30 mars 2013

NOE SOM LIGNER

 

 
 
Stillheten etter ordene skriker.
Snubler i salte tårer. 
Så sitter de der fanget.
Hun med sitt savn.
Han med sin sorg.
Sjalusi er det ikke.
Drama er det ikke.
Noe som ligner noe
er det bare...
Så sitter de de der fanget.
Stillheten skriker etter ordene.
 
Synnøve Sætrum

Fortsatt god påskekveld...

 
Jeg har akkurat landet i Norge og heimen min. Funnet roen igjen. Denne gangen tok det lenger tid enn forventet. Er så rart med det. Livet tar noen uventede retninger og så... Men, nu går alt altså meget bedre. Våkner igjen om morgenen og gleder meg over tilværelsen og dagen. Synes det aller meste henger på greip selv om jeg ennå i stille kveldstimer kan kjenne stikket. Tiden leger det meste, men noe blir med. Sår er vonde ei stund, kan lett begynne blø igjen om en ikke farer fint med seg selv. Ja ja, bedre og bedre dag for dag. Så jeg ryddet og sorterte i fotografier jeg ikke har hatt tid til mens jeg konsentrerte meg mer om å lytte til andres signaler enn mine egne.
 
Så dukket det opp dette litt utydelige, men smilende minnet her.
Ferieminne fra Kamala Beach og julaften 2011 dukka plutselig opp.
Var på vei inn på sirkus, eller fantasien som det kalles.
Fantastiske elefanter og et riss av landets historie. En julaften av de sjeldne.
Varmt og godt var det også. Fint minne. Jeg husker å være glad og fornøyd. Opplevde et annet "sirkus" på nabohotellet om kvelden. Ikke vet jeg hva de hadde vært utsatt for turistene der, men apatiske så de ut. Underholningen var, akkurat mens jeg stod der, en asiat utkledt som neger i bastskjørt. Låta husker jeg ikke helt, men munter skulle den være. Publikum så ikke glade ut. I det hele tatt så var greia så absurd det kan få blitt. Jeg og reisefølget var de eneste som lo.
Vi lo til gjengjeld for hele gjengen, og gikk et annet sted.
Døgnet etter møtte jeg landevegen med buss, og etter hvert Hua Hin for første gang.
Det ble ikke siste som også kjent. Var ikke der ute mot Amadanhavet den siste turen, men ser for meg en annen gang om det skulle passe. Det er noe helt eget med det fantastisk klare vannet, og vinden som kjøler den intense varmen en smule. Ja, og jo jeg lengter etter litt mer varme enn sola har gitt disse dagene. Men, det er deilig å sitte utenfor mens strålene treffer nesa.
Akkurat nå ville jeg slett ikke vært i Chiang Mai. Der er det 40 i skyggen nå, og det kan jeg ikke hamle opp med i det hele tatt. Noe er alt for varmt, mens annet er alt for kaldt. Enklere for en nordboer å forholde seg til det siste. Bare å kle seg.
Og, nå er det sommertid også og lyst utenfor klokka 19 55. Jo, jeg liker det !
 
Ferieparadiset Mauritsius regner vekk. Mange er omkommet.
Jeg vet ikke hvem, men tipper det ikke er turistene.
Ellers får jeg med meg at liv er gått i påskefjellet. Noen spurte meg om jeg så på Kronprinsens krumspring nedetter fjellsidene i går, men beklager det gjorde jeg ikke. Har en tendens til å finne på noe annet når det blir snakk om monarkiet og dets laden og gjøren. Røde Kors har etter det NRK opplyser hentet dobbelt så mange mennesker enn det vanlige ut av fjellheimen denne påsken.
Det brenner i Bergen, og blåser på toppene i Nord-Korea. Fredsforskeren sier situasjonen er eksplosiv. På radioen kunne man melde at der gikk ut melding fra den kanten om styrking og oppbygging av atomvåpenforsvaret. Som om noen kan overleve en full atomkrig. Kim Jong-Un er ikke helt en person jeg begriper meg på. Heller ikke mange av de andre maktmenneskene.
Verden kan og vil bedras, og absurditetene står i kø.
 
Siste dagen i mars. I morgen velger jeg meg april om jeg vil eller ikke. Selvsagt vil sommerelskeren. Sier seg selv...Egentlig er det ikke så mange savn som melder seg disse soldagne. Effekten den glødene kula har på sjel og kropp er påtakelig. (Håret gror fortere, og det er fint. Så vokser det ut igjen. Jeg savner å være langhåra. Må nok smøre meg med tålmodighet et års tid til før jeg igjen kan kalle meg det...)
 
 
Ja, det var det navleskuende perspektivet.
Og, i morgen er det atter en dag.
Nå er det fortsatt god påskekveld..
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 

OM DIABETES 2

Langs Otra. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
 
Solskinn, det sildrer og renner.
Bare åtte grader her på plattingen, men jeg er godt kledt.
Jeg leker påskefjellet, drikker kaffe og koser meg. Pause etter halvannen time marsj rundt her.
Såpass gira at blodsukkeret sikkert var nede i fire og følingssymptomene sterke.
Heldigvis er det påskeaften, Rema 1000 var rett ved. Jeg styrta inn etter "sukker".
Der lå de klare, oppskårne søte appelsiner. Jeg tok rikelig for meg av smaksprøvene.
Tenkte jeg ville forklare om noen kommenterte det som minnet sterkt om grådig desperasjon.
Heldigvis slapp jeg både det og videre utvikling av følingen. Folk var tydelig mer opptatt av lammelår og lørdagssnop. Det er ennå to dager til verden igjen er åpen. Kose seg ekstra er fint det. Enhver vel unt. Folk henger i stroppen i dette samfunnet, så jeg synes det er fint vi har noen kollektive avbrekk. Slikt må til. Tror det gagner helheten jeg. Folkehelsa også!
 
 Av og til er det litt for lite næring i kroppen ved dagens begynnelse. Jeg skulle hatt med meg følingsproviant, men feilvurderte. Slikt skjer siden jeg ikke er supermenneske på noe vis. Noe som er hele problemet egentlig. Hadde man vært gjennomført nazi mot seg selv, og aldri sluppet kontrollen på noe som helst så... Ja, men hva hadde nå det blitt for et liv. Akkurat da jeg ble diagnostisert drev jeg en evinnelig jakt på blodsukkeret dag og natt nær sagt. Selvsagt fikk jeg sakene noenlunde under kontroll, men omkostningene er  skikkelig stress i tillegg. Som kjent er ikke stress bra for blodtrykket, og for noen som har diabetes 2 er også det en del av pakka. Da legen foreslo noen enkle tabletter for å lette stresset for, og hadde forklart meg at levealderen var signifikant høyere ved medisinbruk enn uten valgte jeg "ei lettvint løsning"...
 
Så er det anlegg og genetikk. Omsider har kostholdsekspert vært inne i livet mitt. Ernæringsfysiolog som først og fremst fortalte meg at jeg er på riktig vei. Slikt er bra når en ikke helt vet. Det andre eksperten sa var at jeg måtte slutte straffe meg sjøl for det som er så opplagt genetisk. Ble opplyst om at jeg hadde et utseende som falt rett innenfor det man kaller diabetes2 kropp. Genetikk er som kjent ikke viljestyrt, så slikt er godt å høre for den som sliter litt med seg selv. Dårlig samvittighet for det jeg ikke kan styre. Bortkasta energi som heller kan brukes på trim og kosthold. Så blir resultatet som det blir. Min opplevelse er at når formen er dårlig går jeg bare for å komme i form. Sliter meg framover meter for meter, ett steg av gangen. Slik jeg er nå, altså i noe bedre form, får jeg turen på kjøpet. Evner å se både vinter og kommende vår. Bonusopplevelser. Positiv innstilling til det meste.
Jo, det virkelig klukker og sildrer fra tak og vegger her jeg sitter. Helt nydelig lyd.
Våren er i komminga. Ingen tvil. Naboen spurte nettopp om jeg virkelig trodde det...
Er helt sikker. Det er snart første april.
Perspektivskifte !
 
