02 november 2012

Om angst, Skavlan, Knausgård, de andre og meg...

Jeg har lastet dette bildet fra nettet. Selvsagt har jeg ingen rettigheter til det.
Jeg vet dessverre ikke hvem som har skapt det.
 
 
Angst?
Det er fredag kveld og jeg ser på Skavlan.  
Jeg har ikke sovnet denne gangen.
Kanskje det er å banne i salaten at jeg rett som det er sovner til talkshowfenomenet... 
Denne gangen har jeg holdt meg våken og det er fordi Knausgård er der.
Siden jeg har lest alt han har utgitt i bokform, og om jeg ikke har oppfattet det feil egentlig hater å være i media. Det må fortone seg som minst et tveegget sverd siden han allikevel stiller. Er Skavlan et geni eller har han bare en feit honorarkonto? Jeg vet ikke svaret, og stiller kanskje galt spørsmål. For all del. Men, hvordan det er eller ikke er har jeg nylig lest  "Min Kamp 6".
Romanen av selvbiogrfisk art som for meg er noe av det beste jeg har lest overhodet. Ever.
Tenk, så er det sluppet ut av sekken. Jeg er hode over hals når det gjelder Karl Ove Knausgård.
 Selvsagt er han ikke hos Skavlan alene. Et par andre kreative er også til stede. Tegneren Martin, Robbie W blant andre. Martin snakker om hvor mye han ønsker leve alene, være alene.
Jeg tolker han dit hen at det er dypt alvorlig det han forteller om. Det påfallende er at publikum ler. Jeg synes ikke det er så morsomt. For meg fremstår han som et uttrykk for noe jeg ikke egentlig trekker på smilebåndet av. Noe som minner om sårbarhet. Knausgård sier ikke så mye annet enn litt om sin manglende empati og mulig autistiske trekk siden han kunne skrive alle disse bøkene. Ellers innfrir han.
Det ser ikke ut som han liker seg så godt, selv om han i mine øyne er en staselig mann.
Han lever i alle fall tilsynelatende opp til det han beskriver seg selv som blant annet i bok seks og sier ikke så mye. Men, han ser ut som om han er en god lytter.
 
Williams snakker om at han kanskje ikke føler så mye som han gjør fordi han går på lykkepiller.
Vel, vel. Hvem gjør ikke det? Går på lykkepiller mener jeg....
Det er antakelig forskjell på far og katten når det gjelder ærlighet om den saken, men til h.....
New York maraton er jo avlyst på grunn av Sandy. 
Eller er det egentlig det jeg mener?

Jeg vet ikke jeg, men det er påfallende hvor mye latter disse menneskene avstedkommer når de egentlig er tunge tema de snakker om. Dog på denne litt kjappe kjendiserimåten. Lett, uten noen underflatekikking. Bon Jovi har aldri vært etterpåklokskapens mann sier han, i tillegg til han hevder å være lite selvhøytidelig heime. Har jeg bruk for den kunnskapen+ + +  ???
Jeg presses lenger og lenger ned i sofaen, og kjenner fortsatt på uro. Jeg kjenner på behovet for å dele det jeg tenker. Siden jeg er aleine deler jeg med hele den mulige cyberverdenen.
Det er et paradoks. Sosiale medier for den ensomme om fredagskvelden eller andre kvelder.
 
Angst:
Helt uten å ane hvorfor eller hvor det kommer fra kan en situasjon gi svette,hjerteklapp, pustevansker, svimmelhet, rødme, kvalme og lette skjelvinger.
Jeg opplevde det første gangen i dag i en situasjon som i utgangspunktet kjentes helt trygg.
Plutselig befant jeg meg i forsvarstilstand og var før jeg visste ordet av det klar til frykt fra 'trusselen'. Selvsagt har jeg teorien inne og vet at angst kan bli et problem for psyken, eller det som kalles psykisk lidelse dersom det ikke ansporer til konstruktiv endring av atferd. De vise kaller det 'invalidiserende unngåelsesatferd', dersom man ikke kommer seg ut av situasjonen. Panikken neste, ikke sant? Det sies også at feilernæring eller kognitive misforståelser om utenforliggende trusler kan være basert på overgeneraliseringer ut fra tidligere dårlige opplevelser.
 Selvsagt sammenlagt med biologisk sårbarhet. Jo, da. Det er mye de vise vet.
 
Jau da. Men, om jeg oversetter til mitt liv uten å være en Knausgård eller annen som ønsker intenst å være alene men lever i familie forholder det seg stikk motsatt for meg egentlig. Når angstalamen går kommer jeg meg vekk fra mennesker og sosiale situasjoner så fort jeg kan. For ikke å miste kontrollen i det offentlige rom. Angsten fungerer nemlig ikke som gullmedaljen på brystet. Fortere enn svint gjør en så godt en kan for for enhver pris og skjule tilstanden. Søke ly til det er over.
Egentlig hadde jeg trengt noen å komme hjem til og sånn. Noe som vel ikke er unormalt. Møter ikke noen, eller møter noen som ikke kan dekke akkurat disse behovene. Tenker jeg litt dypere etter gjør ikke sivilstatusen noen forskjell. Eksistensiell angst henger på selvet alene. Ikke sant?
 
Angst:
 Jeg kjente på den før i dag, og nå når jeg sitter her og skriver kjenner jeg på den igjen. Den er ubehagelig. Den som har angst vet at det gjør vondt enten den ene eller andre vitenskapelige undersøkelsen legges til grunn for å beskrive lidelsen. For meg handler det oftest om at kroppen og sinnet går i forsvar på grunn av et eller annet. Hva det dypest sett handler om skjønner jeg som oftest ikke. Hadde årsaken vært åpenbar hadde anfallet av angst antakelig ikke kommet.
 Ekspertene sier at angst som regel er forårsaket av posttraumatiske stresslidelser eller andre vanskelige opplevelser.

Vel, enten det er sånn eller slik eller ingen av delene har den vært meg nær to ganger denne dagen.Først i livets sosiale rom. Siden foran tv.
 
Er sammenhengen åpenbar?
Ja!!!!

Synnøve Sætrum