PLUKK EN BLOMST OG PÅVIRK EI STJERNE....

 

 

 

Til mine nære venner...dere vet sjøl hvem dere er.. :-)

 

 Jeg smiler og hilser på fremmede mennesker hver eneste gang jeg går ut av døra.Øver meg på vennlighet og åpenhet. Her kan jeg ikke skryte på meg å alltid ha vært sånn. Min mor kan det, men ikke jeg. Men, jeg forandrer meg sakte men sikkert. Det er spennende at man ikke er blitt kjærring i betydningen å ha tenkt en tanke en gang for alle. Jeg kjenner ingen jenter som er slik.
Damene 'mine' er gode diskusjonspartnere, fabulerende og reflekterte. Takk og takk og mange slags takk for venninnene mine.

 Gubber, eller den som er blitt gubbe er også på den måten.Tenkt en tanke en gang for alle, og så får det være med det. Jeg kjenner heldigvis ingen gubber.
De få mennene i mitt liv er tolerante, reflekterende og interssert i utvikling av erkjennelsen og tanken. Flott å forholde seg til. Takk og takk og mange slags takk for vennene mine.

Siden jeg opplevde østens mentalitet og virkning på meg kun var positiv bestemte jeg meg for å øve på den holdningen hver eneste dag så lenge jeg har bevisstheten om et liv. Det er mange gode grunner til å smile, og akkurat jeg har kanskje gjort det for lite. Før.

Før var før.
Nå er nå.
"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".
Hvert minste lille snev av vennlighet gir ringer i vann. Når jeg greier sette mine gode intensjoner ut i livet kommer det nesten alltid godt tilbake. Det mentale landskap har godt av å se verden positivt. Det kan til og med tenkes at min holdning påvirker positivt utenfor meg selv. Selvsagt kan det motsatte også skje. Jeg kan gjøre noe idiotisk dumt helt tankeløst og så får det uante fryktelige konsekvenser. Innenfor østlig tenkning finnes et eksempel en kan grunne over.
En person spiser en banan og slenger skallet fra seg på gata. Et tilfeldig menneske sklir i det, slår hodet i kanten av fortauet og dør. En ubetenksomhet får fatale konskekvenser for et medmenneske. Selvfølgelig var ikke intensjonen det, men det forandrer likevel ikke konsekvensenes faktum. Å øve seg på tenkning før handling er kanskje ingen dum ide. I alle fall ikke for meg.
Kanskje var det den uheldiges dårlige karma som slo tilbake. Kan hende hadde den fremmede drept ei veps eller en kakerlagg i ren affekt, en gang i et tidligere liv...
Samme det, ingenting forandrer det bananskallet har forårsaket...

Det er aldri for seint å skifte holdning. Heldigvis.
Smiler eller hilser jeg til mennesker på gata blir jeg som aller oftest møtt med det samme. Heromkring. Det hjelper selvsagt hvis det er sol, og ikke så intenst kald vind.
Synes likevel det er for tynt å henge alt mellom himmel og jord på klimaet her oppe i nord.
Det gjør vel egentlig bare iskald vintervind kaldere med lukkethet og innadvendthet. Egentlig skulle jeg ønske det var slik også her i sør at mennesker bare kom innom. Uten invitasjon. Ikke en horde fremmede selvsagt.
Siden jeg er oppvokst nordover på et sted hvor menneskene bare kom på besøk har det alltid føltes litt tomt at det sjelden skjer her i sør.

Tilbake til det der med smil og hils ute på gata.
Når det er sol og sommer er verden helt annerledes, så jeg ser jo at noe av det kan henges på klimaet. I grunnen er det underlig. Jeg har da levd på nordligere breddegrader. På steder der sommeren viser seg hvert skuddår om en er heldig, men likevel var folk både smilende og vennlige. Hele året!
Overfor nevnte klimateorier faller med andre ord på sin egen urimelighet. Sånn er det med den saken.