Jeg er ikke så sulten når jeg står opp. Har egentlig aldri vært det. Men, jeg øver meg på å få i meg mer på den kanten, og mindre om kvelden. Det er jo det siste man blir tjukk av. Ernæringsfysiologen mente jeg måtte spise meg opp fra daggryet og ikke ta meg ut på trimturene før jeg var skikkelig mett. Trodde jeg hadde klart det, men nei. Vel, det gikk bra. Uansett er jeg heldig i situasjonen. Ganske så lavt langtidsblodsukker og det er det som er det viktigste. Jeg tenker på at slikt visste de ikke da min bestemor levde. Hun døde ung, ja femtiseks år er ungt, av komplikasjonene hennes Diabetes 2 medførte. Den gang kalte de sykdommen gammelmannsdiabetes. Siden flest eldste fikk det. Hun var bare trettito så betegnelsen stemte ikke den gangen heller. I dag vet jo alle at media fremstiller sykdommen nesten kun som resultat av livsstil, og at vi bare må ta oss sammen. Bli friske gjennom mat og mosjon. Sånn er det ikke. Jeg vet også at enkelte blir skikkelig provosert og forbanna når jeg nevner dette. Hvilket jeg har fått tilbakemeldinger om. Både direkte og indirekte.  Hvorfor det er slik i "verdens beste land " vet jeg ikke helt. Likevel synes jeg noen ganger å skimte et eller annet. Det er som om alt som handler om riper i lakken, menneskelige utfordringer og svakheter ikke skal nevnes. I en kultur som først og fremst handler om fasaden og materialismen er det kanskje de underforståtte reglene jeg bryter. Hva vet jeg, egentlig? Stiller meg stadig spørsmålene om det der med å leve i taushet, og late som om man er en annen. Skjønner du?
Men, nå har jeg altså sittet her en liten halvtime. Kost meg i påskesola som snart forsvinner bak åsen, og helt uten blygsel tillatt meg å tenke litt på diabetikerhverdagen.
 
Utenfor i påskesola... Foto: Synnøve Sætrum
 
 
 
Mager cottage cheese med marokkanske blåbær neste.
Finfint påskesnadder til kaffen! 
 
Synnøve Sætrum

THIS IS MY LIFE...


DRØS...

Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Påskeaften kommer til kvelden.
Nå er det morgen.
Kaffe og solskinn gjennom vinduet.
Før fanden har fått sko på har jeg snakket med både det yndige og smilets land.
Skype er en fantastisk innretning. Snakke i digital telefon over enorme avstander.
 Både se og høre den andre, og mange ganger helt krystallklart fra andre siden av kloden. 
Slikt jeg bare leste om i framtidsfiksjoner da jeg var ung. Noe en, antakelig sammen med mange andre, trodde aldri ville bli realiteter. Det var ren fantasi, for sprøtt, men vitenskapen har funnet ut av det. Kanskje det ikke blir så lenge til man kan ta en tur til månen eller andre steder i verdensrommet om lommeboka inneholder pesetas nok.
 
 Jo, her sitter jeg og benytter meg av teknologien. Skriver og sender fra meg ut i cyberrommet når jeg synes det passer. Er min egen "redaktør". Bloggen når mange steder. Om den leses vet jeg ikke. Det kan være mange grunner til treffene, og google-oversettelsene er elendige. 
 
 Oppslag "akkurat nå"; - God morgen Israel, Russland, Tyskland og Norge. Tankene om Israel har jeg hatt disse dagene. Det er påske, så alt annet hadde vært rart. I går leste jeg påskehistorien både i Matteus og Lukas i bibelen. Jesus-skikkelsen som følger mennesket inn i all lidelse. Vi er alle korsfestet, på vår måte tenker jeg. I Syria sitter det skjelvende mennesker og venter på neste bombe. I forferdelige kriger i Kongo eller lignende voldtas og lemlestes kvinner. Ledd i krigsstrategi, om man på liv og død skal intellektualisere og bruke den slags ord. Distansere seg. Ordene inneholder ubegripelig lidelse for den som rammes. Det egentlige ordet er lidelse. Ingen nåde overfor lokalbefolkninger rundt omkring. Nord-Korea høres mer enn skumle ut for tiden. Etterfølgeren er ikke hakket bedre enn forgjengeren der de rasler med langdistanserakettene. Jeg er usikker på om Obama er til å stole på i dette spørsmålet. Det hjelper ikke at han har fått fredsprisen. I alle fall later ikke den til å være noen garanti for fred. Tvert i mot. Jeg skal ikke nevne i fleng, finn det ut selv.
Millionene sulter og dør av lett kurerbare sykdommer, kun fordi de er fattige. Her i Norge oppretter noen fjesboksider mot innvandring. Fædrelandsvennen skrev om at tiggerne blir gitt husly i sprengkulda. For det er jo det det har vært siste tida. Selv om sola skinner om dagen, er ennå minusgradene mange om natta. Så flott tenker jeg. Fint at Filadelfia viser den kristne nestekjærligheten på den måten. Akkurat jeg er ikke med på at mennesker skal fryse i hjel under brua i byen jeg bor i. Selvsagt dukker "kommentartrollene" opp også der. Noen hevder vitterlig at de "fryser i hjel frivillig", og at tigging er det samme. Logikken synes for disse å være at gir man fattige mennesker husly i sprengkulda er det det samme som å åpne Norges grenser for alle verdens fattige. For meg er det en logisk brist jeg ikke greier begripe eller følge sprangene i. Det er slett ikke sant. Bare noe som minner om rasistisk propaganda, og fra mitt ståsted sett speiler menneskeforakt.
Akkurat her på Ytringsstedet kommer ikke "kommentartrollene" til ordet. Trenger dem ikke.
 
Sandra Borch skyter pent sagt spurv med kanoner og begrunner det med et par stjålne lommebøker. Helt i FRP-stil. Jeg tenker: Hva gjør de ikke disse politikerne i et valgår? Fornekter seg ikke.
Det der er nok bare et lite anslag før hele 'konserten' er i gang. Tendensiøs så det holder frykter jeg. Jeg tenker faktisk at jeg som vanlig menneske gruer til den kommende valgkampen.
 
På den andre siden kjenner jeg det er på tide å avrunde denne bloggen, og komme meg ut i sola. Ikke mer drøs herfra. Jeg vil heller se på at snøen smelter. Det er stor sol over meg ennå en dag.
Gjør bra for formen. Ut og gå! Se på vårtegn og dagdrømme om gode dager.
Holde fokus på dagen, i stedet for ulykkelig kjærlighet, tap, sorg og skuffelser. 
Framover, ikke bakover med meg.
 Finne mat til endene som strømmet mot meg ved elva i går. 
Meiseboller til eksemplarene av arten som er her utenfor stuevinduet og speider når dagslyset kommer.Hjelpe dem til maten kommer fram under ismassene.
Skjønner jeg ikke kan redde hele verden, men jeg kan mate småfugler...
 
Ha trivelig påskeaften !
 
Synnøve S.
 
