09 juni 2012

DEN SISTE STORE KJÆRLIGHETEN


 

Det sies at om man ikke vet så mister en ikke noe.
Kanskje det, men jeg vet:
Noen mennesker ville livet vært fattigere uten.
Uten den ene spesielle definitivt en tragedie.
Intet jordisk kan erstatte gløden i et elsket menneskes smil, eller melodien i stemmen.
Den som elsker elsker hele mennesket, et alt. 
Objektiviteten finnes ikke i  den tilårskomne kjærligheten heller.
 Slappe lemmer, grått hår, furete kinn, aldrende hender.
Du er den vakreste som finnes.
Ingen som deg.
Alltid deg som jeg har lett etter helt til nå.
Lenge levd liv bærer også skjønnheten i seg.
Vart og nært finnes sanseligheten også i det  levde.
Kjærligheten er ingen alder.
Kjærligheten er evig.
Den kloke bøyer hodet og takker for mulighetene høstdagene gir.
Vet at uten dette møtet ville noe stort gått en forbi.
Jeg elsker deg, vet du det?
Sinnsro, fred, nærhet, stillhet, intimitet, trygghet.
Nytelsen et elsket menneskes aura bringer.
De skjøre båndene i det siste sanselige vennskap.
Den inderlige lykken i sjelelige frekvenser.
Priviligert er den som får.
Privilgert er den som gir.
Om regnbuen datt av himmelen finnes likevel skatten akkurat her ved din side,
du som er meg nær alle disse brennende dagene.
 Perfekt er det eneste ordet som klinger riktig.
 

Vissheten er her.
Jeg elsker deg og bare deg.
Mitt livs kjærlighet denne siste store...
Sensuell. Sann. Sanselig.
Lengsele, fellesskapet og kjærligheten meisles i ånd.
Timene, dagene, ukene som går  kommer snart med snø og is.
Men om høsten finnes de sterke fargene. Lufta blir klarere, pusten går lettere.
  Heldig er den som ennå en gang blir tatt i mot, og får drikke fra den utømmelige kilden. 

Velsignet er den som hvisker:  
'Jeg elsker deg' mot et bankende ennå inderlig  levende lekende og lengtende høsthjerte.

Synnøve Sætrum

GRACELAND - PAUL SIMON



HVA SA DU?


Om jeg elsker deg?
Hva sa du?
Elsker du meg?
Å ja.
Ja jeg elsker deg.
Forandrer det noe?
Nei.
Jeg elsker deg.


Noe så til de grader værsjuk...


Det er lauv i lia, og lundene er livnet til.Egentlig ikke det det står på. Mer handler øyeblikket om å vasse rundt i savn etter den brennheite norske sommeren.
Jeg er oppvokst i et av Norges små regnhull og skulle dermed være godt skodd for de realitetene utenfor stuedøra her og nå. Akkurat i denne regndumpa venter den godt opplagra karbohydratfesten på mine spinnende føtter og glad sprint!
Jau jau...
Før i tida var det bare fruens glade dager, fylte til randen med sol. Ikke sant?
Barndommens himmel var alltid blå.

 Jeg husker barndomsvenninna mi ringte på døra og spurte om vi skulle ut og klatre i trærne enten det var stiv kuling eller liten storm. Vær ingen hindring.
Flott å sitte i toppene og skue tilværelsens kår på bakken, men noe regn husker jeg ikke.
Nei, jeg får fortsette tro på sommeren,  tiden slike som meg lengter etter hele året er da vitterlig her.
Sommeren  som for meg er den viktigste motivasjonen for reiser til subtropiske klima og skrape kistebunnen gjennomsiktig. Selvsagt sammen med at det kun finnes ett liv utlevert som skal fylles med mening alle dager. Ikke at det er meningsløst å våkne opp ennå en gang og oppdage verden,
men jeg lengter til de varme strålene jeg. Cogito ergo sum, og jeg tenker det som oppriktig trøst.
Er så sommeravhengig at jeg allerede pløyer gjennom restplasstorget,
og tenker det får bli et møte med Helios øy dette året også, om forholdene ikke bedrer seg.
Jo da, noe lengsel er innfridd også her, men det er for lite. Alt for lite.
Jeg kjenner d-vitaminer på boks ikke på langt nær smaker som fra strålene.
Sånn er det bare, man huger etter 'the real thing'.
Herregud det er morgen, grønn vinter og sommer i Norge.
Stoltenberg har akkurat åpnet 'Reiseradioen 2012'.
Regnet står på sitt mot det grønne utenfor vindet. Gradestokken viser åtte små... Det betyr noe.
Jeg fryser på tærne, har satt på vifta og tenker litt på høst.
Bare dumt det siden det ikke er St.Hans ennå.
Men, jeg er jo norsk for f... og noe så til de grader navlebeskuende værsjuk også..

Synnøve Sætrum

UROLIGE DRØMMER


Noen morgener kjenner en seg litt fortapt. 
Drømmene har vært av det slitsomme slaget, og med dem ble søvnen av det heller urolige slaget. Akademiske utgreiinger, polemikk og diskusjoner i god miks med vonde følelser, forvirring og umenneskelighet.Denne natta handlet drømmene om sinne, forsoning og tilgivelse. 
Finnes mulighetene for tilgivelse uansett hva saken måtte dreie seg om?  
Kan man forsone seg med det grusomste av alt, for ikke å snakke om tilgivelse...?
Hvis et menneske gjør noe grusomt fordi de faktisk er syke, hvordan skal man se på dette mennesket da? Ikke at det forandrer udådene og lidelsen, sorgen og smerten til hundrevis av berørte eller hele nasjoner. Realitetene endrer seg ikke, unge tapte liv står ikke opp igjen, tapene vil fortsette og være tap, men likevel ga gårdagens forelesning fra rettssal tohundreogfemti tanker og perspektiver jeg ikke har tatt inn over meg tidligere siden terroren rammet Norge. 
Jeg satt fjetra og hørte på professoren mens jeg lærte mye mye mye nytt og tenkte:
For en klok mann! For en modig mann!
Jo, det gjorde såpass inntrykk at det ble med inn i søvnen. 
Når jeg tenker litt til slår det meg at jeg finner nok frem.
Noen kvister nemlig løype, så det er ingen grunn til bekymring. 
Stearinlysene på frokostbordet insisterer fortsatt på sitt, og det tredje kaffekruset smaker.
Så lenge det er liv er det liv, tenker jeg.
Ha en medmenneskelig reflektert dag.

Synnøve Sætrum