Delt glede, er felles glede. Foto: Synnøve Sætrum
En kan operere vekk alderstegn, fikse tenner og øyelokk hvis en vil, men det er jo bare ytre staffasjer. Alt det kroppslige vi ikke kan ha noen kontroll over vinner i situasjonen, om man vil eller ikke.
Jo, jeg skjønner hvor det bærer. Her er man i ferd med å føre til bloggs det man ikke skriver hjem om. Frimodig har jeg til hensikt å artikulere medaljens bakside. For den har det.
Samme hvor en snur seg har en stumpen bak. Ikke sant?
Nei, jeg har ikke skrevet så mye om hva det gjør med meg å kikke på all denne prostitusjonen som finnes her. Det har seg slik at jeg unngår redlight-gater og lignende så sant jeg kan. For det gjør noe med en gammel feminist akkurat det der. Utbytting og menneskehandel er forjævlig, og det er selv om jeg legger mine spaserturer langt vekk fra de stedene. Kanskje er de til nettopp fordi kroppslige behov råder sammen med en dypt urettferdig verden. Jeg sier igjen, at jeg er overbevist om det ikke ville vært slik om mennesker fritt kunne velge sin tilværelse. Jeg tror ikke et sekund på myten om den lykkelige prostituerte. Det vrir seg fortsatt i magen når jeg tar denslags uttalelser inn over meg.
Så jeg tenker slett ikke så mye på det, men så dukker det opp. I går kveld, etter nydelig middag , spaserte jeg til fotmassasje. Jeg la ikke ruta om redlight, men så noe jeg av og til ser.
Tre svære euorpeiske menn sånn mellom 55 og 65 år et sted, sammen med to bitte bitte små jenter herfra.Det er mulig de var fylt 18, skal ikke hadnakka påstå noe annet for jeg spurte ikke.
Så kan man selvsagt innvende at jeg trekker forhastede konklusjoner, reagerer på myter,fordommer og så videre. Kanskje den ene var bestefaren til en av dem... Nei, jeg vet det ikke var sånn.
Jeg vet det hva jeg så, og det vrengte seg. Ganske oppløst kom jeg til fotmassasje, og ble spurt om jeg hadde det bra. Hvilket jeg ikke hadde. Men, språkbarrieren forhindret meg fra å forklare.
Ikke vet jeg hva hun så, men hun så jeg var opprørt. Noen ganger greier en ikke stenge ute.
Mer harmløse unevneligheter kan være peset med varmen om natta. At det tar si tid for kroppen å venne seg til varmen. Av og på med luftkondisjoneringen. Selv om en stiller teknologien fra 27 grader og oppover har det konsekvenser med bruken. Jeg hoster mer enn jeg liker, har vært kraftig forkjøla og mistenker at filterne i maskinen ikke renses ukentlig. Pent sagt. Støv og skit sirkulerer stadig i rommet. Irritasjonen kjennes i halsen. Selvsagt er det ikke så ille at jeg får ødelagt noen tur av det. Alternativet er jo snø og kulde som kroppen liker enda dårligere. Men, det er en av baksidene.
Jeg er dessuten begynt bruke munnbind når jeg går på de mest traffikerte stedene, for der er det tung eksos. Den blir liggende som et lokk i varmen. Det var det med den irritasjonshostinga...
Myggstikk blir det også. Store hovne kuler, enda man tar både antihistaminer og sauser seg inn med lokale myggmiddler alle dager og særlig kvelder. Jeg lever i kjemiske stoffer jeg ikke vet hva er.
Men, må ha dem på huden for å holde myggen unna. Likevel er det ikke til å unngå med noen stikk.
Heller ikke det holder meg vekk herfra, men et og annet stikk blir det, og jeg er allergisk til tusen.
Så er det dette med andre bakterier enn den magen er vant til. Selv om en er vaksinert mot alt som finnes vaksine mot, er verden større enn som så. Kolera har man jo ikke lyst på.
Det har ingen som har opplevd bare en skarve og 'aldri så liten' akutt diare. Og, da mener jeg akutt.
