Du åpnet dørene.
Slapp ut.
Dine anskuelser tente mine lamper.
Aldri alene mer.
Sikkert?
Det umulige mulige du.
Snilt, klokt, begavet flettet ordene seg inn i oss.
Iøyenfallende særpreget vakkert.
Vidd, erfaringer og tid nok.
Så viste du meg hva kjærlighet er...
Valgte meg..
og fattes intet...
Morgenen med vinden i trærne.
Eldre blitt,
men ynges mot smilet ditt...
Var inderlighet i det første møte.
Klønete beven i det andre og tredje...
Sannhet
Visshet
En eneste inderlig veldig gang..
Sanselighet.
Skjønnhet.
Uten ydmykelse.
Kom du meg ikke nær elsker jeg likevel.
Å la meg arve all min erfaring og la meg vise deg
min kjærlighetserklæring...
Snøflak daler stille. Fire kalde kuldegrader.
Kult å være hjemme.
Kjempekult.
Ikke så kaldt som jeg trodde.
Vinteren min blir dessuten kort uansett hvordan jeg vrir det.
Ikke mange måneder igjen.
Skjønner at andre har hatt det tøffere enn nødvendig disse vinterukene, og er takknemlig for å ha sluppet. Har ei gylden stund her over kaffekruset.
"Det får komme det som kommer, det får skje det som skal skje".
Lyset er tilbake og vintersola skinner allerede på stueveggen min klokka åtte om morgenen. Det gjør meg glad. Takknemlig for at løvet ikke henger på trærne. Hører og ser ingen fugler, men har ikke fått meisebollene i hus. I dag skal her hovedrengjøres.
Lørdag formiddag er en fint til det.
Gyldent øyeblikk på morgenveggen min. Foto: Synnøve Sætrum
Dagens tristesse, for balansens skyld:
Jeg hadde kjøpt en ny kul grønn ullhatt i Chiang Mai.
I beflippelsen og gleden over å lande på Kjevik ble den igjen hos Widerøe.
Den var så kul, og jeg hadde sett meg selv spaserende rundt i vinterverdenen med den der.
Ingen hadde hatt maken og så videre...
Nei da, dere behøver ikke komme løpende for trøst, klapp og klem. Men jeg har både kaffe og te. Dere vet sjøl hvor jeg bor, dere som er vennene.
Er ikke mobil for tiden, og da er det ingen busser som går herfra etter klokka halv fire lørdag.
Her blir jeg.Jeg har snudd døgnet tilbake med en gang og ligger ikke sovende.
Her er ingenting å være redd for.
Litt vel oppstemt kan jeg føle meg innimellom.
Skravla går, men jeg har jo vært mye alene siste månedene.
Det gir balanse i alt, og den typen jet-leg står jeg atskillig bedre i.
Kort sagt:
Undertegnede er krystallklar for reisen i egen hverdag.
Snøflak daler stille, men ikke i metervis.
Her er godt framkommelig.
Godt å være hjemme!
Nesten ingen turbulens og da fikk jeg sove åtte av de elleve timer og tyve minuttene strekket fra Bangkok til København tar. Det er lenge det. Pluss på halvannen time i lufta fra Chiang Mai, og så en time til fra den danske hovedstaden til Kristiansand. En ting er jo når jeg ikke får sove om det er turbulens. Men, jeg er dobbelt så redd når forholdene er på det viset. Denne gangen opplevde jeg bare ro. Ingen berg og dalbane, med alskens skrekktanker om hva et fly tåler eller ikke tåler.
Jeg har jo, som før skrevet vært med på en nødsituasjon. En annen gang slo lynet ned i flyet, og det var ikke noe særlig det heller. Selv om det er ufarlig sånn sett, så var det utrolig ekkel opplevelse.
Igjen, takk for den gode opplevelsen.
Fikk til og med nytelse av skyer og himmel og innflyvninger både der og her.
Fotografert og stått i.
Jeg takker, og er glad for å være hjemme hos meg selv igjen.
Nærmer oss Kjevik... Foto: Synnøve Sætrum
Det var en lykke å bli hentet på Kjevik klokka ni om morgenen.
Bli tatt med hjem til aller nærmeste familie og servert frokost.
Jeg landet og sovnet som en stein i godstolen der, og Castor lå ved føttene mine og passet på.
Jeg ble vekket til middag, så søvnen var dyp.
Over skyene i Thailand. Foto: Synnøve Sætrum
Første natta stod kofferten ute til frysing.
Fint med mange minus slik at ingen eventuelle ubudne gjester blir med hjem.
I går var det klesvask og rydding.
Ikke behov noen steder for å dra noe sted som helst.
Nyte å være sammen med sine egne ting, sin egen tv, musikk og for ikke snakke om sofa og seng.
Tenne lys.
Meditere over stort og smått.
Takke for livet.
Andre reisende i Bangkok... Foto: Synnøve Sætrum
Fredag morgen.
Nitimekjenningen spilles på radioen.
Nå snakker de om dette hestekjøttet igjen.
Er det noen grunn til å sette seg ordentlig inn i hva saken egentlig gjelder? Jeg bare spør!
Jeg skal ikke gå på ski, og det er ikke på grunn av rasfare.
Får vente til det blir varmere, og til jeg har landet på ordentlig.
Blanke ark skal fylles.
Kritthvit snø og ti kalde grader utenfor.
Godt jeg har dunkåpe til bekledning av min tropevante kropp.
Kjenne livet smile annerledes enn det pleier, mens blodet bruser og alt og alle får sterkere farger og dufter. Herlige greier, og en tar sultent og grådig i mot.
Nyter og nyter og nyter.
Men...
Ja for det er et men.