 
 
 
 
 
 

29 mars 2013


BARE DETTE

Ditt liv er ikke mitt.
Mine valg er ikke dine.
Din mening er ikke min.
Mine drømmer er ikke dine.
Dine dager er ikke mine.
Mine dager er mange.
Livet er mitt.
Dette og bare dette er ditt...
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


 
 
"Noen av de største kjærlighetshistorier jeg vet om, har bare hatt en medvirkende ."
 
( Wilson Mizner)
 
"Det er godt å ha få venner og mange bekjente - og vite hvem som er hva. "
(Lis Byrdal)
"Kjærligheten kan bare var ved når to møtes i felles kjærlighet til mange ting. Ikke bare til hverandre."
( Walter Lippmann )


"Den som elsker mest er alltid den mest underlegne og må lide mest."
(Thomas Mann)
 

28 mars 2013


Se, der går en Zebra


Love after Love

The time will come
when, with elation
you will greet yourself arriving
at your own door, in your own mirror
and each will smile at the other's welcome,

and say, sit here. Eat.
You will love again the stranger who was yourself.
Give wine. Give bread. Give back your heart
to itself, to the stranger who has loved you

all your life, whom you ignoered
for another, who knows you by heart.
Take down the letters from the bookshelf,

the photographs, the desperate notes,
peel your own image from the mirror.
Sit. Feast on your life.

(Derek Wlacott, 1984)
No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main
if a clod be washed away by the sea,
Europe is the less, as weoo as if a promontory ere,
as well as if a manor of thy friends or of thine own were
any man's death diminishes me, because I am involved in mankind
and therfore never send to know for whom te bell tolls
it tolls for thee.

(John Donne, 1624)

27 mars 2013

VALG

 
Først er sorgen.. 
Det strevsomme slenger sorte skygger inn i oppvåkningsøyeblikket.
Armene omkring kroppen beskytter mot smerten
Noe fundamentalt har forandret seg og stenger for gleden. 
Dagslyset kjennes hardt.
 
Så drar du deg mot vinduet, ser sola skinne, hører trekkfuglene kvittre.
Tenner et lys og unner deg selv en varm tanke.
Noe løsner et øyeblikk.
Gråten heler litt.
Følelsene dine er ikke feil, bare store og vonde. 
Kjærligheten er ikke møtt, ikke aktet.
Skuffelsen er vond å godta.
Så handler det om å være glad i seg selv, gi seg rom til å være.
Uten skam.

Hvorfor skam?
Hva har den i dette å gjøre?
 
Av og til lukkes dører du ikke forventet deg skulle være åpne hele livet.
Det kjennes som om noe definitivt er borte.
Slikt brenner, er døden i livet.
 
Samtidig vet du:
I det store perspektivet har du ikke et eneste problem.
Bare valg!
 
Synnøve Sætrum


KJÆRLIGHETEN

 
 
Kjærlighet, fødsel og død.
Perspektivet som gjør alt annet til små detaljer, bagateller og jevne hverdager.
Størst av alt er kjærligheten.
Ensomhet, tosomhet, vennskap, foreldre-barn bånd er den størst.
Små detaljer merker den nyfødte, døden eller kjærligheten.
 
Synnøve Sætrum


26 mars 2013

Om det riktige perspektivet...

Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Det som skjer det skjer, og det er livet. Noen ganger tar det svinger som svir og slenger i grøfta. Jeg er konstruert slik at enkelte sider ved tilværelsen kommer overrumplende på meg. Intelligens og fornuft settes midlertidig ut mens diverse følelser tar over. Jeg føler ergo er jeg, det er ikke det det står på. Som oftest er tanken helt klar, jeg er i noenlunde kontakt med meg selv. Vet mye om det indre landskapet. Er på stø kurs gjennom hverdagene. Balanse, sinnsro. 
 
Bøøøøøøø!
En følelse vipper meg helt av pinnen. Helt menneskelig, men veldig utfordrende. 
Redsel og  katastrofetanker,grepet løsner og fotfestet glipper. Fryktlabyrinten er sterke saker. Kjenne seg bortenfor kontroll er ikke yndlingsbeskjeftigelsen her i gården. Livet er på livets premisser uavhengig av hvor mye jeg styrer, eller rettere sagt forsøker styre med det.Jeg har opplevd nærmerst paralyserende, invalidiserende angst. Dit vil jeg ikke igjen. Angsten er begrensende og alt annet enn livsbejaende. Den som har vært der vet hva jeg mener. For meg er det gått mange år siden de sterke anfallene, men jeg glemmer aldri. Sterk angst har alltid en årsak, selv om det ikke synes sånn når man er midt i det. Jeg har vært heldig, fått god hjelp og kommet meg ut.
 
Poenget er likevel at når jeg i dag opplever noe som skremmende kommer frykten for frykten, eller angsten for angsten. Ukjært barn har også flere navn. Jeg blir ikke invalidisert eller syk, men kjenner på minnene om ei sterk erfaring. "Hun lignet på en som var pen", som han synger i sangen. Heldig vis viser det seg i nittini komma ni prosent av tilfellene bare å være noe til forveksling.
 Jeg har lauparsko til å komme unna før fanden og skoene viser seg.
 
Likevel løsner og glipper livet innimellom. Frykten i meg koker i hop ditt og datt, ting kommer helt ut av proposjon, henger ikke på greip og i det hele tatt. Sånn er det, til jeg våkner og ser land. 
 
Jo da. Jeg ligger fortsatt i grøfta og kikker mot  himmelen. Har god sikt. Fornufen setter beina under meg igjen. En liten sleng brekker eller knuser ikke.Likevel kan jeg undre meg over at jeg trekker småtterier så langt. Hva er det for mekanismer i fri dressur? Jeg kan kjenne meg overlatt til følelser kontrollen ikke har sjangs mot. Overgitt til å dyrke oppheng jeg slett ikke har bruk for. Mens jeg både ser og vet at jeg er på vei inn i rundkjøringa igjen. Så resignerer jeg og begynner å be.
 Be til krefter større enn meg selv om å få vettet tilbake, bli ivaretatt eller what ever. 
For jeg greier det ikke alene. Merkelig nok hjelper det, også for meg.
 
 Sakte eller i løpet av et knips står jeg stødig, og festner grepet. Mestrer livet igjen.
Når alt kommer til alt handler alt om å være eller ikke være. Dagen i dag, livet i dag. Alt det fantastiske jeg har ved at jeg har fått det. Når jeg tar mysteriet inn kjenner jeg på den enorme takknemligheten. Tenk at jeg har fått et øyeblikk i evigheten. Et dyrebart sekund mot millioner av år og timer. Komme ut av ingenting, være her, og så tilbake til ingenting. Fra evighet til evighet. Sånn utrolig flaks. Hverdager har sine skuffelser. Akkurat jeg har den siste tiden måttet lære meg å anerkjenne min sårbarhet på enkelte punkter. Kom til et sted i meg der jeg ikke hadde annet valg. Jeg liker ikke ha det vondt, ser etter utveier på feil steder, kjemper i mot og forsøker meg på tankestrategier som ikke fungerer. Så får jeg vettet tilbake, slutter kjempingen og det hele løser seg opp. Ikke at livet forlater meg uten arr eller skrammer, men jeg kan bære dem. Vil bære dem. Tenker: Jeg er rik, styrtrik, og jeg har tusenvis av muligheter.
 Er jeg ikke helt i stand til en vettug tanke kan jeg bare stole på at de vil vise seg.
Perspektivet, det riktige perspektivet vil komme.
Så lenge jeg er, er det håp!
 
