Foto: Fra NRK's nettside
I mitt knøttlille hjørne av verden sitter jeg og ser Obama framføre takketalen sin direkte.
Opplevelsen er fin selv for meg som ikke er amerikaner.
I Amerika dette landet som har vært en del av bevisstheten min hele livet, har jeg aldri vært.
Likevel er det slik at mye kommer derfra, og den som ikke lever i vakum blir påvirket på godt og vondt. Slett og rett ville det vært idiotisk av meg å hevde noe annet.
Om jeg noen gang kommer til USA vil tiden vise.
Det hender noen av oss venninnene snakker om en tur til det store eplet.
Enkelte sier meg at med min reiselyst og nysgjerrighet på verden går jeg glipp av noe hvis jeg ikke drar. Gjør jeg det tro?
I Amerika dette landet som har vært en del av bevisstheten min hele livet, har jeg aldri vært.
Likevel er det slik at mye kommer derfra, og den som ikke lever i vakum blir påvirket på godt og vondt. Slett og rett ville det vært idiotisk av meg å hevde noe annet.
Om jeg noen gang kommer til USA vil tiden vise.
Det hender noen av oss venninnene snakker om en tur til det store eplet.
Enkelte sier meg at med min reiselyst og nysgjerrighet på verden går jeg glipp av noe hvis jeg ikke drar. Gjør jeg det tro?
Jeg er fortsatt i tenkeboksen...
Mens det har lysnet litt utenfor har jeg tidvis følt meg løftet av Obama's ord.
Når han snakker om håp for framtiden og styrken i håpet kjenner jeg ordene igjen.
Den som ikke har håp, har ingenting.
Synnøve Sætrum