Man sitter der på bussen, på vei til sydhavsparadisets strand. Har akkurat spist frokost.
Tankene surrer takknemlig rundt det store gode livet, man bare nyter hele greia. Er lutter lykke.
Og så begynner magen. Man får kommet seg av bussen, står og holder seg. Sliter og sliter og leter etter en utvei. Den finnes ikke. Kroppen vinner, og man har ikke noe annet valg enn å komme seg inn i nærmeste busk. Noe som er risikosport i seg selv i tropene. Hva kan ikke finnes av slanger , scorpioner eller annet der? Men, kroppen vinner... Og, en har flaks som ikke blir sett av noen.
For her er det mye folk... Nå skal jeg ikke legge ut om alt det andre peset som avstedkommer etter en sånn høyst ufrivillig seanse. Mye trasig kan jeg bare si, bruk fantasien den som lyster.
Akutt er akutt, og ikke noe mer å skrive hjem om.
Ikke spis såkalt biff her i Thailand.
Det thailandske kjøkkenet er fantastiske kulinariske opplevelser, men biff kan de ikke.
Jeg holder meg konsekvent til alt annet, som er evig nok.
Det er rart hvordan språket man ikke skjønner et kvidder av glir inn i en med alle sine lyder.
Jeg kan skille thai fra japansk eller kinesisk, eller annet. Noen ganger føler jeg meg likevel isolert, og tenker på dette med å mangle språk. Tenker på alle dem som kommer til oss i Norge og ikke kan dette språket for spesielt interesserte. Hvor ensomt det må være alle dager, hvor utestengende.
Hylende alenehet preger følelsene innimellom.
Fordi , menneskene her er så stillfarne, vennlige og varme at en skulle ønske en kunne snakke med dem på ordentlig. Det går ikke, jeg snakker ikke thai.
I dag blåser det liten kuling eller noe.
Så strandliv blir det ikke.
Derimot skal jeg ut og gå.
Finne nye perspektiver, og kjenne føttene mykne.
Etter hvert skal jeg ha både massasje og god mat.
Leve det gode liv akkurat som det kommer.
For selv om det finnes saker og ting jeg ikke skriver hjem om, så er dette godt.
Sabla godt!
Samme hvor en snur seg har en stumpen bak. Ikke sant?
Nei, jeg har ikke skrevet så mye om hva det gjør med meg å kikke på all denne prostitusjonen som finnes her. Det har seg slik at jeg unngår redlight-gater og lignende så sant jeg kan. For det gjør noe med en gammel feminist akkurat det der. Utbytting og menneskehandel er forjævlig, og det er selv om jeg legger mine spaserturer langt vekk fra de stedene. Kanskje er de til nettopp fordi kroppslige behov råder sammen med en dypt urettferdig verden. Jeg sier igjen, at jeg er overbevist om det ikke ville vært slik om mennesker fritt kunne velge sin tilværelse. Jeg tror ikke et sekund på myten om den lykkelige prostituerte. Det vrir seg fortsatt i magen når jeg tar denslags uttalelser inn over meg.
Så jeg tenker slett ikke så mye på det, men så dukker det opp. I går kveld, etter nydelig middag , spaserte jeg til fotmassasje. Jeg la ikke ruta om redlight, men så noe jeg av og til ser.
Tre svære euorpeiske menn sånn mellom 55 og 65 år et sted, sammen med to bitte bitte små jenter herfra.Det er mulig de var fylt 18, skal ikke hadnakka påstå noe annet for jeg spurte ikke.
Så kan man selvsagt innvende at jeg trekker forhastede konklusjoner, reagerer på myter,fordommer og så videre. Kanskje den ene var bestefaren til en av dem... Nei, jeg vet det ikke var sånn.
Jeg vet det hva jeg så, og det vrengte seg. Ganske oppløst kom jeg til fotmassasje, og ble spurt om jeg hadde det bra. Hvilket jeg ikke hadde. Men, språkbarrieren forhindret meg fra å forklare.
