Disig utsikt over en bit av Hua Hin fra balkongen min. .. Foto: Synnøve Sætrum
Våkne til normalt tid her jeg er.
Ha sovet godt, og ennå kjenne siste kvelds hjertelige og intense latterkuler i magen.
Ingen grunn til å gråte, om beina verker litt.Fantomsmerter må være værre!
Jeg kunne se meg omkring, konstatere at disen ligger som et lokk over Hua Hin 3. desember 12.
Det gjør absolutt ingenting negativt. Rudolf er fortsatt en anelse rød på nese og brystkasse etter gårsdagens møte med sola, så pause var min plan likevel. Ut etter frokost og solkrem med faktor 50.
Har ikke bord, man kan ikke forvente alt på budsjett.. Men, siden jeg ikke har samboer heller finnes råd.
Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Kommer an på perspektivet. Foto: Synnøve Sætrum
Satte meg på en deilig fortauskafe med mange andre vestlige turister.
Fikk utmerket frokost, kaffe og sodavann mens jeg skrev reisens første postkort.
Det er utrolig deilig å sitte sånn, og bare kikke på livet.
Mye og se, annerledes enn hjemme, men jeg opplever gjensyn i det.
Noen av menneskene kjenner jeg igjen, både asiater og europeere.
Hua Hin er ikke så digert.
Tross alt.
Likevel betydelig livligere enn Kristiansand på den tiden av dagen.
Det har garantert noe med varmen og gjøre.
Tidlig på morgenen utnytter folk tiden til gjøremål.
Før varmen gjøre dorsk sånn fra to og utover til det mørkner.
Igjen kjente jeg på fornemmelsen av at tiden har stått stille siden jeg var her sist. Fikk tankene om det der med to tilværelser på en gang. For det er så annerledes her, men likevel mitt liv jeg lever hver eneste dag. Det er utrolig rart å tenke på det enda er under ei uke siden jeg ble servert mat og kaffe hos vennen som huser bilen, før jeg dro til flyplassen. Så lenge siden liksom.
Tiden faller lengre når den fortettes med strømmer av opplevelser og inntrykk.
Foto: Synnøve Sætrum
Enda jeg ikke er blitt lotto-millionær (ja gratulerer igjen Ann-Torild) er det nesten som om jeg har gått på en sky siste timen. Formiddagslykken for bein og lommebok er et par nyinnkjøpte helsesandaler fra Scholl. Den ufattelig lille brøkdelen av prisen man må gi heime er ikke til forringelse av tildragelsen. Jeg blir kjempeglad for sånt. Selv om en kan få tak i billige sko heime også, er de sjelden av den sorten som er egnet til å forebygge fotskader. Bare så det er nevnt så finner jeg ingen lykke i å shoppe for og shoppe. Det fenomenet begriper jeg ikke, men her er mange fluer slått i en smekk. Langvarig fornøyde føtter er ei lise for den som har tenkt gå mye og lenge. Helse og forbygging i hvert skritt. Hurra!
Ha god mandag!
Synnøve Sætrum