Når en er ute og reiser smiler og hilser jeg på hundrer av fremmede mennesker til meg. Jeg blir uten unntak møtt med det samme igjen. Enten det er det ene eller andre stedet synes det som om mennesker som sådan er utstyrt med et vennlighetsgen. Er det sånn at vi nordiske menneskene mangler det? Eller at det kun kan aktiviseres ved sol og varme for en stor del av oss? Er det så kaldt her i Norge at vi slett og rett har frosset fast?

Vil jeg slå av en prat blir jeg alltid møtt der ute i den store verden. Mange ganger tenker jeg ikke tanken en gang, og møtes likevel med gode passiarer. Til og med når en ikke kan så mye språk. For meg er det et gedigent paradoks at man kan føle seg mindre alene i millionbyer som Bangkok eller Athen, enn i lille Markens.
 
En passiar med en fremmed skjer sjelden eller aldri heromkring. Hvorfor vi er så tilkneppede her i "verdens beste og rikeste land" er jeg ikke sikker på.
Det der med klima synes som en rustning nordmenneskene skyver foran seg som beskyttelse mot det fremmede. 
 
Jeg kikker meg i speilet litt disse høstdagene. Særlig om morgenen, og særlig etter at jeg har sunket inn i høstnedstemtheten. Gruer meg til vinter så mye at det synes utenpå. Speilbildet reklekterer meg gammel, sliten og blek. Trøtte øyne, kjent og ukjent ytre. Som om huden er i ferd med å bli for stor. Øyelokkene skulle kanskje taes snart. Er det ikke det alle over femti gjør? Dersom man skal holde tritt med det vestlige idealet. Det der som stenger for naturlige aldringsprossesser eller alderstillegg. Hvorfor er det ikke status å ha levd ei stund? Hvorfor er vi så redde for erfaring og vidd. Hvorfor er det bare ung vitalitet som teller. Jeg er da jaggu vital selv om jeg har levd fem tiår. Det kommer jeg til å være helt til jeg blir lagt i penalet om en femti års tid til. Skal jeg begynne med operasjoner og fettsuging slik at det ikke synes at jeg har levd, og fortsatt lever. Hør, det er jo så vanvittig. Vanvittig. Uverdig. Umenneskelig. Plastisk kirurgi å bli litt våknere, eller kanskje kirurgisere seg vekk fra sitt ukjente ytre?
Hvor ble den gode tiden av?
Hvor kommer slike håpløse tanker fra?
Hvorfor med ett så utrolig fokusert på utseendet?
Er det på grunn av nedsatt verdi? 
Det er vel ikke så underlig man lengter seg langt vekk herfra mer enn en gang i blant. Jeg kjenner meg ikke igjen i at dette handler om å leve i et godt samfunn. Tvert om! 

Med ett er også jeg der at jeg tenker på dette med verdig alderdom, og om å leve den delen av livet i tråd med meg selv. Sammenligne meg med meg også i årene som kommer. Ja, for jeg fikser ikke tilværelsen om strategien nå tar til med og sammenligne seg sjøl med andres ytre. Fort som f... faller jeg gjennom. Selvsagt kan man tøyse og tulle med det, men når alt kommer til alt kjennes dette litt sårt innerst inne. Det er ikke så kjekt å føle seg akterutseilt. Nesten aldri få et eneste kompliment, eller blikk. Jo, jeg er opptatt av dette med andres blikk. Den som ikke lever i vakum kommer aldri utenom.

Hva skal en gjøre når en fortsatt er den unge livsglade sanselige flørtende jenta fortsatt befinner seg her på innsida, mens det utenpå helt tydelig bærer preg av aldring, vekt og helseplager. Sjøl har jeg alltid hatt en del venner som er både ti og tyve år eldre enn meg. Helt fra jeg var ung voksen. Har alltid kunnet finne livserfaring der. Klokhet og medmenneskelighet forbi det ytre fiksfakseriet.

Kanskje noen vet, selv om fasit neppe finnes.

"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".

Finnes det et regnskap som må gjøres opp for å komme videre? En veg inn i godtakelse og forsoning med tingenes tilstand som de er? Eller handler det jeg tenker på dypest sett om at jeg ikke bifaller mine daglige valg?

