16 oktober 2012

LIDELSE ER DET DEFINITIVT IKKE

 

Noen få medmennesker er virkelig nære venner... 
Hvorfor det er blitt slik at jeg rygger nå det kommer til det helt nære vet jeg ikke.
Kan hende mestrer jeg det ikke, kanskje er jeg redd for å bli forlatt eller såret om jeg avslører mitt innerste virkelige jeg. ...
Kan hende reagerer jeg automatisk på negative erfaringer som ikke lenger er meg bevisst?
Følelsesminner lagret underbevisst kanskje?
Hendelser i livet som jeg har glemt eller fortrenger.
Kommer an på hvordan man tar det, og ikke hvordan man har det er mantraet.
Det postuleres som en genuin sannhet omatt og omatt og omatt og omatt.
 
 Jo, jeg ser det kloke i det.
Som oftest kjennes det sant, men det finnes likevel unntak.
Det hender at det handler om hvordan man har det også.
Hvordan man har det kan da så avgjort være grunnlaget for hvordan man tar det.
Ei sjel i water er noe annet enn ei i berg- og dalbane.
Ikke sant?

Min kjære bestevenn holder fast på dette med hvordan man tar det.
Det til tross for at han objektivt sett har opplevd mer motgang enn meg.
Han er en klok mann,som jeg beundrer meget.
Hvem tiltrekkes ikke av sjelelige dyp, intelligente betraktninger og varm menneskelig utstråling?
 Slik sett er greier jeg ikke være objektiv. 
Beundringen springer selvsagt ut fra min subjektive følelser for ham, men det endrer ikke faktum. Han er klok, og han har erfart motgang.

Det hender jeg opplever han ser meg riktig nært. Slikt kjennes trygt, men også skremmende. Trygt fordi vennskap handler om kontinuitet og raushet styrke og svakheter til tross.
Skremmende fordi jeg kan overmannes av redsel for å miste det som betyr så uendelig mye for meg. 
Det handler om opplevelsen av nærhet, og det handler om kjærlighet. 
Vennskapet bærer alltid kjærlighet med seg.
 For selv om jeg har vansker med det helt forpliktende nære, er det likevel det jeg alltid lengter etter, ønsker meg og finner mening i.Har opp- eller nedturer på grunn av.
 
Nærhet, virkelig nærhet betyr å forholde seg til at et medmenneske ser alt, og kanskje mer enn det jeg er i stand til å se selv. Et nært menneske oppfatter mine tilslørte sannheter, selv om vi til tider oppfatter virkeligheten genuint ulikt. Der jeg tenker så det knaker, kan betevennen la det være. Han kan undervurdere der jeg overvurderer. Overdrive sin maskulinitet der jeg underdriver min femininitet, eller er ryddig der jeg er rotete. Står stille der jeg er i bevegelse. Nærheten fra en elsket venn stabiliserer mitt indre. Såpass at jeg forsvinner for meg selv og bare bryr meg om dette andre. Det som bringer meg glede. Jeg ler, synger, hviler og fabulerer.
Skriver, leser og ønsker utvikle meg i møtet med dette for meg fantastiske vennskapet.

Det jeg med sikkerthet kan si:
Lidelse er det definitivt ikke.
Hva det egentlige består i finnes bare bortenfor ordene...

Synnøve Sætrum