23 juni 2012

MYE VIL HA MERE OG FAEN VIL HA FLERE...


Om bøttene som øser fra himmelen denne morgenen skyldes oppvarmingen av kloden og drivhuseffekten vet jeg ikke, men det er en nærliggende tanke. Jeg tumler litt med verdens økonomiske svøpe et øyeblikk, men blir revet ut av det av lyden fra enda et kraftig regnskyll. Det fosser slett og rett. Hadde jeg ikke visst bedre hadde jeg trodd jeg ennå var i tropene.
For sånn er dette regnet, og det faller i timer.
 Skal etter sigende fortsette sånn nesten ei uke.
Siden jeg bor i høyden blir det vel ikke flom, men likevel så er det hustrig.
På den andre siden sitter jeg under tak, med kaffekoppen og datamaskinen foran meg.
Dompap, kjøttmeis, trost og stær sitter i le for regnet i espalieet.
Pjuskete i fjærene alle sammen.

Jeg har sovet godt, og jeg har våknet til nok en dag.
Ingen kommer til å plage meg, og jeg har mye jeg kan se fram til.
Ja, for det er mye å glede seg over selv om man ikke kan ta morgenbadet i pengebingen...
Siden skal jeg strikke videre på et sengeteppe, og høre lydbok.
Stearinlysene skal jeg tenne, og jeg skal ikke kjempe meg ut på holmer og skjær for å feire midtsommerkvelden. Det finnes alternativer her uti min verden, og takk for det!

Jeg forstår og vet noe om hvordan det må være for alle de unge menneskene der ute i Europa og verden som etter mangeårig slit med universitetsstudier går rett ut i ditto arbeidsledighet. Etter å ha gjort det samfunnet forventer," de riktige tingene", er det likevel ikke bruk for dem.
Siden kapitalismen rår ødsles det med hele genereasjoners viten og kapasitet. Økonomien stempler mennesker ut lenge før de har sjangs til å komme inn. Noe så vanvittig bortkastet og trist og tragisk. Umenneskelig er det, og bare det. Mye vil ha mere og faen vil ha flere!
 Så sitter vi her i landet og slår oss på brystet med at vi er de nest rikeste i Europa og et samla pressekorps, nesten i alle fall, sørger for at ingen glemmer det. Ikke her, ikke andre steder. Hovmod står for fall, er det noe som heter. Nå skal jeg ikke påta meg noen rolle som spådame, for det kan agrukpressa ordne... Uansett så kjenner jeg en slags kvalme, og har ikke lyst til å bli assosiert med denne vanvittige selvgodheten. Først og fremst fordi jeg vet at 'vi' ikke er alle i Norge.
Dette 'vi' er en presseskapt størrelse, en konstruksjon. Om og om igjen slås det opp.
 For meg, som har studert både språkbruk og politikk renner ordet propaganda meg i hu,
og det har gjort det lenge! Mye vil ha mere og faen vil ha flere!

Tidligere i livet, før jeg ble 'satt ut' var jeg ofte veldig stresset, kanskje ikke i direkte dårlig humør, men jeg løp fra det ene til det andre. I perioder hadde jeg tre jobber, så jeg løp og løp og løp. Jeg hadde faktisk ikke noe valg. På den tiden var det ingen 'rentefest' å ta del i. I det hele tatt var det ganske så strevsomt, og jeg hadde alltid dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk på det menneskelige planet. Døgnet ble for kort, man skal jo sove også. Det ville ordne seg tenkte jeg. Hvilket det i dette tilfellet ikke gjorde. Sprinten besto noen år, og det skulle likevel vise seg at endene ikke møttes. 
I stedet fikk jeg erfaringen arbeidsledighet etter å ha løpt beina av meg som vikar for fylkeskommunen en sånn ti års tid. Da var det et tupp i ræva og på hodet ut. Arbeidsmiljøloven har mange spurt etter. Vel, den gjelder ikke alltid. Heller ikke i Norge. Mange års universitetsutdanning hjelper ikke når  krybbene tømmes, eller man ikke har en onkel der der trådene trekkes.
Det er mye rart som skjer rundtomkring heromkring, også i etater hvor man ikke skulle tro det var mulig.  Nok om det. En dag tråkker noen på gale tær og da skjer det vel noe...

Nå er ikke mine erfaringer de mest elendige på kloden selv om jeg vet noe om å gjøre mer enn sitt beste, og likevel møte veggen eller smellen, eller hva man skal kalle det. Jeg lever jo her jeg lever, og er for eksempel ikke tvunget til å være i en eller annen type slaveri som 27 millioner andre mennesker. 215 millioner barn må arbeide for å overleve, og 100 millioner av dem blir grovt utnyttet. Det har med et økonomisk verdenssystem som ikke fungerer å gjøre. Ikke for mennesker i alle fall. Noe professorat trenger man ikke for å forstå og se det. Mye vil ha mere og faen vil ha flere!
 Jeg kan ikke slutte undre meg over at denne 'økonomiguden' får fortsette regjere.
At menneskene slutter seg til denne 'religionen', og går til grunne i navnet.
Det undrer meg, og jeg forstår det ikke.

 Som skrevet før: Det er mye jeg ikke forstår, mangt jeg ikke vet.
Greit det, man kan ikke være klok eller oppdatert på absolutt alle felter. Svakhet er det ikke, bare menneskelighet. Likevel vet jeg en god del, og det er mye jeg forstår. Jeg vet for eksempel at jeg ikke liker reklameringen for at 'vi' er nest rikest i Europa, når resten vakler.
Hvem er vi? Jeg føler meg ikke innlemmet i dette 'vi'. Er jeg alene om det tro?
 Et samla pressekorps understreker det stadig vekk, slik at man ikke skal glemme det.
Den fattige glemmer det sikkert ikke heller. Kanskje det er en av grunnene til at de som ikke har noe kommer hit, og sitter dag ut og inn i all slags være og rister med pappbegerne sine.
 Kanskje de høynesede er redde for å snubble i dem, siden det er så mange som har sterkt i mot dem. Eller blir det bare for ubehagelig "nå som vi hadde det så greit dere".
Mye vil ha mere og faen vil ha flere!

Ha god midtsommerkveld 2012...

Synnøve Sætrum