I så fall må jeg jo gjøre noen andre, og den eneste som har makt og ansvar for det er jo nettopp meg selv.

Ansvar er noe dritt, men maktesløshet ennå værre.

I alle fall i mix med beslutningsvegring.

Så detter de inn igjen tankene om karma's betydning på livsreisen. Å gjøre eller tenke godt betyr å få tilsvarende tilbake. Hvis det stemmer, hvis det virkelig er en naturlov hvorfor har da onde mennesker gode liv?
Eller hvorfor hender vonde ting med gode mennesker?

Hun som sitter med tastaturet her, er hun god eller ond sånn dypest sett? Svaret er at jeg som alle andre har begge egenskapene i meg. Situasjonen bestemmer hva som kommer til uttrykk på overflaten. Denne dagen så jeg videofilm av meg selv, og fikk fremmedfølelse i forhold til alderen. Snutten var bare ei uke gammel. Jeg ser jeg er mye mye eldre enn da jeg var førti. Tiåret har merket ansikt og kropp. Nå er det slik at alderen har merket meg alle tiår.Jeg har registrert det før, det er bare at nå begynner jeg se at jeg eldes. Det er det som er annerledes enn før. Jeg får tanker om hvordan jeg skal håndtere og leve med denne lett aldrende kvinnen som er meg.
Hva skal hun gjøre for å dyrke sitt gode karma?
Hvordan skal hun leve det gode liv?
Hva kan jeg få til ut fra mine forutsetninger.
Her og nå er uansett det eneste jeg kan holde fast i.

 

Akkurat nå halvvegs ligger jeg mot puta og veggen på soverommet mitt. Jeg har min bærbare pc oppå dyne og knær. Ved min side ligger ei lita bok om karma. Den plukket jeg med meg fra det første hotellrommet da vinterreisen i Thailand startet 28. oktober i fjor. Jeg har lest, grunnet og lest igjen mange ganger siden. For det er mye å reflektere når det handler om karma på reisen. Altså dette som handler om årsak og virkning i alle liv, til alle tider. Alle ting har en årsak(eller grunn), og alle ting er påvirket av grunnene som produserte dem.

Da tenker jeg ikke bare på vinterreisen eller reiser jeg skal ut på i kommende måneder, men også hele livets reise. Hvordan kommer mine personlige intensjoner og handlinger tilbake til meg.

Meg på vegen. Foto: Marit Sætrum

 

"Plukk en blomst og påvirk ei stjerne".
Klokka er blitt tolv om formiddagen. Solsikken er ennå i sin siste blomstring utenfor stuevinduet. Noen trær er allerede gule. Resten gledt i fargerike drakter. Snart legger isen seg som ei ubarmhjertig dyne over alt sammen.Jeg fryser på tærne og lengter etter tropeklima, og det er sant! Jeg skriver lister. I morgen starter jeg med alt sammen.
En liten dag med planlegging er nok.
Reiseerfaringer er gode å ha...

Her skal jeg ikke predike store sannheter for menneskeheten. Det har jeg faktisk ingen forutsetninger for. Jeg er verken helgen eller profet, og takk for det.  Profetene opererer helt klart langs hel andre frekvenser enn undertegnede. For meg handler mye av tilværelsen om å bevare sinnsroen.Leve så godt jeg kan i øyeblikket, være tilstede i mitt eget liv uten å grave i fortid, eller halse mot framtid. Evig her og nå er det eneste jeg kan være sikker på. Likevel fortoner bevisstheten om nået seg fullstendig fraværende rett som det er. Hvordan det er eller ikke er så skjer alt med meg i mitt eget univers. Det synes som om gode tanker tjener sinnsroen, mens de motsatte skader den. Revolusjonerende erkjennelse nei, men du verden for en effekt akkurat den tanken har hatt og kommer til å ha for mitt indre liv.