Brennhet forelskelse brenner ut, eller den blir så varm at det blir klamt og kvelende.
Ikke alle kan leve i en slik intensitet alle dager.
Så spørs det da, om forelskelsen er blitt til kjærlighet når den blekner, eller blir til en deilig opplevelse man kan bøye seg og takke for å ha fått erfare.
Det er sånn jeg har det nå, den nest siste kvelden i Thailand.
Jeg kjenner det som det er over.
Takker ydmykt for meg, for alt jeg har fått og tar farvel.
Forelskelsen ble for varm, for kvelende.
Nordboer som jeg er innser jeg at det ikke er her jeg skal være i vintrene som kommer.
I sør er det for klamt i tillegg til varmen, og her i nord ble det for varmt dette året.
Verdens klima er antakelig i endring, og på disse breddegrader betyr det mer varme, som om her ikke var mer enn varmt nok fra før. Men, her er vakkert. Menneskene er fantastiske. Maten er en opplevelse. Elefantene fantastiske. Tigrene livsfarlige og skjønne. Slanger, skorpioner og andre kryp utallige. Jeg har sluppet stifte bekjentskap med kjempeveps eller edderkopper. Heldigvis. Derimot har jeg spist frukter jeg ennå ikke vet navnet på. De finnes ikke hjemme. Er Thailand for meg, og bare det. Strendene på Phuket og i Krabi er en opplevelse, Koh Chang like så. Dagene i Bangkok har gjort horisonten min videre, og all massajen har hjulpet vinterkroppen min ut av stivheten.
Jeg har egentlig ikke ord som rommer takknemligheten jeg kjenner på, og jeg har elsket hvert øyeblikk. Det er et privilegium å ha fått være langtidsgjest i "smilets land"...
Foto: Synnøve Sætrum
Men, som sagt.
Forelskelsen brant ut, og er blitt et godt minne.
Ei storslagen erfaring. Den har gjort meg rikere og helere som menneske.
Det kan jeg ikke få takket nok for.
Nå vil jeg bare trygt hjem, og begynne tenke nytt.
Jeg ber min høyere makt om at jeg får lov til det.
Være sammen med famile og venner som betyr så uendelig mye for meg.
Være norsk i Europa. For det er der jeg hører til. Det er Norge som har kjærligheten min.
Jeg sier ikke at utfartstrangen er død, og at jeg ikke kommer til å finne på noe nytt i årene som kommer. Misforstå meg rett. Men, før jeg dro ut på denne turen bestemte jeg meg for å kjenne ordentlig etter om hvorvidt Østen kunne bli et permanent sted for uførepensjonisten.
Svaret er utvetydig: Nei!
Det blir ingen pensjonisttilværelse i tropene for min del.
Chiang Mai = Rosa i nord... Foto: Synnøve Sætrum
Likevel. Jeg er blitt gitt opplevelser og dager i dette landet langt utenfor det jeg hadde fantasi til.
Når sant skal sies skulle jeg ikke vært ute de tre timene jeg var det i dag. Det er slett og rett for varmt.
Tuk-tuk hjem klokka ti over halv fire. Ingen med vettet i behold er ute og går i denne heten.
Thaiene ligger strødd og sover over bodbord, på tempelplasser, i parker og alle tenkelige og utenkelige steder det finnes skygge. Stakkars dem som rigger opp søndagsmarkedet akkurat nå, for i den gata har de gravd opp gudene må vite hva på begge sider. Langs absolutt hele Thapae Road.
De som skal ha opp boder og bord må først fikse provisoriske gulv som skal holde for folkevrimmelen. Jeg har mer enn en gang fantasert om hvordan det vil se og høres ut om de greiene faller sammen. Slå seg er nå en ting, men rottene bor sikkert nedi der også, og kakerlakkene. Kanskje til og med en og annen slange og edderkopp. I går satt jeg ved et vindu og fikk utført manikyr og pedikyr. Hadde fin utsikt til ei diger rotte som først løp den ene veien over alle skoene, og så den andre veien. Feit og stor. Kun den andre jeg har sett her. Lykken var at døra var godt lukket. I Hua Hin vrimlet det av dem. Nesten så de løp over skoene på kveldstid.
Men, så hadde jeg jo også hovedmatgata som nærmeste nabo. Hoff... de er nå ekle.
Dette nedi der... hmm... Foto: Synnøve Sætrum
Det blir folkevrimmel til kvelden, rotter eller ikke rotter.
Kanskje enda mer når det er så brennhett på dagtid.
Yr.no sier 33 grader, men den lokale værstasjonen sier 36.
Jeg holder en knapp på den siste etter å ha vært ute til lunsj.
Skulle hatt solparasoll mens jeg lette etter et ledig bord med dyp skygge.
Ledig bord fant jeg på et sånn amerikansk kjedested jeg ikke husker navnet på, men som er en blanding av burger og texmex-greier. Er rimelig sikker på at det ikke var hest jeg fikk servert ;-).....
Jeg spiste gjennomstekt kylling i brød, og rørte ingen dressinger eller noe som helst i den leia.
Har liten lyst til å ligge over doen i kveld og morra, som er den siste delen av ferien i Chiang Mai. Dama bak disken påstod det ikke skulle være noe sukker i limonaden, men bare en mikrodråpe på tunga ga nesten svie i tannstubbene så søtt var det.
Jeg tror kanskje hun trodde jeg spurte om det var sukker i det, og ikke omvendt.
Etterpå handlet det bare om å finne kjøretøy og komme seg ly for sola.
Det var ikke så mange av dem heller plutselig. Sjåførene er vel så fornuftige at de ligger vel og sover siesta i påvente av solnedgang...