Synnøve Sætrum

24 mars 2013


TRO ER DU KUN NÅR DU ER DET MOT DEG SELV . . .

 
 
Palmesøndag og stor sol over hele den blå himmelen. Den varmer meg i ansiktet og baklyset reflekterer vinteransiktet mitt bak bokstavene her. Jeg har lue på for å sleppe mulig øreverk. Den er tilbake innstillinga om at det ikke er snakk om dårlig vær. Her er det bare dårlige klær, og mine er gode. For farken fra vinterlandet Norge. Nå er jeg hjemme. Selv om det på mange vis har vært en overgang.eg kan se at jeg har rynker, furer og tunge øyelokk. Hvit er jeg også. Så hvit som asiatiske kvinner smører seg for å være.
Paradoksalt nok for oss som synes brunfarge viser både friskhet og status.

Overskuddsskinn på øyelokk og haker er så vidt jeg erfare noe som mange av oss over femti drar på. Ingen skam å ha levd, tenker jeg. Det er slett ingen selvfølge. Livet minner meg stadig om det. I all sin til tider brutalitet som verken handler om rettferdighet eller ønsker. Det bare rammer, og nådeløst noen ganger. Mennesker jeg holder nært til hjertet får også mer enn en skulle tro var mulig å bære. Men kommer gjennom, og er utrolige og inspirerende eksempler for meg. Særlig når jeg sitter og surrer med bagatellene mine. Graver meg ned i småtterier.

Vel, jeg er femti og det er greit. Helt greit at det synes på ansiktet mitt også. Handler ikke om hva slags ansikt man har men hvordan man tar det. Ja !Selv om det kan synes totalt motsatt i alle slags reklamer fra plastikk-kirurgien, og ellers. Synes bare det der sirkuset blir værre og værre. Denne evige krigen mot naturen utvikler stadig nye fantasifulle unatrulige sider. Bortkasta ikke sant?

Som om lykken i livet henger på evig undom...
Eller en ...
Eller villa...
Eller dollarglis...
Eller millioner på banken...
Kjærlighet kan ikke kjøpes...
Sinnsro er ubetalelig...

Kanskje jeg kan få fjerna noe og lage et par tøfler av det,overskuddskinnet mener jeg, eller så får det bare bli til lyset forsvinner og jeg tvinges til å gjøre noe med det.
Det er ikke så viktig, selv om hele verden, eller den offesielle verdenen er fylt til randen av hvor unge og vakre vi skal holde oss til vi dør hundre og ti år gamle. Jeg er ikke ung, ikke vakker, og slett ikke tynn lenger. Men, sjela mi er vital, tanken klar, og jeg elsker livet. Til og med når jeg er dypt såret og lei meg. Alternativet er etter mine overbevisninger intet, så da handler det om å holde fast på det jeg faktisk har, menneskelig sett. På ei øde øy med en bønn å få innfridd ville vært livet !
 
Det klukker fra taket. Is og snø smelter og faller ned i takrenna. 

Like før isen går!
Vi skriver 24. mars.
Snart ordentlig vår.
Hurra!
 
De siste ukene har jeg hatt et sterkt behov for å redefinere meg og ståstedet mitt.
Som jeg har skrevet før er det lite sikt midt i veggen, men nå er jeg nede på marka igjen og betrakter det hele. Ser granskogen ikke bare trær. Jeg tenker mye på det som trekker og det som binder.
Skal jeg bryte opp, begynne på nytt, legge ut på noe som jeg ikke har oversikten over?
Hva slags motforestillinger er det jeg lager meg selv?
Må jeg ta hensyn til dem, er de reelle eller bare illusjoner?
Viktigst i tilværelsen hva er det?
Meningsskapningen er jo mitt ansvar og ingen andres, hvordan tar jeg konsekvensen av det?
Skal jeg snart slutte å sitte her og drømme men ikke gjøre?
Drømmer, kan man bryte opp og gå etter livslange drømmer når man er over femti?
Eventuelt bli sittende og angre hele resten av livet,eller den dagen jeg ligger der?
Ett er sikkert, og det er at den kommer. Jo lenger jeg lever, jo nærmere blir det.

Fokuser på muligheter, ikke hindringer tenker jeg.
Kikker nærmere på forestillinger om hva jeg ønsker for de neste årene.
Hva jeg kan gjøre, og hvor jeg kan gå?Forsøker komme helt inn til beinet vel vitende om at de drastiske beslutningene er mitt ansvar. Ansvar er noe dritt, men også fint. For ei lita uke siden syntes det meste helt lukket, men nå er flisa snudd. Det har løsnet, som det alltid gjør.
Sjelelig fimbul har alltid en ende så lenge jeg er.
 Livet mitt er alltid sånn at perspektivet forandres på en eller annen måte. 
Så får jeg øynene opp for hva jeg har, i stedet for å kikke på begrensninger og mangler.
Plutselig synes tilværelsen som ei reise igjen, og jeg er heldig som har dagen i dag til å være med.
Jo, da jeg fikk meg en trøkk her for ikke så lenge siden. Det er vondt å slå seg, og sånne som er skrudd i hop som meg ligger nede for telling noen dager. Noen erfaringer rammer dypere enn andre, men det er også livet. Helingsprosessen kommer for den som har det.
 Bunnen er reorientering.
Å engasjere seg i livet og menneskene er for meg også å stille seg sårbar. Når noen tramper hardt på sårbarheten min settes jeg ut. Men, den som er over femti har levd lenge nok til å vite det går over. En dag av gangen er fint i den sammenhengen, og mine utfordringer er slett ikke værre enn noen andres. Jeg mobiliserer optimisten i meg, for den har det mye artigere enn pessimisten. 
Når alt kommer til alt handler det jo om gaven livet er. Jeg er !
 Kan ikke sitter her og klage, men heller forsøke gjøre noe med det jeg ser. De aller fleste gangene kan man ikke se annet enn de umiddelbare mulige konsekvensene av valg. Likevel er det jo jeg som velger. Når saken er å gjøre noe godt for seg selv, kan det likevel utløse smerte. Smerte gir vekst. Jeg vet det. Øyeblikkelig ser jeg det ikke, kjenner bare på det vonde. Men, vettet og livserfaringene vet noe annet. Det kan godt hende andre ikke ville tatt de samme valgene som meg. Men, hva så?
De andre er de andre. Igjen tenker jeg på Camilla C, der nede i sentrum av Kristiansand.
Tenker på sokkelen hun sitter på, og at når man grunner på store beslutninger er det fint å tenke: "Tro er du kun naar du er det mot dig selv ".
Viktig motto.
Viktig forutsetning for sanne valg.
Fortsatt god helg !
 
Synnøve Sætrum

22 mars 2013

Om vennskap

I paradoksenes verden er alt mulig. Det handler om underforståtte eller uuttalte forventninger. 
Eller om å holde inne eller si for mye. Om å overtolke eller undertolke. Det handler om å bli tillagt egenskaper eller motiver en slett ikke har, eller om å overreagere. For det aller meste handler det om at en har ansvar for handlinger og ord. Hvordan de virker på dem som mottar kan en aldri være helt sikker på. Den en tror er en uværsvenn kan vise seg knapt å være der når sola skinner. Handlinger kan krenke, ord kan drepe selv den tøffeste gnist. En kan til tider ha følelser for en venn som strekker seg utover bare å være venn. I alle vennskap finnes en kime av kjærlighet. Er det ellers vennskap? Det handler om å berøre og bli berørt mentalt. Og, så handler det om å forsøke se andre enn seg selv. I vennskap handler det alltid om det. Om å gi av seg selv. Stole på at det er nok. Satse på at en ikke lever i en illusjon den dagen en og annen sky måtte vise seg på himmelen. I det ekte vennskap er det ikke farlig å snakke om ting. I den andre typen vennskap, godværsvennskapet
der paradoksene egoistisk råder grunnen, er alt umulig.

