.JPG)
Ved Bossbu i Setesdal. Morgenstemning. Foto: Synnøve Sætrum
Det skrives om norske selvbilder noen steder på internettet.
Man diskuterer hva det vil si å være norsk, hvilke verdier som faktisk hegnes om mens 'vi alle' løfter rosene mot himmelen
Det er norsk å hyle "seier'n er vår" mens man sitter på sin brede bak klistra foran skjermen og glor på mer enn ett og annet mesterskap. Et norsk selvbilde som innebærer at Kari og Ola griper nærmest bevisstløst etter potetgull og brusflaske.
Er det helgekveld får man til og med ei øl eller fem.
Brennevinet vil jeg ikke skrive om for dette her skal ikke handle om ruspolitikk eller manglende sådan. Ei heller junkfood, selv om det i nevnte 'setting' ofte telefoneres etter Peppe's pizza.
For det er ikke snakk om å gå glipp av et eneste minutt sportssending.
Bekymringer for pærefasong finnes ikke, og alskens svindyre kampanjer for aktiv livsstil og bedring av den jevne folkehelsa synes meningsløse sett(lett skeivt) utenfra.
Når et eller flere gullhåp innfrir under NM, EM, VM eller OL ,i et eller annet, er sofasliterne mange.
Skuffer medaljehåpene kan trøsten være å framheve hvor mye strøm, gass, olje og fisk vi eksporterer. Norge er det lille fattige landet som er blitt styrtrikt i løpet av noen skarve tiår sammenlignet med andre nasjoner på kloden. Jo da jo da!
Det kollektive selvgode selvbildet står på ingen måte i umiddelbar fare for og bli tatt vekk eller glemt... Typisk norsk å være selvgod!
For mindre enn tretti år siden var internettet ren fiksjon.
På Kristiansand Handelsgymnasium & Handelsskole lærte jeg at den personlige datamaskinen aldri ville bli noen realitet.Vi fikk høre om noen 'guttevalper' sittende tumlende i en garasje eller hva det var, men læreren himlet med øynene og lo av dem. Fiksjon det også, og rene dagdrømmerier lærte vi. Det var alt for mange uoverkommelige tekniske problemer til at slikt skulle kunne hende.
Bare et bitte lite tiår seinere var EDB (som det da het) en del av pensum, og det med opplæring i alt annet enn Basic. Men den gang hevdet lektoren hardnakket at datamaskiner tok alt for stor plass og var alt for krevende. Jeg har lært at man skal være forsiktig med å utøve rollen som synsk.
Snaue tre tiår etter har pc-en lenge vært en del av min og alle andre's tilværelse.
Jeg sitter jo her og legger hodet på bloggen og liker mulighetene det gir.
Det er ikke det. Det er noe med at det innimellom blir for mye og massivt.
Kvelningsfornemmelser er ikke fremmedord alle dager uti massemediejungelen.
Heldigvis finnes en avknapp og "a world outside"...
Det er min påstand at det er (mer) typisk norsk å bry seg midt bak om fotball eller olympiske prestasjoner. Mange foretrekker i stedet vandring i den norske fjell mens man føler seg ytterst priviligert over ikke å måtte ta stilling til noe som helst.
Helt frivillig melde seg ut!
Den ultimate lykken er å slippe være på nett og langt utenfor dekning.
Bare utstyrt med kart og kompass, være trygg på den gammeldagse og velkjente måten.
Når man kommer til hytta står det riktignok en radio der, men det er ingen som slår den på.
Samtalen mellom vandrerne som møtes handler om hvordan dagen har vært,
hva man skal spise og hvor ferden går neste dag eller gang. Man studerer kart og leser årbøker.
Dessuten utveksles tips om toppturer eller andre turløyper rundtom i den norske fjellheimen.
Det er godt å være sosial på ordentlig.
Utenfor i solveggen på ei av DNT's hytter, eller omkring fellesbordet inne i dem.
Spandere en liten knert eller en bit av biffen i møtet med den kjente ukjente.
Man har ingen problemer med kasting av komfort til fordel for utedo og enkel rengjøring.
Å bade i et iskaldt fjellvann oppleves som et forfriskende høydepunkt etter 7-8 timers vandring.
Mens man går en tur drømmer man om en annen.
Vi bor jo nesten midt i turløypa uansett.
