11 desember 2012

TAKK

"Lev og la leve", sa en eller annen meget vis person en historisk gang. 
Jeg får være meg, og du får være deg.
Det betyr likevel ikke la være bry seg på omsorgsfull eller positiv måte.
Siden er det blitt et munnhell som jeg synes det er ei fin utfordring og forsøke leve opp til.
Det virker rasjonelt, enkelt og kanskje nesten oppnåelig for egen del.
Øvelse må alltid til, selvsagt.
Jeg mener, mitt liv er for meg det eneste jeg har.
Kanskje lever jeg ikke opp til andres forventninger om mitt potensiale.
Min klokeste og kjæreste venn sa en gang : "Det er livsfarlig og snakke om potensiale når man forventer noe av et menneske".
Han fortalte meg at han hadde fått noen skuffelser på grunn av den tankegangen.
Ordene er blitt hos meg i alle årene siden.
Klokt sagt, og så så sant. Andre lever seg, jeg lever meg. 
Sjeldne ganger dukker det opp medmennesker etter vegen som gjør livet sterkere, dypere og sannere. Hva kunne jeg ikke mistet uten dette medmennesket?
Sammen med enkelte blir elva roligere, sorgene mindre.
Helt alene alltid er det lett og snurre rundt i det som var.
 I samtale med en god giver og lytter blir makta til å parkere fortiden sterkere... Skjønner?
Takk...



 Tilbake til meg. Meg som er resultatet av de gode menneskene jeg samspiller med i livet.
De nære og kjære. Jo da.
Kan hende mener noen jeg ikke ble som forventet ut fra mitt såkalte potensiale.
Jeg mener: Man var da både fremadstormende karrierekvinne med åtteårig høgere utdanning +++. Så tok livet en annen retning, og en ble tvunget til andre tanker, andre valg.
Endog til kan det hende noen mener en burde "tatt seg sammen" og lekt ok alle dager. Skrantende helse skal man helst tie om. Man kan være syk, men ikke vise det. 
Det er som med alderen, den som man heller ikke skal vise... Ikke sant?

For mange år siden, etter et kraftig møte med veggen begynte jeg på mi lange lange reise tilbake til meg selv. Noen av oss kommer seg ikke tilbake til det livet som var før smellet. Utbrenthet er ingen spøk, ingen konstruksjon. For meg måtte det lang tid, og mye nytenkning til. J
eg måtte tilbake til det jeg handlet om før galloppen i livet tok helt avsted. 
Uten at jeg visste det selv var lyset brent i begge ender i årevis, og plutselig en dag var det slutt. Noen timer seinere satt jeg gråtende på legekontoret og sa: "Jeg klarer ikke ta meg sammen". Klok som den legen var ble jeg møtt med forståelse.
Og akkurat da var det viktigste at jeg ikke ble bedt om å skjerpe meg...
Takk!

  Noe av det viktigste jeg tok med meg fra terapi var ordene:
"Du kan velge og bare være. Å være deg er godt nok". 
Jeg var langt nede, følte jeg hadde mislykktes så til de grader i forhold til prestasjonssamfunnet.
Det kjentes som om livsstrategien var helt umulig og null verdt.
I dag tenker jeg ikke slik. 
Jeg har tatt makten over egen hverdag tilbake.
Fortidens traumer er parkert, men en del av innholdet i ryggsekken.
Ikke noe og skamme seg over.
Å være er ikke 'bare'. 
Å være er alt.
 Min eksistens er akkurat like mye verdt som en annens.
Det menes og sees ned på personer avhengig av offentlige støtteordninger i velferdssamfunnet.
Er grådigheten grunnen i bunnen?
Kan det tenkes at den som har mer enn nok fortsatt mener at den som lite har ikke skal ha det?
Holder solidariteten virkelig på og dø?
Enten det handler om enkeltmennesket skjebne i Norge, eller rundtomkring i sultende og krigsherjede verdenssamfunn? Må det alltid alltid alltid være slik at når man har så det holder kan man bare toe sine hender og se en annen veg? For meg er det så underlig at store mengder mennesker som var barn av femti- og sekstitallet er blitt sånn.
Vi har da vitterlig både ant og blitt fortalt hva fattigdom og elendighet var bare en og to generasjoner før. Er det sånn at når man blir overmett må man slå og spenne nedover?
I min oppvekst opplevde jeg menneskene stolte, iherdige og opptatt av det som handler om felles beste. Det der med troen på at et samfunn uten fattigdom og undertrykking dog er det beste, og at fellessakpet må betale regninga for det.Jeg har alltid menneskerettighetserklæringen i bunnen for min tenkning om menneskenes vilkår på jorda. Det dokumentet er ikke til å komme utenom.
 Så her sitter jeg, er frimodig, og skriver i veg om det.