"Plukk en blomst, påvirk ei stjerne" som menneskene i Thailand sier.Min åndelige søken fører meg til mange kilder.Innenfor buddhistisk tankegang finner jeg følgende basis for menneskelig moral:
Avstå fra å drepe, avstå fra å stjele, avstå fra usunn seksuell atferd, avstå fra å lyve og å avstå fra bruk av rusmidler. Strekker en seg etter disse levereglene kan en ikke få gjort særlig mye vondt mot seg selv eller omgivelsene.

Naturloven om Karma er slett ikke dum.
 Alle sider ved tilværelsen har sin årsak og virkning. Karma gjelder alle steder, og i alle liv. Menneskene lever med en verden rundt og i seg. Alt handler dog om samspill, eller mangel på samspill med andre mennesker. Karma er loven om årsak og virkning.For meg betyr det at jeg tenker alle mine handlinger påvirker mine omgivelser, akkurat som alle endringer og forstyrrelser i mine omgiveler påvirker meg. Enkelt og komplisert i samme nu. For meg, som alle andre mennesker, er livet ei reise gjennom den tiden jeg får. Øyeblikk etter øyeblikk i samhandling med tiden. Store endringer krever kanskje et helt liv.

Jeg er ingen buddhist, men tankegangen er besnærende, og neppe skadelig å leve. . . Utfordringene kommer likevel til å stå i kø. Ikke drepe noen betyr jo faktisk det. Heller ikke ei veps eller en kakerlakk. Kjenner at det siste der kan komme til å bli ei stor utfordring, men likevel. Jeg kan arbeide med holdningene mine. Spørre meg selv om det virkelig er nødvendig når øyeblikket er der. Tenke litt over at alle skapninger har livets rett, og at alt liv er hellig.Likeverdig hellig.Å avstå fra stjeling har jeg inne som en del av oppdragelsen. Bare at her i vest handler det alltid om den hellige alminnelige eiendomsretten(som oftest omfatter bare de rike..). En tyv blir puttet i kasjotten for å værne eiendomsretten først og fremst. Det handler lite om det universelle bildet. Innenfor buddhistisk tenkning handler det om at man kommer til å bli frastjålet ting selv, enten nå eller i senere liv. Det er min karma om noen napper veska fra meg. Sannsynligvis har jeg gjort noe lignende selv.Ellers er det lite problematisk å te seg seksuelt passende for ei femti år gammel 'jomfru'...  For tiden et ikke-perspektiv i mitt liv.
Dette med absolutt ærlighet i alle henseende er nok ei større utfordring. Særlig for den som stadig vekk skriver 'dikt og forbanna løgn'. Men, det handler nok ikke om den biten, men mer om å ikke lyge om mennesker eller situasjoner. Setter jeg meg til og snakker usant om noe er jo intensjonen å gjøre det som er uvirkelig virkelig for et annet menneske. Jeg ønsker ikke at noen skal gjøre det overfor meg, så hvorfor oppføre seg slikt selv.
Sannferdighet er ei holdning. Verbal oppførsel fører til tillit. Et løfte fra en person som er troverdig er til å stole på. Sladder, løgn og bakvaskelser oppfordrer til det motsatte. Hvordan rusbruk påvirker alt sammen er det unødvendig å si noe som helst om.
En trenger slett ikke være professor for å begripe.
Ikke helgen eller prest heller.

Kanskje handler alt om å handle med respekt for liv, eiendom, sosiale normer, sannhet og tilstedeværelse i øyeblikket. Harmløst atferd med andre ord. Det synes enkelt, men jeg tror jeg har mer enn nok.Kanskje det til og med kan redusere skade en måtte ha gjort i ren ubetenksomhet. Fokusere på hvem en er framfor hva en har.

Jo, for meg synes mye klokt ved denne tenkningen fra øst.
De store spørsmålene om verden rundt, og verden på innsiden stiller jeg stadig.Kanskje er det derfor jeg alltid må ut på leit etter store svar.Som vanlig lite menneske gjør det deler av livet og tilværelsen min til et eventyr...

Synnøve Sætrum