Om jeg blir svett? Jeg koker. Tror det er på kanten av hva menneskekroppen min tåler jeg.
Full fart å få heteslag om man går inn for det. Så jeg stoppet ikke mindre enn tre steder for soda og cola zero (ok bare en av den... men magen er ikke...osv...). Så nå skal jeg gjøre som en thai. Sove siesta under luftkondisjoneringen og heller være våken og lenge ute til kvelden.
Siden jeg klør i øynene og sitter her med snytepapiret går jeg for smog.
Man brenner marker som fast prosedyre i Nord-Thailand deler av året.
I dag våknet jeg "uten fjell" og kløen slo til per promte da jeg stakk nesa utenfor.
Har dratt den inn igjen, og satt på luftrensingen og venter på at tåka skal lette. Var oppe fem over sju denne morgenen. Kunne for første gang si "God morgen" på norsk, i frokostsalen. To danske gjester ankommet hotellet. De skal være her i sytten dager. Det var utrolig befriende. Ikke at det er noe galt med "Sawasdee Kaa" eller "Good morning", men det er nå ikke mine språk. Vi fikk selvsagt utvekslet noen erfaringer i rasende fart, og jeg ble minnet om hvor iskaldt det er hjemme nå. Helt teoretisk blir det når jeg har vært i tropene i nesten tre måneder. For det er to verdener. To totalt ulike om enn på den samme jorda. Menneskene er like i noen hensende, men jeg erfarer også at vi er veldig ulike.
Jeg har for eksempel lært at det i språket her ikke finnes noen ord som beskriver å gå for fornøyelsens skyld. En thai gjør ikke det. Ikke aktuell problemstilling. Man blir svett, for det første, og for det andre bruker man unødvendig energi. Likevel er det sjelden jeg ser en overvektig thai. Så det må være noe med kostholdet her som egner seg til å holde fedme på armlengdes avstand. Jeg har sett at ikke alle musespiser heller. Sjøl har jeg gått ned noen kilo i løpet av turen. For meg handler det om endringen. Mange av mine frokoster består av 2-3 spiseskjeer ris med litt grønnsaker og kylling på. Et glass jucie og kaffe. Innimellom har jeg sikringsfrokost med egg, bacon og annet.
Men, det går sikkert to uker mellom hver gang.
Tilbake på rommet mitt drikker jeg ei soda eller to, samt to tre krus kaffe. Veskebalansen holder jeg.Når jeg analyserer finner jeg ut hva jeg ikke gjør her, som er vanen (eller for meg uvanen hjemme). Jeg spiser for eksempel nesten aldri brød, og da mener jeg nesten aldri brød.Hjemme er brødvanene så inngrodde at det er vanskelig å komme utenom. Så jeg sitter og tenker strategier på hvordan la det være når jeg kommer tilbake. Har så lite lyst å ødelegge dette jeg har begynt på igjen. Jeg hater å være overvektig rundt magen. Først og fremst på grunn av diabetesen, men også på grunn av forfengelighet og identitet. Min identitet er tynn, ikke det der jeg er blitt til. Jeg lurer på om noen av medisinene som skal hjelpe for diabetes, eller høyt blodtrykk gjør det motsatte, nemlig fremmer fedme rundt livet? Noen som vet noe om det, så tar jeg gjerne i mot kunnskap og tips...
Jeg spiser nesten aldri smør eller margarin.Hvilket jeg forøvrig ikke gjør i Norge heller.
Det jeg spiser av poteter er så lite at det også kommer under kategorien nesten aldri.
Mest ris, men likevel ikke store mengder hver gang. Pasta og nuddler, men ingen mengder av det heller. Her er bare grønnsaker, litt kylling og sjømat. Jeg har spist rødt kjøtt en eneste gang, men det spiser jeg jo ikke hjemme heller. Så det gjelds ikke.
Når jeg kommer hjem skal jeg til en ernæringsfysiolog og få hjelp til maten, som faktisk er er blitt et problem for meg.Enda en gang i livet, og jeg tilstår for åpen blogg at jeg er skikkelig sliten av det.Lei meg, nesten resignert. Det blir for mye dårlig samvittighet, for mye fokus på vekt og i det hele tatt.
En blir jo nesten betraktet som taper dersom en ikke er 49 kilo på strømpelesten. Det var jeg en gang, og hadde fått barn året før. Folk spurte om jeg hadde vært hos legen.
Om jeg hadde tenkt på at jeg kunne ha kreft?
Jeg slanket meg ikke. Hadde aldri gjort det. Den gangen var forbrenninga på det viset.
Jeg spiste mye, og ustraffa. Siden er jeg blitt gammel og fysisk syk, og da blir matverdenen en annen.
Spiseforstyrrelser er så mangt. At jeg nå, som enogfemtiåring har en er det ingen tvil om for meg.
Jeg har dårlig samvittighet når jeg spiser. Enten det er lite eller mye. Siden jeg har de sykdommene jeg har er det alltid der.Tanken på at føden antakelig ikke gjør meg godt. Energien kretser rundt mat, i stedet for at jeg kunne brukt den på noe nyttig for meg selv. En "svinger pisken" over seg selv, og mange ganger ønsker jeg jeg bare kunne leve uten mat og så var problemet løst. Akkurat det nytter jo ikke. Eller er ernæringspulver tingen?
Ta inn akkurat det man trenger, men ellers ingen glede?
Ja, dette var et lite morrasukk...
Himmelen er fortsatt blygrå.
Det er nok smog.
Jeg ordner mitt andre krus med kaffe.
Soda nummer to står ved siden av på bordet.
Godt med noe jeg ikke har dårlig samvittighet på grunn av.
