Foto: Synnøve Sætrum
Jeg tror jeg tror på sommeren, jeg tror jeg tror på sol igjen !
Takker værgudene for at verden soler seg utenfor mitt lille hjem det lille øyeblikket før skyene dekker den. Yr.no tar stadig feil, men kanskje blir himmelen blå ved solnedgang...
Finfin dag for Fjodor Dostovjeskij's 'Idioten' spekket til randa med de store spørsmålene;
politiske knuter, universelle ideer og moralske dilemmaer.
Kjærligheten eller plikten?
Tro eller vitenskap?
Sosial rettferdighet eller klassesamfunn?
Harmoni eller uro?
Å være eller ikke være...
osv
Ikke en månsterflott eller drapssnegle så langt øyet rekker.
Ingen gale edderkopper eller gnagere har forvillet seg over dørstokken, til og med sleva holder seg vekk. Vinden suser, mens vindspillet nynner med. Og enda bedre:
Tjuetre blanke grader i skyggen, så det minner om sommeren jeg fortsetter tro på.
Døra opp og jeg kan sette meg utenfor med kaffekoppen og den bærbare.
Det er lenge siden sist, og jeg fryder meg.
Fryyyyder meg.
Noen av solsikkene har fått størrelse.
Andre er mye spinklere enn de pleier være på denne tiden av året.
Kanskje de fortjener en ekstra porsjon godt gjødsel.
En liten piff som motivasjon til storvekst etter all kjørlig forsinkelse.
Morgenritualer. Formiddagsritualer. Stillesittende ritualer ved datamaskinen. Luking med lytting til lydbok er lykkelige timer. Så blar jeg meg gjennom det sosiale mediet og de nettnyhetene jeg kommer over. Ikke for å sosialisere meg, men for å følge noe med på hva som foregår i Norge og verden. Bare å registrere at kirken ber romfolket om å flytte, og at denne saken har fått et enormt fokus. Selvsagt skjønner jeg at det er uvanlig med teltleirer på kirkebakken. Selvsagt vet jeg også at det ikke er tillatt. Selvsagt vet jeg også at romfolket har en ublid skjebne over hele Europa. Også i Norge. Det er det tradisjon for. Ikke så mange tiår siden vi sluttet å tvangssterilisere reisende kvinner. Reitgjerdet og Dikemark... får meg til å grøsse. Dessuten var det slik at man ikke fant papirene til disse barna i skoleverket. De var statsløse. Det er de fortsatt. Med menneskerettighetserklæringen som utgangspunkt for min tenkning grøsser jeg ennå mer. Og, jeg tenker på alle de tusener av tonn mat vi kaster på kapitalismens alter her på berget. Det undrer meg at så lite fokus rettes mot det i stedet. Siden vi nå blir besøkt av fattige vandrende. Organisert eller ikke er ett fett for meg. Uansett er det et symptom på det samme: Fattigdom. Sosial urettferdighet. Trakkassering. Forfølgelse av folkegrupper som ikke passer inn. Det skal jo ellers ikke så veldig mye til for å være på siden her i Norge. I verdens beste land å leve i skal man vokte seg vel for å tråkke på siden av den smale sti. Grøftetilværelsen er ikke noe noen trakter nevneverdig etter. Er det ikke snart på sin plass at samtilig politikere tar seg kraftig sammen, og får satt på dagsorden det som virkelig betyr noe. Nemlig gode levekår for alle mennesker i Norge. Forresten så synes jeg den meldingen kan sendes til kirken også.
Denne formiddagen smakte faktisk ikke kaffekoppene så godt som de pleier. Var som jeg ikke helt greide å sanse meg. Jeg kjente meg ytterst skamfull på Norges og egne vegne. Av alle klodens milliarder av mennesker er jeg bare en liten prikk som i skrivende øyeblikk ligger på en sort skinnsofa i på en svært fredelig og trygg plett i verden. Noen ganger synes jeg den er for liten og ussel sammenlignet med andre femtiåringers enorme eneboliger og leiligheter. Det hender til og med jeg skammer meg over å være 'satt ut', ikke eie mer, slite med vekta, være syk og singel. Jo, det hender rett som det er. Helgen er jeg ikke, og må øve meg på justering av perspektivet. Løfter jeg blikket fra egen sofa ser jeg hellet i at jeg har statstilhørighet, og at jeg hadde griseflaks med fødested. Akkurat her skriker skjærene og en flaggspett spiser solsikkefrøene jeg har strødd på bakken. Meisene har enda ikke oppdaga at jeg er hjemme igjen og har hengt ut for. Med andre ord har jeg såpass at jeg har noe til overs for dem som flyr i lufta. Gir dem å spise absolutt hele året.
Det er sikkert nok å ta av annet å ta av i disse dager. Godt for de små skapningene det.
Nei, som sagt så hiver vi flere hundre tusen tonn fullt ut brukbar mat i året for å opprettholde den kapitalistiske lønnsomheten. Ikke blande seg inn i markedsmekanismene og alt det der. Absurd, absurd, absurd. Millionene sulter. Ærlig talt så er også jeg et av de menneskene som stadig forundres over at man fokuserer på mordersnegler og månsterflott og ulovligheten i medmenneskers teltleire. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det ikke en eller annen politiker som kan hoste opp noe menneskelig i denne sammenhengen? Bruke hodet med empati og solidaritet, ikke bare tenke på hvordan man skal bli sittende på taburetten eller skaffe seg en?
Vræææææææææææl!
Vrææææææææææææl!
Vræææææææææææææææææl!
Jeg kjenner for å skrike, stange hodet i veggen, legge meg ned rulle rundt og hamre med armer og bein. Oppføre meg som en unge som ikke begriper at man må føye seg inn i galskapens mekanismer uten et kløyvsens kvekk...
Vræææææææææææææææææææl!
Kjenner jeg kanskje skal gjøre meg upopulær denne fredagskvelden. Diskutere romfolk og matsløserier. Fattigdom og urettferdighet. Drømmer og tanker. Kultur og ukultur. Perspektiver. Jeg elsker den gode samtalen, og er heldig å ha noen få gode venner jeg kan samtale med.
En av de aftnene jeg ikke skal være singlest...
Denne fredagskvelden skal leves sammen med noen av mine medmennesker i sosialt lag, og fredelig drøs. Her trekkes ingen sabler eller sverd, selv om debatten kan bli spiss. I alle fall til en viss grad.
Jeg skal ut og bringe disse temaene til bordet, men før det skal jeg gå en tur langs Otra. Kikke på vannet, og høysommerblomstene. Hente energi og krefter ut av sommertimene som er så korte. Skyene skygger og skifter, men det regner ikke.
O lykke, o lykke, o lykke , o lykke, o lykke!
Kjenne at jeg lever, mens jeg fintenker mer på dette med hvor opinionssdannerne velger å feste blikket. Det er grenser for hva mellom himmel og jord jeg ikke forstår!
Synnøve Sætrum