Synnøve Sætrum

 

20 mars 2013

ALLTID NOE Å VÆRE TAKKNEMLIG FOR...


Jøss, siste måned har Ytringsstedet passert tretusen oppslag, og det er rekord. Det går mot 60 000 oppslag ganske radig og egentlig er jeg litt overrasket siden jeg har tatt mot til meg og lagt ut såpass mye lyrikk. For ikke å snakke om alt det som noen vil kalle venstreorientert søppel og det som værre er. Det er nå det ene. Neste undring går på at de siste tekstene har handlet mye om det smertefulle i livet. De er mye lest ser det ut til. I det minste betyr det at noen andre enn meg er interessert i annet enn overflate, utseende, interiør og profittmaksimering.
 Lyrikken er lest endel i det siste. Både den jeg har skrevet selv, og de tekstene jeg har tatt inn fra andre forfattere. Hva betyr det ? At lyrikk er mer interessant enn bla- bla- bla-innlegg. I så fall ville det jo glede en gammel fotsoldat. Var nærmest en kampsak for meg den gangen jeg underviste i norsk/nordisk språk og litteratur i videregående skole. Når man får maskin og mek. til å skrive og framføre dikt swinger det. Greit nok at innfallsvinkelen var Metallica's "Enter Sandman",som er helt utmerket materiale for lyrisk analyse.På VK1 plukket jeg "forut for min tid" ut "Utsikt til Paradiset" av Ingvar Ambjørnsen som felles opplegg for romanen som skulle leses det året. Så husker jeg å bli innkalt på teppet siden noen av foreldrene hadde klaget over bokens utside. Den forestiller Elling som står og kikker mot ei blokk. På bakken rundt ham vokser små sopp, i alle fall ser det slik ut ved første øyekast. Ved nærmere ettersyn ser man at den soppen til forveksling ligner små erigerte... Her på Sørlandet var det ikke alle som tålte at skolen utsatte syttenåringer for slikt. Vel,det var ikke vanskelig å forsvare valget både med tanke på læreplaner og pedagogisk metode. Jeg har ofte tenkt på om disse foreldrene noen gang fikk med seg hvilket nasjonalepos historien om Elling er blitt til. Jeg har undret meg på om noen har tenkt på de kanskje gikk litt langt med den klagen? Ikke at jeg ventet meg noe unnskyld, men sett med ettertidens briller er det en ganske komisk liten historie fra mitt liv. Den gangen brant jeg for ungdom, undervisning og gode pedagodiske opplegg.
Siden brant jeg ut...
 
En annen gang hadde vi prosjekt om rasisme. Langvarig sådan. Jeg underviste i nyere historie også. Prosjektarbeid stod sterkt i fokus etter den reformen som den gang var trådt i kraft.  Elevene jobbet iherdig, og var svært hemmelighetsfulle før framføring. Som viste seg å bli helt fantastisk. Jaggu dramatiserte de raseforfølgelsene Ku Klux Klan stod for, både med ord, drama, bilder og effekter. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan klasserommet var omgjort til scene, og at de til alt overmål hadde spikret opp et trekors i jordbæråkeren utenfor. Det gikk litt galt da det ble satt i brann. Læreren ble igjen innkalt på teppet, men du verden det var verdt ståket. Og, jeg er sikker på at noen av dem husker det fremdeles. Kanskje var det på grunn av slike "overtramp" det siden ble heller vanskelig å få full jobb i Vest-Agder Fylkeskommune? Jeg undrer meg av og til litt på det selv om det i dag langt fra er noen "big deal" for meg. Utbrente er som kjent ikke deltakere i arbeidslivet.
 
Til meg sa staten ja, så nå handler tilværelsen mer om hva jeg sier til det.
Ofte handler den om å ikke gå i forsvar. I dag har jeg lest deler av rapporten om uføreordningen, og tenker det kommer snart en videreføring av det som ble skrevet sist. Skal bli spennende å se hva de gjør myndighetene, og hvordan de tenker om oss som er hundre prosent varig uføre. Grunnene er egentlig uinteressante. Hundre prosent pr. definisjon arbeidsudyktig.
I alle fall i forhold til det samfunnet vi forholder oss til i dag.
Som ordningene er nå har jeg forutsigbarhet. Det er bra. Slikt handler om rammer.
Rammer må til for verdigheten i livet... og i det hele tatt...
 
Nå er det natta, og bøtta er tom!
Jeg har skrevet meg i ring igjen, men sånn er det noen ganger.
Begynner et sted og ender et helt annet.
Det er som den evinnelige masinga om høna og egget. Ingen vet!
Alltid noe å være takknemlig for.
 
Synnøve Sætrum

Om elimineringsprosesser, tårer, tiggere og sånn...

 
  Jeg ligger helt horisontalt og er en smule omgangssyk. Den ria har jeg antakelig brygget på i noen dager, og særlig netter. Tilskrevet svettetokter overgangen (som jo alt er), og et litt frynsete sinn det faktum at vinteren festet seg så til de grader her på fredagen. Når jeg egentlig hadde trengt bestevennen var et slikt ønske helt utenfor rekkevidde. Innesnødd og kanskje litt nesnødd (man blir det av indre monologer over lang tid) tuslet jeg rundt i mitt eget selskap hele helga. Var et par timer utenfor døra i går kveld, men følte meg ikke helt pigg så det bar fort hjem igjen. Sånn er det jo noen ganger. Jeg må ordne i mine saker på egenhånd. Reflektere og skrive. Hvile og skape. Tiden er der likevel for tidlig vårrengjøring. Lyset er kommet tilbake, vinter eller ikke vinter. Jeg tenker på en annen vår, da alt bare var nye løfter. Minnes timer ved ei løe, synet av en kongeørn.
Varme minner mot det kalde.

Lyset ja: Avslørende er det og presser seg inn i alle kroker. Det som kommer opp i lyset blir sett. Kanskje er det ikke naudsynt med så store konfrontasjoner og dypdykk, men likevel ser jeg nok rusk til å gjøre litt skjelven og sart.
 
-Nei, se den lille jenta der du ! Hvorfor er hun så stille?
-Hør tårene, hvor drypper de fra?
- Hvorfor gjør hun som hun gjør og ikke som hun tenker?
 
