03 oktober 2012

K J Æ R L I G H E T . . .

Kan hende er det ikke tilfeldig at disse ordene igjen fargelegges med det som kalles håpets farge.
Det meste av mine netter sover jeg tungt som et barn.
Med hodet godt på puta midt i den relativt romslige senga.
I alle fall for ei.
På et tidspunkt måtte jeg få meg kjempedyne og flytte putene inn til midten for å slutte minne meg selv om sivilstatusen. Sant å si er den god nok det aller meste av livet, selv om det ikke var slik jeg hadde planlagt. Men, livet er utenfor kontrollen på så vis. Ikke bare opp til meg å bestemme.
Mye skal klaffe om annen tittelering skal tilkomme undertegnede.
"Håp i den ene, og spytt i den andre", sier en av vennene mine alltid...
Hvorvidt jeg akkoderer og diskuterer i søvne, snorker, sukker, ler, gråter eller stønner vet jeg ikke. 
Den som sover sover.
 Når jeg en veldig sjelden gang har selskap sies ingenting om det.
Andre singelboende er lik meg.
Hører lydene som noe koselig siden de er der så sjelden.
Fint å kjenne på litt større toleranse for alt det menneskelige.
Alder og livserfaring fører mye bra med seg.
 
Jeg liker medmenneskene...
Elsker vennene mine.
Så mye at om noen blir syke hjelper jeg gjerne om jeg kan.
Om noen blir alvorlig syke blir jeg bekymret.
Jeg har allerede stått ved kister, fordi noen liv ble alt for korte.
Det gjorde vondt.
Vennskapet lever videre i meg.

Livet ja:
Var det opp til meg skulle jeg sett alle mye oftere,
understreket tydeligere hvor takknemlig jeg er for at dere finnes.
Det er et privilegium å få lov til og være venn.
Måtte dere alle overleve meg...
Jeg har nemlig ingen å miste.
 
Eremitten lever alene.
Jeg er ikke eremitt, men et avhengig menneske.
Avhengighet oppdresset i positiv kolør...
Jaffårdet går an!
Var jeg alltid alene i betydningen uten samhandling med andre, er jeg overbevist om at jeg ikke kom til å leve lenge her i det klimatisk iskalde landet.
Helt isolert ville jeg bli, og jeg ville få smertefullt.
Eksistensiell ensomhet er en ting.
Den andre ensomheten kan man få billig for meg.
Ofte tenker jeg på at i Norge hvor mye er så orientert mot prestasjoner, prestisje, mestring og eiendeler er vennene uunnværlige. 
Den som ikke bare kan sette seg ned med mennesker og bare være må etter mitt skjønn bli veldig veldig veldig ulykkelig.Ikke for det, kan hende i noen miljøer må man ta med alt det og mer til inn for i det hele tatt å regnes som venn. Jeg frekventerer naturlig nok ikke slike miljøer,men noen jeg kjenner ganske så godt gjør, og hva fortelles ikke... Vet også at jeg har vært utsatt for liksomvennskap hvor noen skulle oppnå et eller annet. Noe jeg ikke skjønte eller så før jeg ble sveket. Noen manipulerer godt i skinnet av å være venn. Det hører heldigvis til unntakene.
Ville vært et utrolig slitsomt liv om man i møte med mennesker alltid var tvungen til å tenke:
"What's in it for you?"

Og forresten; jeg har skrevet mer enn en gang om å være glad for støtteordninger og sikkerhetsnett i vårt sosialdemokrati. Det er jeg fortsatt. Grunnmuren slik. Resten av livet handler om å holde seg så frisk som mulig selv om en er syk, og om medmenneskene på veien. Noen heldige ganger kommer noen nær, ordentlig nær. Så nært at sårbarheten synes og en blir sett som hele mennesket.
Litt skummelt, men samtidig befriende å kunne senke skuldrene, slippe forestille seg og likevel være likt og elsket alle dager. Vennskap er kjærlighet. Kjærlighet er vennskap.

Når man ikke presterer så mye i livet, eller er en person med hauger og lass prestisje knyttet til seg .
Fælt menneskesyn egentlig. Grusom inngangsnøkkel for det gode liv.
Nok å emigrere for... Til smil, varme og åndelighet.
Bare perfeksjon, og du måkke komme her og komme her med skavanker eller lyter. 
Ja, da ville en ensom fort kunne begynne gruble over sin egen verdi.
Jo, jeg vil alltid være avhengig av venner.
Ydmykt takknemlig for de jeg har...
 
 
Synnøve Sætrum