Uansett. Straks skal jeg ut og gå. Det er nest siste dagen i Chiang Mai.
Turer på apostlenes hester gjør godt, og bare godt for samvittighet og selvbilde.
Ja, jeg sitter i det gamle kongedømmet Lanna. Under luftkjølingsanleggget i senga på hotellet. Det er fredag tidlig kveld, og jeg har akkurat vært nede i restauranten og spist kylling med nøtter og grønnsaker. Liten porsjon med kokt ris. Det smakte vidunderlig, om enn jeg ikke klarte spise opp. Jeg så nemlig to kakerlakker på golvet. Ikke så store og feite, men de var der. Det fikk meg til å tenke på omfattende gassing av koffert og klær, for ikke å få ubudne gjester med heim. Nytte gjør de sikket i sitt rette miljø, men jeg liker dem ikke. Ikke under noen omstendighet ønsker jeg meg dem som samboere. Har nemlig prøvd, noe så til de grader mot min vilje, og det var pent sagt ei mare!
Unner ingen det der.
Denne dagen har vært så vamt at jeg ikke har satt foten utenfor døra. Værmeldingen sa det var trettiseks i skyggen. Jeg tror det har vært enda varmere. Får samme reaksjonen som i sør i fjor. Opp i sekstida, og så gå litt ute til rundt ett. Etter det er det kul kramp! Thaiene forteller meg at det er alt for tidlig i år. Denne heten skulle kommet uti midten av neste måend. Så de klager de også. Det må være utrolig hardt å arbeide når det er sånn. Uansett: Jeg har fram til nå hatt stor glede av årets reise. Jeg har kost meg på alle tenkelige vis, er fornøyd og mett. Før denne heten slo inn tenkte jeg at jeg kanskje hadde bestemt returen litt vel tidlig. Men, det tenker jeg ikke lenger. Helt perfekt at jeg skal hjem til kulde og sno om noen dager. For det er sånn, for den som er vokst opp i kjørligere strøk at komfortsonen i forhold til varme er smal. Det er værre at det er for vamt enn for kaldt. Man kan kle seg og gå ut i kulda. I brennheten er det bare å holde seg inne.
Undertegnede får dessuten magetrøbbel ganske så momentant også, og kan ikke gjøre annet enn å leve med det til det er over. Jovisst har jeg skrevet, snakket og slitt med overvekt. Men, likevel tenker jeg at det ikke er ved hjelp av kronisk diare man skal gå ned i vekt. Ok, kanskje det var vel personlig, men sånn kan det også være på tur i tropene. Ikke det jeg slår salto av glede over nei!
Men, alstå ennå sitter jeg og tenker på landet og landsdelen jeg befinner meg i. Nord-Thailand har historie som er uavhengig av resten av Thailand. Lampun, den siste byen bussen stoppet i før jeg kom hit (eller Hairipuncai) skal ha blitt grunnlagt rundt sekshundretallet av det som heter Lopburis Dvaranti-kongedømme. Og med det et belte av byer rundt den. Kong Mengral, høvding av Ngong Yang var dels thai og dels lawa. Han grunnla samlingen av de små fyrstedømmene som eksisterte her i nord. Erobret og bygde opp. Først grunnla han Chang Rai omkring 1297, og Chiang Mai noen år etterpå. Lanna-kongedømmet bestod i over sekshundre år før det ble annektert av Siam.
I dag er Thailand et heller unikt morarki. Det blir man minnet på alle steder i landet. Bildene av regenten og familen henger alle tenkelige og utenkelige steder. Utviklet under kong Bhumibol Aduladej som ble kronet i 1950. I teorien opptrer han under konstitusjonelle begrensninger tilsvarende England, men han har oppnådd en moralsk autoritet som kan måle seg med eneveldige forfedres. Dette på grunn av en lang rekke kongelig initierte prosjekter som sikter mot regional utvikling.Subsidier til nordlige fjellstammer med sikte på å få slutt på tradisjonell opiumsdyrking, eller bedring av vanntilførselen til de tørre områdene i nordøst. Han har opptrådt som mekler i tider med sivil uro som i 1973 under studentopprøret og oppstanden i 1992. I sistnevnte situasjon gjennomførte han en tv-opptreden som gjorde slutt på undertrykkelsen og tvang den ikke folkevalgte statsministeren general Suchinda til å gå av. Thaiene elsker kongen sin, og er det noe man ikke gjør som gjest er det å si noe kritisk om monarkiet.
Jo, slikt kan man fintenke på under kaldluftsmaskinen. Det er fredags kveld. Jeg har ikke noe snop.
Så det er i grunnen fint at det er så hett ute at jeg ikke orker gå ut. Tror ikke magen ville hatt godt av noe som helst. Ingen fare for dehydrering her omkring. Her finnes vann, kald grønn te, soda og sommerfuglblomstdrikk. Alt sukkerfritt og sunt.
Tenker jeg får se litt på tv, meditere over tilværelsen og sovne så tidlig jeg kan.
Våkne frisk og uthvilt til kaffekoppene i morgen tidlig.
Dype gode kurvstoler på det stedet, og slikt liksom roper avslappet intim stemning.
Sånn trettini på strømpelesten var han, seigt muskuløs, slank, kritthvite tenner. Fantastisk smil. Vakker, en skikkelig "sugardaddy", tenkte jeg. Umulig at en mann med sådan utside tiltaler ei dame på femti og forteller om det skjebnebestemte i at vi møtes akkurat her i Chiang Mai.
Gudegitt, og utenfor alles kontroll, et følelseskall å gripe i følge beileren.
Så skjedde...
"Come with me, baby.
I will make you happy, give you real love ", reklamerte han.
