'Alle' vil til himmelen, men 'få' vil dø.
En kan velge å tro det er sunt å eldes med fokus på de små tingene i tilværelsen. Om man er aldri så skrøpelig, og kroppen foræder på kreative vis er forestillingen om et evig her helt levende. Hverdagene som kommer og går. Det er en glede å våkne til dem og konstatere at man ennå ikke er død. Som min kloke venn sier: "Det blir en kjedelig dag". Noen ganger drøser vi om at det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. Hvor mye sant enkelte munnhell inneholder. Heldig er den som har en hverdagskamerat å gi seg hverdagsfilosofien i vold med. Lite kanskje for den som leter etter skatten i enden av regnbuen. Den som holder fokus på de nære detaljene derimot.De små detaljene som er det store, de virkelige skattene. Mange heromkring sørger for å holde utseende, de rette bekjentskapene samt gods og gull i fokus. Jo da, det er fint å ha komfort, ikke slite for mye, og mange her til lands har det godt. Fred har vi også, og rimelig trygghet. Fram til i fjor sommer var vi jo til og med vernet fra terror. Krig har vi ikke hatt på evigheter, så der er plenty ro og harmoni og velstand. Likevel brenner folk ut i ung alder,føler seg utilstrekkelige og elendige store deler av livet.
Alt sammen som om kroppen ikke alltid er den som vinner, om du skjønner?
Så lenge det er liv er det håp, og så lenge humla suser gjør det som ikke dreper deg kun sterkere.
Ikke no snikksnakk ensomheten, det siste store tabuet. Takk!
Her snakkes mye om hva man har eller gjør, og lite om hvem man er.
Omtaler av den ikke tilstedeverende handler mye om plasseringer i tid og arbeid framfor øyeblikk og personlighet.Likevel er det vanskelig å komme utenom at kroppen alltid vinner. Ja, for den gjør virkelig det. Har man tannverk, så ER man lett tannverk. En giktbrudden er gikta. En hjertesyk sitt hjerte. Slagpasienten slaget. Kreftpasienten kreften, eller sagt på annet vis kroppen vinner.
Det forelskede hjerte en stor bankende varm klump i brystet, sitringer og sammentrekninger i mellomgulvet. Den gode kroppen kjennes den også. Bankende blodårer. Jo, kroppen vinner alltid!
Til den dagen den tar slutt. Runder man femti begynner ting skje. Man kan få en toppjobb innenfor fotballen, som jo er rundere og større enn alt hva prestisje og sånn angår. I alle fall i disse dokumentar- og mesterskapsdager. Like forbaska kommer døden og banker på.
Den er nesten alltid definitiv. Bye bye liv og prestisje, hallo kirkegård.
Der bryr man seg ikke om slikt.
Jamnsies som man ligger.
Det er nemlig de færreste er forunt å bli reddet tilbake etter tre timer og på toppen av alt kunne takke kulda for det.Siden vi her i landet har et sånn underlig, anstrengt stilltiende forhold til forgjengelighet og dødelighet kan det synes som det eneste naturlig sikre, døden altså, ikke regnes med i livet. Hvorfor er det sånn? Når sluttet vi snakke om den? Når ble det slik at man skulle beskytte barn og seg selv mot den?Ok, alle vil til himmelen, men få vil jo dø synges det. Selvsagt ville det vel være veldig usunt med hele fokuset på grava, men likevel. Kanskje fokuset blir litt annerledes når man bikker femti. Dagene viktigere og rikere. Livet føles nærere og bedre. Mulighetene mange, veldig mange akkurat nå og her. Å vente til de 66 for å freake ut må i beste fall sees som rene abstraksjonen.
Synnøve Sætrum