Nei, jeg føler meg ikke syk, men akkurat nå ligger jeg her med bøtta som selskap. Egentlig kaster jeg ikke opp noensinne, aldri og av prinsipp ! Noe av det værste jeg vet er å brekke meg. Omgangsyke får meg til å tenke jeg ikke står det over. Den fyrer så til de grader på selvmedlidenheten. Som om det ikke fantes værre skjebner enn min. Tragikomisk i alle sine kvalmende realiteter. Jeg vet jo at det ikke blir til en kronisk tilstand. Ei real omgangssyke må bare gå sin gang. Til så lenge får jeg bare ligge her og savne en hjelpende hånd, strøk over håret og en varm klut på panna. Voksne eneboende damer utsettes ikke for slikt. Sukk og atter sukk! Ja, da. Det er selvmedlidende så det holder.
Ikke ligger jeg ute i ti minus og stiv kuling, ikke er jeg blakk og ikke må jeg tigge på gatene her i byen. Jeg leser i kommentarfeltene under Fædrelandsvennen's artikkel om at tiggerne gis husly. Der kommer det for meg helt ubegripelige hatet inn igjen. Mennesker hevder den som tigger gjør det frivillig. Er man frivillig fattig? Når ble det sånn? Som om ikke det er nok hevdes det at tiggerne fryser ihjel frivillig. For å toppe det hele er det jammen en som hevder dette vil føre til at alle tiggerne i hele verden kommer til Kristiansand. Øi, sier nå jeg. Hold an! Det må da gå ann å vise bare bitte litt medmenneskelighet, og for ikke å snakke om edruelighet når det gjelder argumentasjonen. Igjen undrer jeg meg og spør: Hvor kommer det fra alt dette hatet? All denne hetsen? Er det et grellt uttrykk for den rike og selvgodes avsky for svakhet? Kristen nestekjærlighet er det i alle fall ikke her i bibelbeltet. For meg rommer trollkommentarene et menneskesyn som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Ikke bare tærne er blåfrosne her jeg ligger. Og, jeg ligger under dyna og fryser ! Hvordan de har det de som ligger ute, enten de er fra det ene eller andre stedet kan jeg nesten ikke forestille meg. Hadde det vært meg var jeg antakelig frosset ihjel. Selvsagt er det også noen som setter svake grupper opp mot hverandre. Den gamle splitt- og herskteknikken i grenseløs dressur. Jeg vil ikke være med på det der. Det er en debatt jeg ikke gidder. Vi har da muligheter og økonomi til å hjelpe alle svake grupper i verdens rikeste og beste land å leve i, ikke sant?
 
Det skal være et lurt triks å vende tanken utover for å justere perspektivet. Jeg kjenner at tanken på de som sover ute gjorde meg, pent sagt, en smule mindre selvmedlidende. Kanskje omgangen er på retur. Jeg satser på det. Her i horisontalen søker jeg alskens blogger, og i dag finner jeg nesten bare interiør, og det interesserer meg lite. Nå skal jeg ikke hevde at det er meningsløst for alle dem som har sansen, men for meg er det tomt. Det betyr heller ikke at jeg er uten seng, sofa, bord og stoler. Selvsagt har jeg også en viss ide om hva jeg synes er praktisk og komfortabelt. Kanskje er det mest et klassespørsmål. Den økonomiske underklassen driver lite med slikt. Sånn er det bare. Lommeboka trives ikke med det. Mulig alksens kredittkortbyråer hadde likt det om jeg slo meg løs på krita, men jeg styrer unna som best jeg kan. Den sporten koster alltid mer enn den smaker, ikke sant?
 
Elimineringsprosessen er i gang. Ikke noe interiør, men jeg leser en blogg hvor forfatteren forteller om å ha fem akvarier i hus. Det høres bra ut. Jeg elsker å snorkle både her til vanns og i utlandet. Det finnes et sted ytterst i Høvåg som for meg framstår som rene akvariet. Problemet er bare at det ikke blir varmt nok til nytelsen hvert år. Statistisk sett skal det bli mulig denne seinsommeren, men den som lever får se. Noen ganger tenker jeg på det der med liten og stor istid, men slår det fra meg igjen. Jeg tenker på klimaendringer, om de vises strid, og alt vi ikke vet. Det vi vet er at det er mye som holder på å gå til helvete, men at kapitalen likevel gir bånn gass. I dag ble hjørnesteinsfabrikken på Tofte varslet lagt ned. Tja, jeg skal ikke spore helt av igjen. 
 
Altså: Korallrev ser jeg gjerne om det er litt miljøhensyn i bunnen.Liker ikke være der masseturismen har gjort store skader. Har blitt lurt ut på et sånt sted, og det er som å kikke rett ned i ei stor grav. En og annen fisk og levende korall. Ellers dødt i dødt i dødt. Et sørgelig syn. Når det lever derimot er det en utrolig opplevelse å henge over ubegripelig skjønne tropefisk jeg ikke aner navnene på.
 Se ei rokke, eller en havskilpadde. Jo, vann med liv i er vakkert.
 
Elimineringsmetoden er aktiv mens jeg surfer videre.
Tida går fort foran skjermen. Tidstyv som den er til tider.
Tidtrøytte heter det i dag, siden omgangssjukedager handler om å få tiden til å gå.
Jeg googler kjærlighet, for den tenker jeg mye på om dagen. Mange treff, og mange i forkledning.
Nå når klokka straks er sju denne onsdagskvelden kan jeg konstatere at jeg heller ikke orker lese noveller av såkalt erotisk karakter. Mer pornografi enn erotikk, spør du meg.
Så jeg skipper unna. Kan jeg ikke få "the real thing" så får det bare være.
Man er da voksen og kan velge selv. Ikke sant?
Romanene ligger dessuten klar til lesning på nattbordet.
Det er bare det at jeg ikke klarer ligge på siden, eller holde armene over hodet.
Omgangssyke vet du.
 
Elimineringsmetoden hvisker over og ut.
Det er snart nyheter, så går det ei stund og ennå ei stund, og vips så er i dag i går.
 
Ha en fortsatt hyggelig onsdagskveld.
 
Synnøve Sætrum
 


MED RELEVANS FOR VOKSNE DAMER...

Akkurat nå: Syv oppslag i Norge, to i Tyskland og to i USA. Lesere eller bare tilfeldige oppslag på grunn av ordbruk? Her ble publisert en tekst om akkurat det forleden dag.
Uten at det har ført til noen stormlesning av akkurat den.
Siden jeg surfer litt på nettet vet jeg jo at søkeord fører meg til en del steder jeg ikke hadde hatt fantasi til å finne foruten yahoo eller kvasir eller lignende.
Kan slikt være av relevans for voksne damer?
Eller i det minste for noen av oss?
Internett er antakelig kommet for å bli.
Undertegnede er såpass voksen at hun har helt klare erindringer om ei tid hvor det å være bloggforfatter framsto som intet mindre enn ren framtidsfiksjon.
 
Relevans handler om brillene en ser verden gjennom.
Farger og nyanser kommer an på ståsted og perspektiv.
Ingen lever i vakum, noe jeg tenker må være fellesnevneren, og så formes livet og hverdagen deretter. Siden denne bloggteksten farges av skrivestilling i horisontalen kan det jeg oppfatter som relevant for voksne damer ta farge av utgangspunktet. 

I et par tre dager og netter har jeg brygget på noe og er pr. nå oppsatt med omgangssyke.
Ikke noe særlig, men hvis jeg bare rører fingrene så vidt skjer det antakelig ingen store ting før det må. Kroppen sender skarpe signaler kvalme. Er ikke kommet til hektene enda. Ja, hvorfor nevne noe så trivielt egentlig? Jo, fordi noe av det første som slår meg som relevant for voksne damer er å være frisk. Eller så frisk som mulig selv om en har vunnet i det store helselotteriet og pådratt seg ei diagnose eller fem. Omgangssyke er heldigvis ikke kronisk. Det er lys lenger fram, en må bare vrenge seg ferdig først.

Stort sett tenker jeg om egen tilværelse at jeg er heldig som er så frisk til å være så sjuk.
Jo, når man er kommet til sjels år og alder er helsa viktig. Både fysisk og psykisk. Jeg var på et skriveseminar i hovedstaden for en del år siden, og der kom kurslederen med den påstanden at "det fysiske vinner alltid". Er det sant? Eller er det en sannhet med modifikasjoner? Det har jeg tygget og tenkt på fra mange synsvinkler siden. Hvorfor?Fordi det er ei relevant problemstilling i hverdagen. Likevel finnes det grader av alt som har med fysikken å gjøre. Det handler nok om den enkeltes støpning og legning. Smerteterskler og ubehagsmestring. Hvor går grensene før man er slått ut og ned av egen fysikk? For hvor langt kan den enkelte strekke seg i livet fysiske begrensninger/utfordringer til tross?

