Tilbake i Hua Hin...

 

Heimen for ei tid framover. Den øverste balkongen er min.

Lysfestival 28. nov 12

 

Suvarnnabhumi, Bangkok Internasjonale Lufthavn tirsdag ettermiddag klokka kvart over tre. Da hadde SAS flydd fortere enn beregnet fra Kastrup, og bortsett fra at jeg ikke får sove igjen når jeg vekkes av turbulens gikk turen fint. Litt vel mye risting etter min smak, men likevel kjennes det greit nok når man først sitter inni stålfuglen. Jeg ble møtt av min venninne som hadde fikset 'limousinen' til Hua Hin. Sånn tretimers kjøretur i trafikk hinsides vettet. Enda mer gynging, ikke sant? Men, jeg oppdaget at det ikke kjentes så overveldende som ved første turen. Trafikkbildet er pent sagt et annet enn hjemme. Jeg skal aldri aldri aldri kjøre bil her. Hvorfor skulle jeg det når det er så rimelig og overlate denslags nødvendighet til andre?

 

Åkke som så kom vi hele fram, og jeg er fornøyd med å bo i sjette etasje med balkong. Ser både hav og by, og liker det. Aller best er den rimelige pengen. 12000 bath for en måned. Ikke noe å klage over. En tredjedel av prisene jeg betalte i fjor. Man lærer under vegs. Her er ingen ekstrem luksus, men rent og helt greit. Senga kunne selvsagt vært mykere, men sånn er Thailand.
I alle fall når man er på lavbudsjett.
Ikke backpaker dog, men noe et par nivåer over det.
Jeg orker ikke dyr og annen møkk der jeg skal sove.
Sånn er det bare. 
Nå kan jeg ikke si hva etablissementet heter for jeg har ikke spurt ennå. Alt er nemlig skiltet på thai og det leser jeg ikke.

 

Første kveld gynget alt fra gater og streder til hotellet.
Da jeg la meg om kvelden var kroppen som en streng, og jeg tenkte på at min venninne umulig kunne ha unngått oppdage svaingen i huset... Konstruksjonen holdt, etter mine svimle begreper, helt klart på å bryte sammen. Kun et spørsmål om veldig kort tid, tenkte jeg.

Jeg fablet om jordskjelv og vet ikke hva. Det kjentes som trafikken seks etasjer ned var på vei inn i senga. Overfølsomhet er en snodig tildragelse. Morgenen den andre dagen hadde verden stilnet og jeg fikk min første fotmassasje. Øyeblikkelig resultat. Rett i seng.
Den satte nok i gang vel mange prosesser for skrotten.

Nå var det slik at jeg kom ned akkurat til lysfestival. Fikk sett opptog og sendt lykkeballong til værs. En liten flåte ble til og med sendt til havs med mine innerste hemmelige ønsker.
Og, som om ikke det var nok traff jeg en bekjent fra Kristiansand ved strandpromenaden.

Vi møttes i et felles: Men i alle dager, og er det mulig?

Alt er mulig...

Sola har nesten ikke vist seg disse dagene.
Regnværet har til tider vært forrykende.
Lavtrykkene har stått i kø ute i horisonten.
Jeg har sett lyn flerre over himmelen, og kjent på elektrisiteten i lufta. Kjent den uhørlige lyden som kommer før braket.
 Egentlig er det heldig for meg at det ikke er så hett med en gang. Det er som jeg erindrer det var noe på samme viset i fjor.
Når jeg sitter her på balkongen ser jeg de tre skipene som vokter kongens palass lyse opp mot horisonten der ute. Dessuten ligger byens nattmarked bare få meter unna. Når mørket faller på legger grilleimen seg over stredene. Flotte greier. Jeg var akkurat nede og hentet to fantastiske grillspyd til aftens.

 

Jo da. Det står til liv og kjennes bra.
I går fikk jeg gått en rimelig lang tur med mange gjensyn. Faktisk kjente frokostdama meg igjen fra fjoråret, og det er godt gjort.

Ellers ser jeg at prostistusjonen heller ikke dette året er tapt inntektskilde, men heller ikke det ryster meg på samme viset som i fjor. Jeg vet jo at det finnes, og at det er lite jeg kan gjøre med det.

Fattigdom er og blir fattigdom med sine konsekvenser. Den som har menneskesynet som skal til for å benytte seg av disse tjenesten får stå inne for det selv. Om enn jeg begriper lite av at det der kan være noe særlig. Men, jeg har skjønt at jeg og enkelte menn (mange menn når man ser dem stimle sammen her fra alle verdens hjørner) er totalt forskjellige. Kløften mellom oss er total.

 

Likevel er jeg her.
Akkurat nå er det natt igjen, og jeg våkner på feil tid.
Som om jeg skulle sovet lenge om ettermiddagen heime.
Gikta har ikke kommet seg i vinteropplag, så jeg verker.

Jeg gleder meg til å komme på beina.
Trene, spasere, nyte sola, lese, få massasje og fysioterapi.

Bli frisk og rask i stedet for syk og svak og dårlig bak.

Brennende sol og fløyelsnetter tas i mot med stor takk.

Det er den mest framtredende tanker akkurat i skrivende øyeblikk.

Egentlig burde det kanskje være en gylden regel at dam ikke skriver noe til bloggs mens hun enda er nede for telling i smilets land. Samtidig er det noe med å få sagt det mens det alt annet enn søte jetleg kjennes på skroget.Døgnvill heter det på norsk. Og, jo jeg blir i villa når jeg sitter 13 timer i et jetfly. Har sagt det før, og sier det igjen: Det er langt til Thailand. Undertegnede kunne ikke under noen omstendighet dratt hit på pakketur for fjorten dager. Meste av tiden ville gått til fysisk strev. Nå sier de kloke at slike flyturer påvirker ulikt fra person til person. 
Godt er det, for den som ikke kunne tenke seg mer enn to-tre uker. 
For min del tenker jeg det går an og reise med flere mellomlandinger, ikke glefse over for mange tidssoner på en gang.

 Symptomene jeg forlyster meg med om dagene er relativt mange.  Når en lander i Bangkok er døgnet forkortet med seks timer. Ekstrem sommertid på et vis. Kroppen min takler avgjort dårligere turen fra vest til øst. Utmattetheten råder tidvis, sammen med søvnproblemer enda man er stuptrøtt. Jeg føler meg ganske desorientert utenfor, er generelt uvel og tørster. Denne fjerde dagen i Thailand har livet handlet om mage og tarmplager, som doktoren kaller det. Konsentrasjonen er under pari. For mitt vedkommede handler det garantert om at jeg er utstyrt med en fysikk som sliter ganske så bra fra før av. Logikken er at det må være litt trasig før det letter. 

Foto: Synnøve Sætrum

 

Det har jeg erfaring for fra fjorårets vintertur.

Prisen er verdt å betale!

 

Ha god fredagskveld.

 

Synnøve Sætrum