Ikke vet jeg hva hun så, men hun så jeg var opprørt. Noen ganger greier en ikke stenge ute.
Mer harmløse unevneligheter kan være peset med varmen om natta. At det tar si tid for kroppen å venne seg til varmen. Av og på med luftkondisjoneringen. Selv om en stiller teknologien fra 27 grader og oppover har det konsekvenser med bruken. Jeg hoster mer enn jeg liker, har vært kraftig forkjøla og mistenker at filterne i maskinen ikke renses ukentlig. Pent sagt. Støv og skit sirkulerer stadig i rommet. Irritasjonen kjennes i halsen. Selvsagt er det ikke så ille at jeg får ødelagt noen tur av det. Alternativet er jo snø og kulde som kroppen liker enda dårligere. Men, det er en av baksidene.
Jeg er dessuten begynt bruke munnbind når jeg går på de mest traffikerte stedene, for der er det tung eksos. Den blir liggende som et lokk i varmen. Det var det med den irritasjonshostinga...
Myggstikk blir det også. Store hovne kuler, enda man tar både antihistaminer og sauser seg inn med lokale myggmiddler alle dager og særlig kvelder. Jeg lever i kjemiske stoffer jeg ikke vet hva er.
Men, må ha dem på huden for å holde myggen unna. Likevel er det ikke til å unngå med noen stikk.
Heller ikke det holder meg vekk herfra, men et og annet stikk blir det, og jeg er allergisk til tusen.
Så er det dette med andre bakterier enn den magen er vant til. Selv om en er vaksinert mot alt som finnes vaksine mot, er verden større enn som så. Kolera har man jo ikke lyst på.
Det har ingen som har opplevd bare en skarve og 'aldri så liten' akutt diare. Og, da mener jeg akutt.
Man sitter der på bussen, på vei til sydhavsparadisets strand. Har akkurat spist frokost.
Tankene surrer takknemlig rundt det store gode livet, man bare nyter hele greia. Er lutter lykke.
Og så begynner magen. Man får kommet seg av bussen, står og holder seg. Sliter og sliter og leter etter en utvei. Den finnes ikke. Kroppen vinner, og man har ikke noe annet valg enn å komme seg inn i nærmeste busk. Noe som er risikosport i seg selv i tropene. Hva kan ikke finnes av slanger , scorpioner eller annet der? Men, kroppen vinner... Og, en har flaks som ikke blir sett av noen.
For her er det mye folk... Nå skal jeg ikke legge ut om alt det andre peset som avstedkommer etter en sånn høyst ufrivillig seanse. Mye trasig kan jeg bare si, bruk fantasien den som lyster.
Akutt er akutt, og ikke noe mer å skrive hjem om.
Ikke spis såkalt biff her i Thailand.
Det thailandske kjøkkenet er fantastiske kulinariske opplevelser, men biff kan de ikke.
Jeg holder meg konsekvent til alt annet, som er evig nok.
Det er rart hvordan språket man ikke skjønner et kvidder av glir inn i en med alle sine lyder.
Jeg kan skille thai fra japansk eller kinesisk, eller annet. Noen ganger føler jeg meg likevel isolert, og tenker på dette med å mangle språk. Tenker på alle dem som kommer til oss i Norge og ikke kan dette språket for spesielt interesserte. Hvor ensomt det må være alle dager, hvor utestengende.
Hylende alenehet preger følelsene innimellom.
Fordi , menneskene her er så stillfarne, vennlige og varme at en skulle ønske en kunne snakke med dem på ordentlig. Det går ikke, jeg snakker ikke thai.
Kulingen til tross... Foto: Synnøve Sætrum
I dag blåser det liten kuling eller noe.
Så strandliv blir det ikke.
Derimot skal jeg ut og gå.
Finne nye perspektiver, og kjenne føttene mykne.
Etter hvert skal jeg ha både massasje og god mat.
Leve det gode liv akkurat som det kommer.
For selv om det finnes saker og ting jeg ikke skriver hjem om, så er dette godt.
Sabla godt!