 Selv liker jeg å anta at vi alle har de grunnelegende behovene for mat, klær og husvære. Ingen kan overleve vinteren uten det her i landet. Felles er ganske sikkert behovet for kjærlighet, trygghet og noenlunde forutsigbarhet.  Å være voksen innebærer også å ta ansvar for egne ord og handlinger, og det som gir mening til eget liv. Ingen andre kan til syvende og sist ordne det, selv om anerkjennelse, vennskap og kjærlighet er godt å ha med på veien. Anerkjennelse betyr( for meg) å bli sett og verdsatt som den man er. For meg betyr det å bli behandlet med respekt for personlig integritet, og for det jeg gjør når jeg presterer. Uten anerkjennelse fra andre forsvinner noe av stoltheten over å være seg selv. En kan bli vond innvendig, smuldre og oppleve seg som liten og verdiløs. Her jeg sitter sirkulerer tankene rundt akkurat det. Jeg kjenner ingen som har behov for å være usynlige i betydningen ensom. Det gjør godt når omgivelsene melder at en holder mål, er god nok og verd å være glad i uavhengig av de passiva som finnes i bagasjen.

Jeg vet ikke hva vennskap betyr i alles liv. Tror det kommer an på livssituasjonen/sivilstatusen. Det ideelle for den som lever i tosomhet er kanskje det gode vennskap med ektefelle/partner. Siden jeg har vært aleneboende i snart femten år kan jeg ikke uttale meg om den situasjonen. Men, jeg kan føre til bloggs at vennskap, for meg, på mange måter er limet i et enslig stående liv. Hva skulle jeg vært uten gode venner? Hvor skulle jeg godt om jeg ikke noen gang hadde noen å være intim sammen med? Intim i betydningen å kunne dele sine innerste tanker og følelser?
Vite at noen er der for en, og tar imot litt når det butter, og når en har "gevinster" som trenger feiring.  Jeg tenker på dette med å kunne få utløp for det som berører i livet, enten det er sånn eller sånn.Det er sant at "delt glede er dobbel glede og delt sorg halv sorg ".
Uten å snakke med noen står enhver i fare for å bli litt tussete. Så jo, jeg dyrker mine nære vennskap så god jeg kan. Forsøker være så sann og trofast som mulig. En til å stole på er der også på uvæsdager, og så kan jeg bare håpe på å få det noenlunde det samme igjen. Vennskap er dessuten den livslange samtalen.  I det gode vennskapet kan en bare plukke opp tråden der en slapp sist. Relasjonene er ulike. Noen flytter langt vekk og det er i de tilfellene akkurat denne erfaringen gjelder. Men, jeg har det også sånn at nære vennskap i hverdagen der jeg er, er viktig. Uten dem ville livet blitt tomt og trist. Jeg er venner med meg selv, det er ikke det. Likevel trenger jeg påfyll og impulser fra andre levende mennesker. Det handler om å bli sett og ønsket som selskap, og å bli tatt på alvor som person. Ikke bare bli benyttet i påventa av at noe viktigere skjer. Jeg mener, selv om en er enslig så er en ikke bare en stor klump kjøtt uten følelser og behov.
Det hender jeg møter holdninger som ligner det siste, og jeg kjenner meg kanskje ekstra sårbar for denslags. Det er fort gjort å føle seg brukt. Kanskje ord og handlinger ikke var ment slik, men de rammer likevel på den måten.

Kjærlighet er helt grunnleggende.
Uten kjærlighet blir det lett håpløst, og kanskje så svart at livslysten følger med.
Voksne damer har behov for kjærlighet. Både enslige og andre. Det er grunnleggende.
De som ikke lever eneboende overlater jeg til å snakke for seg siden rammene for livet er ulike.
Jeg erfarer i alle fall at sivilstatusen har betydning for kjærlighetsbehovet. For det første øver jeg meg stadig på å være glad i meg selv. Praktisere selvaktelse. Forutsetningene forandrer seg, slik livet er foranderlig. Øvelse er derfor et bra ord for å beskrive situasjonen. 

Det andre er dette med barn, familie og venner.
De stedene jeg kan gi og få kjærlighet tilbake.
Mennesket er etter mine begreper meningssøkende vesener, og den viktigste kilden til mening er kjærlighet. Gjennom å bety noe for noen øker selvaktelsen.
Kjærlighetsbehovet er vesentlig for enslige voksne damer.
Selvsagt for alle voksne damer, og menn. Tror vi er like sånn.

Ja, jeg runder av med det jeg.
Må visst legge meg nedpå litt igjen, og bare vente på neste omgang.
Ønsker damene en fortsatt fredelig onsdag.

Holder det til et skjerf?

Synnøve Sætrum
 

19 mars 2013

PLATON SKRIVER

Platon.
Lastet fra Wikipedia.
 
 
"Nytelse frarøver menneskets åndsevner like mye som smerte",
skriver Platon. Jammen gjør han det den gamle grekeren. Adressatene den gangen var unge menn, som han anbefalte å holde Eros-begrepene fra livet. Fordi "Eros gjør en ør i sansene og forvirret i hodet ".  Jeg tenker ordene pr. i dag er kjønnsnøytrale. Sitatet kommer fra åningen i filsofens tale. Så snur han på et vis, og taler til Eros' pris. Eros besynges og æres som den eneste kraft som gir sjelen vinger, og at man må tåle den smerten Eros kan føre med seg. 

Jeg tolker, og kanskje er jeg helt på villspor, men jeg tenker. Kanskje jeg til og med slutter galt ut fra forutseningene. Siden jeg ikke kjenner hele Platons filosofi. Her er det hulelignelsen som sitter et sted i meg fra den gangen jeg leste forberedende.

Men: Den gamle grekeren hadde kanskje forstått verdien av å holde seg på den gyldne middelvei? Ikke ha for mye skjening fram og tilbake? Nytelse kan gjøre så høy at man mister alle begreper, den som har vært ute en fullsommerdag kjenner den følelsen. Smertegrøfta kan kjennes som en fullkommen isdekket blåsort vinterdag. Sånn er det også. Følelser rommer så mangt. Noen ganger gjelder det ikke å skyve dem foran seg som et skjold, eller gå sa langt at man ikler seg dem som rustning. Selvsagt kan en ikke nektes å prøve siden alle må erfare sitt på egenhånd likevel, men å gjemme seg bak at en er såret eller forsmådd hva blir nå det til? Ånd neppe. I beste fall offerrollen. Komplottet. Verden mot meg, eller meg mot røkkla. En lun sommerkveld, eller klar kald vinterdag åpner for tanker og erkjennelser et sted midt i mellom.
Fritt valg finnes der et sted er nå min overbevisning.

Takknemlighet kom treng deg på, her skal du åpning finne !

Synnøve Sætrum

http://no.wikipedia.org/wiki/Platon
 
 

OPP IGJEN !

Foto: Synnøve Sætrum
 
Når den som skal arve jorda snakker er det alltid grunn til å spisse ørene. Generasjonen jeg har vært med på å sette til verden er kloke mennesker. Det opplever jeg slik. Opplever slett ikke at alle er bortskjemte barn som krever ha absolutt alt av statussymboler på to minutter osv. Har møtt mange, og jeg ser hardt arbeidende, ansvarsbevisste medmennesker. Tror ikke vi skal se mørkt på våre unge voksne. Det er det ingen grunn til. Helt andre generasjoner trenger heller pepperet, uten at jeg tar fram kverna akkurat nå.
 
