkning eller forfølgelse i vår frie vestlige del av verden.
Hvis jeg hadde vært et annet individ vel og merke.
Om min verdensoppfatning var kledd i lysegrønn tro og tillit til autoritetene.. hvis bare ;-I

Nei!
Vel har jeg et talerør, et ytringssted.
Jeg artikulerer meg på fredelig og fritt vis.
Benytte seg av den dyrebare ytringsfriheten.
Den som slett ikke er noen selvfølge rundt omkring i verden.
Kneblingen av det frie ord er ikke noe ukjent fenomen.
Fortsatt både forfølges, fengsles og drepes det fritt-talende snakkende og skrivende folket.
Noen steder driver man mer med sånt enn andre.
Jeg kunne nevne i fleng, men det er vel unødvendig.
Senere tiårs historie er jo full av paranoia, og forfølgelse og urettmessig politisk overvåkning.
Noen ganger spekulerer over statistikken her på Ytringsstedet.
Hvem er egentlig mange tusen lesere i USA?
 Jeg hører aldri noe fra noen av dem hva nå enn det kommer av...?
Det samme gjelder alle kineserne, russerne, ukrainerne eller koreanerne?
Hvem er de alle sammen?
Jo, det er ei tid for alt og noen ganger skal man nevne det som synes underlig...
Underlig...
Underlig...

Synnøve Sætrum

8.mars 2012




Det er 8. mars. Den internasjonale kvinnedagen. Gratulerer til oss alle! Det er ikke så lenge siden man satt og planla kvinnekuppet i Norge. Jammen fikk de jentene det til. Mye mer også, som gjør at vi har det såpass som vi har det i Gnore i dag. Det gjelder bare å ikke la seg forlede til å tro rettigheter er en selvfølge og overhøre de stemmene som jobber for tilbakeslagene.
 For de er i full gang.
Kroppspress. Pornofisering av den kvinnelige seksualiteten.
Deltidsarbeid uten sykelønn.
Overtidbetaling uten overtidslønn...
Vikarkontrakter år ut og år inn, mangeårig høyere utdanning til tross.
Krever man noe er det et tupp i baken og på hue ut...
'Brysomme' jenter som protesterer og sier:
Nei, hør nå her!
Ja, hva er det som er i ferd med å skje med henne nå om dagene?
Og, hva skjer med alle dem som aldri har kunnet heve stemmen og be andre lytte.
Endel millioner kvinner er faktisk gjemt under heldekkende burkaer.
Jeg kaller det ukultur. Maktmisbruk.
Basta!
Hørt det før?

Noen skramler med sablene rundt retten til selvbestemt abort fortsatt.
Sammen med dem som gjør hva de kan for å påføre den som har fått en eller flere slike utført psykiske men for livet. Problematikken er ikke borte, selv om vi ikke diskuterer den like høylytt som for noen veldig få tiår siden.

 Hørte jeg mullaene mulle om kjønnslemlestele av verdens uskyldige små jenter?
Frata unger noe av det aller fineste ved livet og kvinnekroppen.
Hvordan kan vi overhøre skrikene? Mens, skrikene fra mannlige storkapitalisters bekymringer for profitten får kilometer etter kilometer spalteplass absolutt hele tiden i hele verden? Det er så underlig.

Hvor mange voldtekter skal det skrives om før noe i realitetene begynner å skje både med holdninger og i rettssalene verden rundt? Forsatt blir kvinner mishandlet ihjel både i Norge og andre steder. Enkelte hevder vi ikke trenger noen internasjonal dag som fokuserer spesielt på kvinners rettigheter og situasjon. Det kan jeg ikke fatte eller begripe eller godta at noen hevder.
 Rene skjære vissvass.
 Snakk om å stikke hodet helt til hoftene i sanda.
Hvor er spadene blitt av, og klarsynet?
Den internasjonale kvinnedagen 8. mars er mer nødvendig enn noensinne!



Gratulerer så veldig mye til alle kvinnene over hele verden!
Og til alle mennene som går og står sammen med oss...

8.mars 2012 er i full gang :-)
Ha flotte feiringer !




Synnøve Sætrum

DET STÅR TIL LIV...

Ao Nang. Foto: Synnøve Sætrum

Bilder fra Barcelona som jeg har vært så heldig å fått besøke endel ganger skifter i mitt indre. De jeg har i egen hukommelse mikset med de som blir til grunnet romanen jeg koser meg med.
Carlos Ruiz Zafon's "Engelens lek" ligger på den ene siden av maskinen og på den andre står dagens andre Soda-Water. Styrkedrikken min heromkring. Uret her viser 11 05, og det er jo ingen tid for ei klokke. Torsdag er det også, og den ene dagen er like bra som den andre. Frokosten er fortært. Tok bare ei pannekake med annanas og yoghurt for variasjonens skyld. Gode morgentimer det der.
Deilig å sitte i skyggen.

 Jeg har tenkt å vandre langs bebygde veger denne formiddagen, og der er det ingen fare for at matmangelen/følingen skal ta meg. Her finnes så det holder av alle sorter, om en det typiske turistslurvet henger over kjøkknene. Uansett så sulter jeg ikke ihjel. I sultende millione's perspektiv lever mildt sagt i den største luksus. Jeg må holde den slags høyt ad notam når jeg holder på å tråkke ned i bortskjemtgrøfta. Der har jeg ikke noe å gjøre. Mer er det vel egentlig ikke å melde fra Ao Nang akkurat her og nå. Annet enn at det står til liv, og langtidsturisten er på veg ut i Thailand også i dag.

Ha fortsatt god torsdag!

Synnøve Sætrum