Det var nesten som filmen jeg nylig så, og en lignende tildragelse jeg bevitnet et annet menneske bli utsatt for for bare noen uker siden.
Nesten for mye av samme greia. Sier seg selv at motivet ikke er "real love"...
Så jeg tok en råsjangs og så sang jeg kenyanske "Jambo".
Satte først karen fra Kenya sånn passe ut gitt.
Han tok seg inn og sang der jeg ikke kan værsene.
Refrenget + + kan jeg som synger i BUL-koret.
Sangen har aldri vært den samme etter at jeg så filmen, og enda flere betydninger har den fått på denne reisen. Dette var andre tildragelsen den ble tatt i bruk av undertegnede.
Heldigvis tok denne mannen det hele med godt humør, og forstod at jeg ikke var ute for å finne noen for "true love" når jeg forklarte litt. Landet her er jo kjent for menn som reiser hit for å, ja kose seg, for å si det på penmåten.Hvordan det er eller ikke er akkurat her i landet når det gjelder kvinner aner jeg ikke, så tenker jeg det må være noen som benytter seg av mulighetene. Biter på, eller ønsker det, men jeg har vanskelig for å forestille meg at noen virkelig tror på sånt. Ei heller voksne kvinner.For meg blir det for søkt. Er blitt alt for erfaren til å ta denslags åte. "True love" meg en viss plass. Vel, kan jeg sikkert til tider være en smule naiv. Men, direkte kørka er jeg ikke. Jo da, oppmerksomhet får man innimellom. Det gjelder bare stå i det.Dette var for et par tre uker siden, og jeg hadde glemt det.
Hakuna Matata!
Livet gjentar seg, og så husker man.
Hakuna Matata!
I kveld satt jeg ved pizzabordet. Yndlingspizzaen var bestilt.
Den er den beste i hele Thailand, kanskje i hele verden.
Fint å sitte der ytterst mot gaten og kikke på trafikk, mennesker og handel.
Kafelivet over gata samt andre steder og i det hele tatt. Det gode ukompliserte livet.
I disse dager er det så hett at det er deilig med noen timer ute etter solnedgang. Lengre intermessoer før retretten til hotelrommet. Bare være i velbehaget. For det er det.
Jeg anbefaler enda en gang. Chiang Mai er ei perle på jorda.
Jeg drikker soda og espresso con panna, og kjenner meg litt som verdensborger.
Ved siden av meg satt det en ung mann på sånn 39.
Han konverserte meg om pizza og kaffen og byen og varmen.
Lurte på aksenten og fant fram smigeren med å tippe jeg var fra Storbritannia.
Kompliment for mitt sunne utseende, og spørsmål om hvor lenge jeg skulle være og hadde vært.
Jeg svarte og han undret seg. Hvorfor dra til snøen? Du er jo rik nok til å være.
I Frankrike var det også snø sa han. Forferdelig.
Og, så spurte han om jeg kjente til seriøst massasjested(teste om jeg har penger).
Det gjør jeg... Den unge vakre mannen var ikke værre enn at han kom over til meg med penn og papir. Jeg tegnet kart og forklarte, spurte om hva jeg hadde betalt for sånn og slik. Vel, selvsagt kom forslaget om at jeg kanskje kunne vise ham det, og så ta kaffe på veien...
Nå skal man ikke være kyniker alltid. Men, jeg så hva hvem han var. Jeg vet hva jeg ser.
Har vært i ringen for lenge. Så jeg takket, men nei takk, og klagde på mine gamle føtter (egentlig har jeg muskler av stål i leggene) og at tuk-tuk hjem var neste for meg.
Halv ti er mer enn nok for meg, og så videre.
Fyren så nesten litt vantro ut. Men, tok seg inn og sa : "See you later", før han forlot bordet.
Hakuna Matata, tenkte jeg.
Ja, sånn kan det også være på tur.
Det er jo hyggelig med komplimenter og oppmerksomhet.
Misforstå meg riktig.
Eventyrlysten på det viset er der bare ikke for tiden.
Jeg føler meg nesten gift med datamaskinen. Sånn er det.
Og, så er det så deilig med lange timer før sovetid.
Fine snegletimer morgentid.
Asosialt vil vel kanskje noen kalle det.
Men, jeg er da av og til sammen med noen mennesker både på kvelds- og morgentid.
Bare hyggelig, men man skal velge sitt selskap med omhu, ha gode mennesker i tilværelsen.
Jeg er priviligert på den måten. Har noen å takke for livskvalitet.
Dessuten har jeg da følelser og drømmer som andre mennesker.
Følelseslivet er ikke dødt om statusen er singel aldri så mye.
Hjertet kan fortsatt slå sammen med brusende blod. Riktig så staselig kan det være noen ganger.
Slikt kan vederfares meg uten at jeg forteller om det lell i øyeblikket.Alt til sin tid. Ikke sant?
Noen ganger er det en kjempegave i seg selv og kjenne man kan huse følelser av edleste art.
Det gjelder å holde fast i drømmene, og huske at livet nesten aldri er som det ser ut på utsida.
Livet, det elskede livet. Dyrebart og kort og langt nok, alt etter paradigmet.
Ligge i senga under lufkondisjoneringen. Kjenne den faktisk er myk.
Glede seg til å reise hjem til Norge mitt Norge.
Hakuna Matata!
Natta fra Chiang Mai.
Her er den halv tolv, og der heime begynner ettermidagen å bli sid!
Hakuna Matata!
Spise ris med woka grønnsaker og kylling med litt raspa gulrot attåt til frokost?
Eller stå over og bare drikke sommerfugl drikk, soda og kaffe.
