DEN SOM LEVER FÅR SE...

Frihetsskulptur av Zenos Frudakis

 

Den som lever får forhåpentligvis se.

 "Du skal bare være.", sa psykologen min.

Jeg måtte øve meg på det da,
og den øvelsen fortsetter hele livet.

"Vær deg selv.
Det er godt nok! ", sa hun.
 

 Jeg 'knauser' om dagene.

Holder på med bind 6.

Blir lest for fra cd-spilleren og jeg elsker det.

Underordnet det å bli lest for, men det som leses treffer hele meg.

Krever, opplyser og skaper refleksjoner og tanker.

Jeg kjenner meg igjen noe så til de grader.
Måten man har alle sine kunnskaper med seg midt i det svært så trivielle hverdagslige, og noen ganger nesten uutholdelig meningsløse her og nå livet.
Jo, alt springer sammen i øyeblikket like vel som alt oppløses her og nå. 

Lesningen gir meg tanker om alt bortenfor språket.
Det som kommer fra gresk mytologi og filosofi, godt blandet med våre egne norrøne tradisjoner.

 Hvordan ser mine realiteter og utopier ut? Hva er utopien?
Hvor har alle tankene mine sin rot?  

Slikt kan man jo tumletenke over mens man lever sitt liv som et komma mellom intethetene.
Strengt tatt rommer ikke livet så mye mer.

 Jeg leser og leser mytologi, filosofi, historie og skjønnlitteratur.
Tanken og nysgjerrigheten trenger alltid påfyll og bryning.


Jeg leser en profil på et nettdate-sted. Konstaterer at jeg egentlig ikke har noe der å gjøre for tiden. Jeg er ikke interssert egentlig.
Kanskje det til og med har seg sånn at noe allerede finnes på vegen...
Erfaringer med utgangspunkt i nettet har jeg flere av.
Noen har jeg møtt en eneste gang, uten at det har ført meg noe sted.
Kjærligheten ligger ikke slengende rundtom på profilene.
Men, man kan få mye, ja du vet... om en hadde vært interessert.
Som aller oftest er jeg ikke det.
Gjesp!

Plutselig dukker en som ble en elsker opp for mitt indre øye.
Han ble med på veien i for mange år.
Vi lekte kjærestepar innimellom.
Til tross for at vi ikke ville ha hverandre.
Det vil si først ville jeg ha han, mens han gjorde sitt for å skape avstand.
Ville bare komme innom for smakebiter av et menneske som var helt besatt av ham- og satt fast i et
mønster som ikke var godt for noe. Ikke noen unik tidragelse ei heller den første og helt sikkert ikke den siste. Alle levende mennesker vet hva jeg snakker om. Det usunne ved å være besatt av et menneske som ikke vil ha deg, men likevel utnytter situasjonen. Eller man lar utnytte den. Det kommer an på hvor man fester blikke, og øynene som ser.Detaljene kan jeg stå over.
Til slutt gikk alt over i tomgang, og en dag satte jeg foten ned, lyttet ærlig til meg selv og ville ikke mer. Loven om tingenes iboende faenskap viste sporenstruksen ansikt.

Han ville ha meg, og jeg tenkte det kunne han vel få. Mens jeg kunne nyte for nytelsens skyld. Tenkte jeg. Jeg hadde likevel ikke noe annet ved min side.
 Det fungerte dårlig.Kanskje fordi jeg ikke kan uten at jeg føler noe riktig. Moral er ikke spørsmålet. Tror faktisk det handler om kjønn, eller egenskaper jeg og andre tillegger kvinnerollen.
Jeg tror han merket det. Så brant det ut, helt av seg selv.
Lært noe? Njaei! Reflektert noe? Njaei!
Aldri mer håping og venting på feil person.
Takler rollen som den ventende jomfru særdeles dårlig.
Bruk av krefter på feil steder er å hive dyrebare timer og dager til havs.
Historien om mus og menn oser gammel klisje...
Paradoksalt siden ekstasen er det eneste stedet en som levende menneske befinner seg helt bortenfor symbolene og bildene...

Vil det være godt nok å bare være seg selv?
Leve livet på sine egne premisser alltid, er det nok?
 Skyve mine drømmer, lengsler og følelser til side, for bare å gi seg hen til det skjebnestyrte?
Ta maktesløsheten helt ut i fatalisme?
Svaret har jeg ikke.
Resonnementet er så vidt startet.
Den som leser får mange impulser...
Den som kan passe et fuglebrett, kan også elske...
Siden jeg tenker er jeg...
Den som tenker får erkjenne.
Den som lever får se....

Synnøve Sætrum






 

 

Hvorfor søke seg mot det ikke-språklige utopiske. Fordi vi kommer derfra og skal dit igjen...