06 april 2012

Reisa er målet... God påske!

Det er langfredag, og tidlig formiddag.
Den stille lange dagen.
Vi har statsreligion i Norge, om enn religionsfrihet.
 Arbeidslivet stoppet opp i går, og kollektivt går vi gått inn den stille uka.
Jeg er ikke kristen,eller muslim.
Budhismen tiltrekker meg med sin erkjennelsestenkning, men jeg har ikke konvertert.
Det utelukker ikke at jeg har tanker og ideer om høyere makter, og evige krefter langt større enn meg selv. Der ute finnes lys hjerte og sinn kan hvile i og ved.
Jeg er ikke blitt filosof, men jeg liker tenke selv.
Humanismen derimot står høyt i kurs.
Selv om jeg ikke i alle sammenhenger skjønner hva et humanistisk ståsted er.
Tar jeg innover meg perspektivet liv - død er reisa målet.
Noen annen måte finnes ikke for meg.
Veien blir til mens man går, en dag av gangen.
En time en dag er det slutt.
Jeg vet heldigvis ikke når.
Likevel vet jeg at dette er den lange lidelsesdagen i kristendommen.
 Veien som fører til oppstandelsen og løftene til menneskene om livet etter døden.
Paradokset er at et redskap for tortur og død er den kristne kirkens fremste symbol for evig liv.
Ser jeg det fra et for meg menneskelig ståsted og overført betydning tenker jeg at noen ganger er vi alle korsfestet. Hudløst nakne spent ut i livssmerten.
Alle enkeltmennesker har sine kors å bære.
Sine lidelseshistorier.

Denne formiddagen skal jeg ut og gå runden. Gi kroppen min det den trenger av mosjon for å kunne fortsette livet. Fintenke på dagen mens jeg vandrer. Kanskje oppdager jeg noe jeg ikke har gjort før.
Det er ikke snø som det trues med heldigvis. Hestehov og hvitveis blomstrer. 
Skulle vel stått han a' med 'zen-tid' over snøskuffa også, men trenger ikke opplevelsen.
Lett bekymring for unønsket snue (på gang) er det eneste som murrer litt, men bare å slå fra seg.
Anne Karin Elstad døde i går.
Hvil i fred.
Alt det fantastiske hun har skrevet lever videre.
Undertegnede har hatt stor glede av å lese rubb og bit som kom fra hennes penn. 
Kommer helt sikkert til å lese om igjen.
God litteratur kan man ikke lese for mange ganger.
For mitt eget lille store liv finnes ikke noe å klage over.
Jeg sitter her og bare er sløv og tilfreds mens appelsinen smaker sol og ullsokkene varmer beina. 
Litt trøtt er jeg også, og skal ikke ut og forandre verden.
Jeg gjør mitt aller beste og frigjør meg fra alle krav og forventningers store skrekk og gru.
 Livet er reisa, ikke bestemmelsesstedet man går mot.
 Det er det koker ned til enda en gang.
Nyhetene forteller meg at verden går sin elendige gang.
Selvmordsbomberne fortsetter.
Ingen kriger er slutt. Millionene som sulter er ikke mette,
og de norske myndighetene skal fortsatt sende små integrerte barn ut av 'verdens beste land'.
Alle blir tildelt sine kors å bære!
Det er faktisk ganske deilig å kunne brekke den tankerekka med at det finnes fredelige harmoniske paradiser rundtom på jorda også.
At ikke absolutt alle mennesker lever i den ytterste nød og elendighet.
Eagles 'New kid in town' lyder i bakgrunnen, og snart kommer 'Påskelabyrinten'.
Mosjøværingen er i teten dermed er det ekstra spennende for ei dame som har barndommen og store deler av dialekta si derfra... !!! Måtte seieren gå til byen midt i Norge.
Så her skal jeg bare sitte helt stille.
Resonnere meg fram til radioens reisemål og lade opp til langfredagspromenaden.
Man kan ikke alltid være på reise i tropene eller ved Egeerhavet.
Det meste er helt vanlige dager.
Hverdager jeg setter stor pris på.
Den er priviligert som har en flekk på jorda å kalle hjemme.
Likevel er jeg sikker på at mitt indre tar meg langt vekk sammen med radioprogrammets deltakere.
Jeg skal riktig kose meg, ikke skue annet enn min egen navle og bare være.
Synnøve Sætrum