Ta morgenmåltidet litt seinere. Et sted med dyp skygge og gateliv? Nice Kitchen for eksempel.
Skal man bruke den ene eller andre såpa, den andre eller ene sjampoen?
Gidde lakkere neglene, eller gå og få det gjort?
Vokse legger og lår?
Fjerne rynker?
Smøre skulder med gode utvortes salver.
Fra elefant eller skog?
Det første liker jeg ikke, men som mi venninne sa:
Vi satser på at den var sjøldau.
Jeg satser på thaien egentlig sa at salven var så fantastisk god at den til og med virker på elefanthud...
Jeg er STERKT imot faenskapen som handler om å drepe disse fantastiske dyrene.
Ta støttennene og selge dem til rikinger. Enda en grunn til å være takknemlig over manglende grådighet på det feltet. Ja for tenk, sånn ser jeg det!
Prøv å ri på en elefant, eller klapp den, bad den, eller mat den så skal du se.
Fantastisk vesen. Og, overlevd store naturlige omveltninger har de.
Så la oss nå la dem overleve den primitive grådige blodtørstige kortsiktig tenkende såkalte moderne menneskeheten også. Oi sann, der eka jeg meg opp gitt.
Foto: Synnøve Sætrum
Foto: Synnøve Sætrum
Kakerlakksprayen er innkjøpt for å gasse koffert og annet...
Det er alvor at jeg snart skal hjem.
Varmen er blitt ganske uutholdelig midt på dagen.
Myggen står mer i kø, men brekker seg når den kommer nært nok.
Jeg er vel gjennomdynket av citronella-olje, samt b-vitaminer.
Olja har jeg smurt på dørkarmen, og hver en mygg har snudd om jeg glemmer lukke.
Også på kveldstid.
Det er tipset.
Skal ha med meg i flaske eller to hjem også.
Tror ikke myggen i nord er mer forhippen på den drikken heller.
Dessuten har jeg en følelse av at det skal kunne komme til å bli en tur til Egeerhavet...
Lesvos, Rhodos, Symi, Telendos og Athen har jeg tenkt et par tanker rundt i det siste.
På Kreta har jeg ikke vært. Ennå!
Jeg har ikke vært i Italia heller, eller Ungarn eller på Sicilia.
Jo, det er så mangt og meget man kan fintenke på mens man er godt vant med varmen.
Jeg koser meg her i Chiang Mai akkurat nå, og ville ikke byttet.
"Men den som ikke akter noen sjel, kan heller ikke elske noen, og har man ingen evne til å elske, utfyller man sitt liv med sansenes lyst og grove nytelser...alt dette som en frukt av den uopphørlige, sløvende løgn overfor andre og seg selv." ( Dostojevskij i "Brødrene Karamazow)
Da jeg hadde grønn lunsj etter steril tannlege denne dagen kunne jeg ikke unngå å høre på to amerikaneres diskusjon. Sånn er det noen ganger på reise alene. En venn av meg mener det ikke er legitimt å innrømme denslags syssler i Norge, men jeg gjør det glatt. Man bare er, gjør ikke noe galt. Hadde jeg ikke tålt sitte aleine ved et kafebord kunne jeg ikke dratt ut på reiser. I det hele tatt kunne jeg ikke beveget meg et eneste sted på egenhånd. For jeg gjør jo mye mye mye akkurat det.
Ensom, i betydningen bare meg. Å være ensom betyr ikke alltid å ha det vondt. Kun at den eneste jeg forholder meg til er meg selv. Så, som sagt: Jeg tygde, drakk store slurker soda i varmen og lyttet!
Satt der og tygde og lyttet, og tenkte: Jo, det er nok sånn at det vonde og unødvendige kan man neppe gardere seg hundre prosent mot. På den andre siden er det som Stoltenberg sa etter 22.juli:
Aldri naive! Aldri mer 22. juli!
Så har jeg fått med meg, at norske statsborgere igjen er rammet av terrorisme, men ikke på norsk jord. For dem som har mistet noen i Algerie er det 22. juli på nytt. Like meningsløst og bortenfor det tenkelige. Noen har bare tatt noens elskede fars, sønns eller brors dyrebare liv. Under påskudd av at målet helliger middelet. Samtidig leser og ser jeg at kvinner som uttaler seg i det offentlige rom trues på livet kun fordi de er kvinner som deltar i demokratiet. Virkelighetsbildet som er grunnlaget for denslags sjikane forstår jeg ikke. Jeg kjenner det slett ikke. For meg hører det ikke til de norske selvbildene. Det hører til et menneskesyn og samfunnssystem jeg ikke vil være med på.
Diskusjonen ved nabobordet handlet om terror, og om det med at dersom noen vil noe vondt. Vil noen ta deg, så tar de deg, sa den ene. Ekstremisme og terrorisme fungerer sånn.
Den ene mente man ikke kunne gå inn i totalovervåkning som konsekvens.
Andre karen stilte seg mer filosofisk likegyldig til hele greia.
Var mer relativist i forhold til virkeligheten. Trakk det lenger ut rundt hva som er virkelig?
Om noe i det hele tatt er? Han var litt der jeg er noen ganger. Man kommer ut av det evige føreksistensen. Så får man ei tid på jorda, for så å gå tilbake til den samme eksistensen.
Bare at da er den etter. En evighet, et øyeblikk, og så evigheten igjen. Hvorfor være så onde og slemme med hverandre da? Hvorfor skade sine medmennesker i stedet for å elske dem?
Tiden er jo så kostbar. De man møter på vegen så vedifulle.Vanskelig å begripe, men hvem kan egentlig forstå ingenting mens en er her knyttet til tid og rom?