Det er typisk norsk å elske viddene og å være vandrer.
Fottur fra hytte til hytte er et typisk norsk selvbilde.
Synnøve Sætrum
Det er norsk å hyle "seier'n er vår" mens man sitter på sin brede bak klistra foran skjermen og glor på mer enn ett og annet mesterskap. Et norsk selvbilde som innebærer at Kari og Ola griper nærmest bevisstløst etter potetgull og brusflaske.
Er det helgekveld får man til og med ei øl eller fem.
Brennevinet vil jeg ikke skrive om for dette her skal ikke handle om ruspolitikk eller manglende sådan. Ei heller junkfood, selv om det i nevnte 'setting' ofte telefoneres etter Peppe's pizza.
For det er ikke snakk om å gå glipp av et eneste minutt sportssending.
Bekymringer for pærefasong finnes ikke, og alskens svindyre kampanjer for aktiv livsstil og bedring av den jevne folkehelsa synes meningsløse sett(lett skeivt) utenfra.
Når et eller flere gullhåp innfrir under NM, EM, VM eller OL ,i et eller annet, er sofasliterne mange.
Skuffer medaljehåpene kan trøsten være å framheve hvor mye strøm, gass, olje og fisk vi eksporterer. Norge er det lille fattige landet som er blitt styrtrikt i løpet av noen skarve tiår sammenlignet med andre nasjoner på kloden. Jo da jo da!
Det kollektive selvgode selvbildet står på ingen måte i umiddelbar fare for og bli tatt vekk eller glemt... Typisk norsk å være selvgod!
For mindre enn tretti år siden var internettet ren fiksjon.
På Kristiansand Handelsgymnasium & Handelsskole lærte jeg at den personlige datamaskinen aldri ville bli noen realitet.Vi fikk høre om noen 'guttevalper' sittende tumlende i en garasje eller hva det var, men læreren himlet med øynene og lo av dem. Fiksjon det også, og rene dagdrømmerier lærte vi. Det var alt for mange uoverkommelige tekniske problemer til at slikt skulle kunne hende.
Bare et bitte lite tiår seinere var EDB (som det da het) en del av pensum, og det med opplæring i alt annet enn Basic. Men den gang hevdet lektoren hardnakket at datamaskiner tok alt for stor plass og var alt for krevende. Jeg har lært at man skal være forsiktig med å utøve rollen som synsk.
Snaue tre tiår etter har pc-en lenge vært en del av min og alle andre's tilværelse.
Jeg sitter jo her og legger hodet på bloggen og liker mulighetene det gir.
Det er ikke det. Det er noe med at det innimellom blir for mye og massivt.
Kvelningsfornemmelser er ikke fremmedord alle dager uti massemediejungelen.
Heldigvis finnes en avknapp og "a world outside"...
Det er min påstand at det er (mer) typisk norsk å bry seg midt bak om fotball eller olympiske prestasjoner. Mange foretrekker i stedet vandring i den norske fjell mens man føler seg ytterst priviligert over ikke å måtte ta stilling til noe som helst.
Helt frivillig melde seg ut!
Den ultimate lykken er å slippe være på nett og langt utenfor dekning.
Bare utstyrt med kart og kompass, være trygg på den gammeldagse og velkjente måten.
Når man kommer til hytta står det riktignok en radio der, men det er ingen som slår den på.
Samtalen mellom vandrerne som møtes handler om hvordan dagen har vært,
hva man skal spise og hvor ferden går neste dag eller gang. Man studerer kart og leser årbøker.
Dessuten utveksles tips om toppturer eller andre turløyper rundtom i den norske fjellheimen.
Det er godt å være sosial på ordentlig.
Utenfor i solveggen på ei av DNT's hytter, eller omkring fellesbordet inne i dem.
Spandere en liten knert eller en bit av biffen i møtet med den kjente ukjente.
Man har ingen problemer med kasting av komfort til fordel for utedo og enkel rengjøring.
Å bade i et iskaldt fjellvann oppleves som et forfriskende høydepunkt etter 7-8 timers vandring.
Mens man går en tur drømmer man om en annen.
Vi bor jo nesten midt i turløypa uansett.
Det er typisk norsk å elske viddene og å være vandrer.
Fottur fra hytte til hytte er et typisk norsk selvbilde.
Synnøve Sætrum
