04 oktober 2012

OM Å HOLDE UT...

 
 
Velkommen til torsdag morgen!
Gigantiske lyn, øredøvende tordenbrak og styrtregn.
Jeg får Asia-stemning og beholder den så lenge jeg ligger godt pakka inn under dyna.
Illusjoner er til for å briste, tenker jeg og gløtter på gardina.
Trærne utenfor kler av seg disse dagene,
for å stå der og eksistere til det livner i lunder igjen.
 
Hold ut, nå kommer vinteren snart, tenker jeg.
Stålsett deg for eksistens, ikke noe liv, tenker jeg.
Mørketid.
Vinter.
Jeg snører ikke min sekk, spenner ikke mine ski nynnende på "nå lyser det så fagert i heien".
Beklager bruddet i min positive livstenkning, men for meg finnes smått med lykke ved å pese seg opp bakker på bakglatta. Eller å måtte ta av seg skiene og gå ned bratte heng. Siden jeg slett og rett ikke mestrer alt det der lenger.  Siden jeg er over femti innrømmer jeg det åpent. Ikke at jeg ikke har ski, og ikke at jeg ikke har kost meg i ei solhelling sånn uti mars. For da kan det være riktig så nydelig på skifjellet. Med til det perspektivet hører likevel for meg at da er lyset kommet tilbake, og det våres. Selvfølgelig kan man si at jeg bare mangler vedlikehold av skikunnskapene. Sant nok. Men, vedlikehold krever motivasjon. Den har jeg ikke, og lever godt uten.
Jeg vil danse mot vår, mens jeg våker i sommernatta.
Stå opp i gryningen og vekke fuglene.
Det er livet.
Vår og sommer.
Den årstiden jeg elsker,
den årstiden jeg lever.
Høsten og vinteren derimot handler mye mer om eksistens bare, og om å holde det ut!
Værsjuk heter det i Nord-Norge.
Mørketidsdepresjon er også ei benevning.
Passer perfekt på meg begge to, for jeg rammes alltid av det og mere til. 
Det betyr ikke at jeg ikke bruker alle redskaper, verkttøy og livserfaringer jeg sitter med for at det skal bli annerledes denne høsten. En virkelig sloss for å fortsette være positiv og glad.
Livet varer ikke evig, tiden er ikke ubegrenset.
Bevare det riktige perspektivet.
Likevel hender det alltid, nesten som en naturlov for meg.
Og, kanskje er det akkurat der det ligger.
Ingen viljestyrt tilstand dette.
Opplevelsen er fysiologisk.
Energien tappes.
Dagenes innhold resuseres til et minimum.
Noen som kjenner seg igjen?
 
Holde ut en seks måneders tid, mens man venter på fire måneder sommeraktig klima.
Hvordan skal man kunne annet enn bare eksistere dersom det store spørsmålet dreier rundt  'å holde ut'? Å holde ut er reduksjon til eksistens. Eller i alle fall blir perspektivet snevert navlebeskuende. For siden man har begrenset med tid sin ene gang på jorda handler det om å leve mens man kan. Ikke bare å holde ut! Jo da, det meste av tilværelsen handler om hvordan man tar det, sant nok. Men, har det ikke en viss betydning hvordan man har det også?
Spennet mellom å leve og eksistere befinner seg i hvordan man har det.
Hvordan et menneske har det handler mest om mennesket selv, hvordan perspektivet er og så videre. Dog lever ingen i vakum, ytre omstendigheter er av betydning.
Nå skal jeg ikke utbrodere det jeg tenker så kuldegysningene går nedover ryggen på meg siden Syria er begynt skyte raketter på Tyrkia. Nei, jeg lar det være. Tenk selv!
 
Tilbake til den strategien som heter å holde ut.
For meg fungerer det ikke.
Ansvar tenker jeg.
Det er der det ligger.
Jeg har selv ansvaret for at livet skal leves.
Da får jeg ta i bruk strategier som fungerer.
Tro meg:
Jeg er i gang.
Har tenkt de riktige tankene om det.
Så nå er det bare opp til meg.
Gjøre tanker om til handling.
Gjett om jeg gleder meg...
 
Synnøve Sætrum