Kort sagt: De diskuterte dette med ondskapen som gjør seg til herre over liv og død.
Undervegs står det ethvert menneske fritt å velge holdning til livet og til døden.
Chiang Mai Mail er den engelskspråklige månedsavisa for byen her i Nord-Thailand.
Siden engelsk er innenfor det jeg kan forstå er det den jeg forholder meg til.
I går fant jeg en ny utgave på et bord.
Litt annet på trykk enn i Dagbladet eller VG.
Den er lokal må vite, og så er Thailand et godt stykke unna Norge og Europa.
Likevel er noe til forveksling likt stoff.
Verden er stor, men på enkelte områder synes den bli bare mindre og mindre og mindre. Dessverre.
På forsiden vektlegges at ulovlig dyrking av opium er på vei opp, og at Rajabat University vant Miss Chiang Mai tittelen. Premien lyder på 100 000 bath sammen med kronen og utmerkelsen.
Ok, det er da blitt et visst fokus på dette i hjemlige trakter siste årene.
Tenker på alle idol- og talentkonkurranser ++++++++....
Det som kalles en spesialenhet som jobber med narkotikasaker har hatt inspeskjoner i grenseområdene. I den forbindelsen er det blitt funnet mange illegale opiumsplantasjer i fjellene.
Så store som tjue dekar, som er en størrelse man ikke har sett på over to tiår. Noe som er svært bekymringsfullt. Som om ikke det var nok så har politiet beslaglagt 2.6 millioner methamfetamintabletter i områdene rundt her. I tillegg nevnes det at en politimann som ble fengslet for salg av narkotika er pågrepet på nytt med mer. Videre har politiet arrestert fire personer som sammen med en tilhørende bande skal ha stjålet over fjorten biler.
På side tre finner jeg en omfattende artikkel om å leve, lære og ri som en ekte elefantfører.
Det kan man nemlig gjøre utenfor Chiang Mai. Hvilket ikke blir noe av denne gangen, men hvem vet hva som hender ved neste korsveg ? Ser både spennende og morsomt ut.
Jo, det ligner nyhetsstoffet heime. Selvsagt leser jeg artikler om helse, sport og biler. Endog er her også et horoskop. Kanskje var det bare artikkelen om elefantene som forteller meg at jeg er i Asia.
Men nå: Finne en tannlege. Igjen!
Det minner også til forveksling om tilstandene heime, bare ikke prisnivået.
Formiddagen er det såpass lav temperatur at det går an.
Jeg har ikke opplevd trussler eller sjikane på veien.
Her i denne byen føler man seg meget vel.
Menneskene på veien smiler og nikker som regel.
En blir varm og glad av mer enn sola.
Gikk i en stor bue fra hotellet og om Warrot Market, eller Chinatown.
Det begynner å synes det snart skal feires kinesisk nyttår den 10. februar 2013.
Blir flott i tillegg til ekspedisjonen jeg skal være med på lørdag.
Blir fine opplevelser begge deler tenker jeg.
En skal alltid ha noe å se fram til.
Den som har frihet til å velge får benytte seg av den.
For det handler jo om å leve, og leve i fred med og respekt for sine medmennesker.
Sammen med de ekstra gradene kommer det mer mygg med kvesset
snabel. Så da er ikke balkongen så yndig som den var etter mørkets frambrudd.
Dermed blir det Ytringsstedet som kveldssyssel.
I ettermiddag lå jeg en halv time ved bassenget.
Dvs. jeg var femten minutter i sola, og like mange i bassenget.
Heldivis er det kaldere der enn i havet ved Hua Hin.
Hva er det med mannssjåvinistiske ytringer?
Hva er det med mannsdominerte kulturer?
Hva er det med alle disse hatsfølelsene?
Finnes det noe prinsipp i dem?
Er det snakk om pornofisert indoktrinering?
Eller voldsindoktrinering?
Er det redsel?
Identitetsløshet?
Matt blir jeg når jeg ser hva kvinner som deltar i det offentlige rom utsettes for.
Maktesløs er jeg heldigvis ikke.
Jeg kan kritisk forholde meg til enhver ytring og holdning som uttrykker sjikan, sexisme, vold- og drapstrusler. Ta sterk avstand fra det til og med. Offentlig.
Det passer ikke inn i et humane, siviliserte samfunn, som vi liker kalle oss her nord at denslags skal være en del av arbeidsdagen til kvinner. Sjøl er jeg ingen kjendis i det offentlige rom, men jeg har også fått hatbrev og trussler her på Ytringsstedet. Medmennesker har uttrykket at det må jeg bare ta med i beregningen når jeg stikker hodet fram på denne måten. Den holdningen skjønner jeg ikke grunnlaget for. Jeg er ikke enig i at å ytre seg fredelig om verden og tilværelsen skal kvalifisere for hatbrev og annet. Etter mine begreper er det en menneskerettighet... osv. osv. osv.
Derfor har jeg gjort begrensninger i kommentarfeltene.
Hatmeldinger fra fremmede anonyme mennesker er ikke det Ytringsstedet står for.
Gjerne diskusjon, veldig gjerne diskusjon.
Selv om jeg vet noen ikke er i stand til å diskutere bakgrunnsbasert,
kunnskapsbasert, nyansert eller saklig.
Som kvinne blir jeg varm, sint og fortvilet over tilstandende på nettet.
Over menn som netthater kvinner.
Hva er det som gjør alt dette kvinnehatet?
Hvorfor alle disse truslene om seksualisert vold og drap?
Den som sover i nesten tolv timer sover dypt og godt.
Blir helt slått ut av varmen som melder seg utpå ettermiddagen her nå.
Så det stemmer at jeg vender nesa nordover snart.