Tiden går, men livet er hos meg og alle dem jeg er glad i ennå.
Det takker jeg for hver eneste kveld.Vi blir alle eldre, men er.
Ja, for det er jo noe med det der som ikke synes utenpå bortsett fra alderstilleggene da.
Mange av oss får litt ekstra å dra på av den grunn.
Naturen er naturen. Man eser ut eller inn, blir gråhåret om man er så heldig at man har hår.
Jeg synes forresten både lite grått hår, og høreapparat kan være sexy.
Til tider det fineste jeg vet, og vel så det.
Dessuten så er et kjent og kjært menneske ei sjel, et jeg som stråler uavhengig av tiden.
Så heldig jeg er som har noen å være lett aldrende sammen med.



Objektivt sett er en fullt ut i stand til og se tiden som går.
Aldringen følger den. Av og til kan jeg kikke på meg i speilet og undre meg.
Furer, rynker, tunge øyelokk, smilerynker, bekymrings like så. Rundt buken har jeg litt for mye, men fortsatt er leggene meget bra. Håret er tykt og nesten like mørk blondt som det alltid har vært.
Samme brunøyde jenta kikker på meg fra flaten.
Jo, jeg kjenner meg igjen også i denne lett aldrende innpakningen. Jeg kommer ikke til å henge på karusellen med fettsuging, tarmskylling og plastiske operasjoner pisten og histen. Det er for meg uverdig. Til og med synes jeg at jeg er verdt å være glad i, verdt og elske til og med.
Akkurat som jeg er.

Ikke at jeg ikke kan være vemodig over tiden som går, tenke på døden som fenomen.
Grunne fordi også den er en del av livet. Den kommer nærmere for hver eneste dag for den som lever. Jo, det kan jeg tenke på der jeg sitter stille i skyggen og bare lever og er takknemlig for å bare være. Så det så. Dagen i dag er strengt tatt det eneste om mitt væren.
Ei stund på jorda, en ubegripelig gave. Akkurat denne stunda befinner jeg meg på helsereise i Thailand. I tropene, på andre siden av jorda. Det gir refleksjoner, og takknemlighet.
Kanskje gjør varmen og massasjen meg yngre til sinns og mykere i kroppen.
Jeg blir gladere og mer meg selv. Nei, jeg mangler ingenting. Absolutt ingen ting.
 

Dagen stunder mot natt. Garbarek's "Officum" er en nytelse og bakgrunnsmusikken mens denne teksten er blitt til. Femtenhundretallsmusikk. Kanskje noe av det vakreste som er laget.
Denne dagen her i Hua Hin går også inn i minneboka som en av de veldig veldig gode.
 Vært på spa halve dagen.
Deilig deilig kroppsskrubb.
Bare et eneste unevnelig sted som ikke ble slipt helt rent for alt som måtte vekk.
Nå når jeg sitter her over datamaskinen kjennes huden ut som på et lite barn.
Skrubben ble fulgt opp med aromamassasje. Noe så nydelig!
Til slutt fikk ansiktet jammen svært god behandling det også.
Siden spiste vi whitesnapper(kjenner ikke norske ordet for fisken), stekt ris med kongereker, blekksprut og salat. Alt var himmelsk, og sodaen smaker enten det er første eller syvende flaska. Siden satt vi i gode kurvstoler og akkurat jeg fikk en god kopp espresso med pisket krem.
Er det sånn at femtiårige kvinnelige uførepensjonister ikke skal kunne nyte noe?
Ikke si et kvekk, late som hun ikke finnes tilfelle noen ikke liker det?
Eller skrive om at man gjør det beste ut av sitasjonen og har det godt tross alt?
Noen mener det!

For en lykke!
Å kjenne at kropp og psyke blir mykere.
Skal jeg ha munnkurv når livet er godt fordi jeg har mange kroniske sykdommer og helseutfordringer?Det vesentligste er å ha det godt i sitt eget selskap enten livssituasjonen er sånn eller slik. Like kjernen i identiteten sin uavhengig av hva andre måtte forvente, tro eller mene.
Eksistensielle utfordringer med ensomheten har jeg en ide om er fundamentalt i livet.
Å rokke ved at en fødes, lever og dør alene er umulig.
En kan dele mye av sine tanker, bry seg om andre mennesker, men kontrollere andre enn seg selv nytter ikke. Årene går. Livet gir og tar, på godt og vondt. Mest godt, men likevel...
Hver eneste dag på jorda må jeg leve alene, og la leve. Takk!

Synnøve Sætrum