Kan fint forestille meg at her blir hett nok i månedene framover.
Alt for mye ettter min smak, og da er det deilig å komme seg heimorver til kjørlig vårklima i Norge.
Ja, for om det ennå er vinter er det kort tid igjen til fuglesangen starter i skogen.
Her nyter jeg fuglekvitteret, og den klare kjørlige morgenstemningen på balkongen.
Jeg har faktisk sid kjole og varmere sjal for ikke å fryse.
Veldig kontrast til seinettermiddagen under klimaanlegget.
I dag begynner markeringene av det kinesiske nyåret i følge Bangkok Post. Så da får apostlenes hester ta meg til det mer kinesiske området av byen denne dagen. Kanskje får jeg kjøpt noe skikkelig flott, eller i det minste tilegnet meg et blinkskudd med kameraet. Det står til kvessing, og nå er det ikke så lenge igjen. Tenker meg ut snart. Nyte tempen.
Du skal ikke fostre ormer som kan gnage dine egne innvoller. (Thailandsk ordtak)
Nygasset område. Foto: Synnøve Sætrum
Det går riktige vegen.
Ingen flying til badet siste nettene.
Invollene later til å være kvitt amøber, bakterier, virus eller ormer.
Tror for så vidt ikke på den siste der(så tynn er jeg ikke blitt nemlig).
Brennsikker er jeg likevel på at man skal passe på så man ikke fostrer ormer for egne involler.
Jeg er blitt mer påpasselig enn jeg var under svineinfluensahysteriet, så det sier sitt.
Hvis noen har tolket meg dit at jeg tror på rulling i selvmedlidenhet og annen elendighet så kunne det ikke vært mer feil. "Komplottet" får man se å komme seg ut av om man tråkker inn i det.
Den som har vært de stedene jeg snakker om, skjønner hva jeg sier. De andre kan lure. Fritt fram.
Gasseren. Foto: Synnøve Sætrum
Derimot tror jeg på fuglesang og krystallklar morgenluft.
I alle fall nesten, for skadedyrkontrollen var akkurat her og røykla ei nabogate.
Er det kakerlakkene de gasser eller rotter, eller begge deler tro?
Vet ikke, men munnbind bruker de, og har en sak i handa som sprøyter røyk i gatene.
Har sittet og sett på det samme på kafe, ja til og med måttet rømme inn på grunn av røyken.
Ingen har forstått hva jeg har spurt om. Null forklaringer på hva som skjer.
Kanskje er det så opplagt at den som er herfra ikke begriper hvorfor jeg i det hele tatt spør.
Mission completed... Foto: Synnøve Sætrum
Ulyden fra rensingen av svømmebassenget utenfor får gå. Her stilles ikke et eneste spørsmål !
Blir det like varmt i dag som i går er det nemlig ikke annet å gjøre enn legge seg til ved kanten.
Det er mye jeg ikke vet, men akkurat det vet jeg.
Klage? Nei.
For meg er det nedtelling til heimturen, hvilket medfører ekstra evne til liv i nuet.
Nyte sommeren så krampa tar meg. Ok, bare nesten. Liker ikke kramper.
Her er optimismen nå såpass omfattende at jeg til og med tror det blir vår i Norge også dette året.
Jeg gleder meg til og med til å få oppleve den.Veldig veldig veldig.
Såpass elendige som siste to somrene har vært skulle det, statistisk sett, ligge an til en bra heime.
Føler seg som en ungdom her hun ligger og koser seg luftkondisjoneringen.
Siesta i Chiang Mai. Ettermiddagen tirsdag 5. februar 2013.
To og en halv time gåing er tilbakelagt. Reflexologi i en time.
Så drømte jeg om en liten time ved bassenget.
Men, nei mens jeg gikk heimorver kom jeg på helt andre tanker. Så meg selv i horisontalen. Kroppen varslet hodet om at den var både varm og trøtt.
I dag er her ekstremt varmt til å være nord i Thailand, enda jeg frøys på balkongen tidlig i morrest. De mørke skyene henger som en vegg langt borte i det fjerne over fjellene.
Ser ut som det hele ender med et kraftig smell eller femti i løpet av kvelden.
Til dess skal jeg nå ha en time blund på øyet.
Man må visst forholde seg til været enten det er varmt eller kaldt.
Det gode liv som uførepensjonist (ei stakket stund på jorda).
Slikt kommer ikke rekende på ei bambusflåte eller elefantryggen.
I det gamle jungelordet heter det nemlig:
Skal man holde seg ung til sinn er det etter sigende viktig at hjernen ikke får greie på hvor gammel kroppen er. Nå har det seg slik at den kroppen redaktøren skriver om har slått riktig krøll på seg i det siste. Tarmkrøll (ikke slyng)... Som er over nå, og jeg håper immunitet mot diverse jeg måtte komme borti resten av turen er oppnådd med en tre ukers dotrening... Hmmm... Jeg kan det nå !
Ja, noe ekstra skal man vel vederfares når man er betalt av staten, vil noen straks vende inn, uten at jeg er uenig i det. Jo lenger bort en reiser, jo større er sjangsene for noe ugg.
Tropebakterier, tropevirus, tropeparasitter og tropeamøber skal rett og slett ikke bli en hverdagslig sak. Hvordan skulle det tatt seg ut for et menneske som lever nær Nordpolen?Egentlig?
Det er bare det at man av og til ønsker seg å kunne skru hodet av og sette det på bordet.
Kortslutte varslingene om alt som er galt. Ta fri. Gi blaffen. Slappe av!!!
La kroppen leve sitt eget liv, ung eller gammel, bokstavelig talt.
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.jpg)