 Jeg har lyttet denne formiddagen, og er kommet til at jeg får slutte klage over tingenes tilstand.
Jeg har erkjent at jeg ikke vil sitte i snøhaugen og vente på døden i vintrene som kommer.
Nå sier jeg ikke at det ikke er vakkert med ny hvit snø og solskinn som det nå er utenfor vinduet.
For det er det. Veldig fint, og da er det i alle fall masse lys.
Noe som er positivt for denne skrotten, og helt sikkert humøret med. 
Jeg ser det, er til og med takknemlig.
I alle fall når kalenderen viser over midten av mars i stedet for november.
Det handler om perspektivet.  Her oppe i ødeland er den ikke dekket med eksos heller.
Skal visst komme mer både i morgen og overimorgen, så jeg får holde den positive innstillingen.
Jeg lever og det er det viktigste for meg.
 
Midt i det er det en sannhet, for meg, at jeg ikke er så veldig glad i å fly rundt på ski. Jeg har prøvd noen ganger disse snøvintrene, så det er ikke det det står på.  Det er bare det at jeg drømmer nok om noe annet. Ikke at jeg har det eksakt klart for meg her og nå. Noen tanker som for meg handler om det dypt eksistensielle er dukket opp. Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?
 
Det blir som i den teksten av hun andre nordfra du vet. Handler om å være kommet til et punkt hvor jeg erkjenner utsikten bakover. Kjenner etter hvor jeg har plantet beina, og grunner over mulighetene jeg ser for framtida. Når jeg fokuserer på muligheter kan jeg få en anelse panikk. De blir overveldende, og jeg tenker. Kan jeg det da? Og i så fall om svaret blir jeg kan, hva er motivet ?Hvordan endre livet for meg selv slik at det føles sannere og riktigere. For meg er det med innholdet i hver eneste dag blitt livet. Det er jo akkurat nå jeg har. Nå er det eneste jeg vet. Akkurat nå sitter jeg ved et tastatur og skriver, som jeg gjør mange dager. Nesten alle dager. Både her på denne bloggen, og flere manus jeg ikke er sikker på blir til noe. Men, jeg tenker og leker med bokstaver, setter sammen og trekker fra. Jeg bare må skrive, for jeg elsker det. For meg gir skriveprosessene dypere mening. Tror ikke jeg er spesielt annerledes enn andre mennesker i den forstand at jeg søker mening. Meningen blir mitt ansvar til syvende og sist. Har man ikke så må man skape den. Flere ganger i løpet av livet har jeg opplevd situasjoner som ribber meg fullstendig. De handler alltid om relasjoner til medmennesker på en eller annen måte. Følelser som får seg en knekk, eller handlinger som svir. Skikkelig vanskelig mens det står på, men også utviklende når en bare kommer gjennom hva det nå enn er. Jeg erkjenner at livet er foranderlig. Alt er forgjengelig, mens ansvaret for hvordan jeg tenker og tar det er mitt. Heldigvis er jeg ikke ansvarlig for andre menneskers valg.  Godt er det, jeg har mer enn nok med mine egne. Og,disse siste ukene er det gått opp for meg at jeg kun er ansvarlig for det jeg sier. Jeg kan ikke avgjøre hvordan andre oppfatter det, tar i mot eller nekter å ta imot.
Det er knallhardt å ikke bli tatt i mot når en faller, men opp igjen ! Noen ganger beskytter jeg meg, tar av meg skiene og går ned bakken. Andre ganger setter jeg lukt utfor, og lar det gå som det går.
 
All verdens onskap og elendighet tatt i betraktning innser jeg at jeg er priviligert som kan sitte her og fintenke på muligheter. Kan man bryte opp, og starte en helt annerledes og ny tilværelse når man er over femti? Hvordan skal den i så fall være, sånn ytre sett? Hvordan ønsker jeg å eldes med den sivilstatusen jeg faktisk har? Jo, det koker ned til at ansvaret for mitt liv er mitt. Innimellom synes det som om jeg sitter midt i veggen igjen og ikke kan komme av tverre flekken. Men, som jeg ble fortalt i en vennlig kommentar her på bloggen så er hver vegg ei dør. Jeg ser den. Og, jeg holder fast den troen. Tar noen skritt framover, og i takt med vårlyset synes tilværelsen mer forlokkende.
 
Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?
Er jeg lykkelig?
Hvis ikke, hva skal til for å bli det?
Hvordan går det med meg nå?
Det tenker jeg på uten at svarene er helt klare ennå.
Men, en tanke er like klar som lyset:
Opp igjen !
 
Synnøve Sætrum


18 mars 2013

WHAT'S IN IT FOR YOU ?

 
Venuspassasjen. Lastet fra nettet. Ingen adresse til fotograf.
Selvsagt ingen rettigheter for meg.
 
 
What's in it for me?
Ja, hva er det i det for meg?
Oppriktighet
Ærlighet
Kjærlighet
 
Det spiller ingen rolle.
For meg er det:
 
What's in it for you ?
 
Synnøve Sætrum


DET VAR EN GANG FØLELSER

"Ein dag snudde han seg. Såg attende. Eg ville ikkje, sa det i han. Som i undring. Som i anger. Kunne eg seia det? Men no var det så langt burte. Eg ville nok. Men det var noko anna eg ville. Ein gong. Så langt komen at det var ein gong. "
(Jan-Magnus Bruheim, 1973)
 
Ikke så veldig kaldt, bare en liten isdusj på minus fem, ikke mer enn hun skulle takle.
Likevel var det dette med den sterke vinden, alle ordene som forsvant i den.
Tårene renner i effektive minus femten. Følelser blir dypfrossne.
Kalde vinder stenger ute og inn i det usagte.
Hun blir stående der i kulda og fryse
 varmen som kunne vært hentet ut
av henne
 
kulda rommer kun hjemløst håp
 
Hun tenker på det eneste hun ikke kan tenke på mer
tårene fryser i minus femten effektive
og hun tier
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 


KRONPRINSPARET KOMMER TIL SØRLANDET . . .

Heromkring. Foto: Synnøve Sætrum

 
Kronprinsparet kommer til Sørlandet. Kronprinsparet kommer til Sørlandet.
Kronprinsparet kommer til Sørlandet. Kronprisparet kommer til Sørlandet.
Har dere fått det med heromkring?  De kommer i September, og kan gå på rypejakt i Åseral.

Er det ikke en fin overskrift da? Hørte jeg et gulp; - hva så?  Repetisjonene på radioen har gått hele dagen. Absolutt hele dagen, og jeg er redd for de ikke tar slutt med dette. Ok, det er kanskje en gladnyhet for royalistene. Siden jeg ikke står fremst i rekkene gulper jeg bare litt.
 Dessuten blir det sport i sendingene på radioen. Togene går i påsken. Bruk tog den som kan.
I Stryn har det gått ras, og ingen vet om flere er tall. Det er ikke meldt om savnede. Heldigvis.

Men: Kronprinsparet kommer altså til Sørlandet, om noen ikke visste det.
Tenkte det kunne være en fin tittel.

Kanskje jeg skulle skrevet muslim, mord, drap, kjønnslemlestelse, kidnapping, økonomisk, porno, incest, mishandling, seksuelle overgrep, vold, sadisme, granatsjokk, klasebomber, hungersnød, aidsepedemi, diabetes-epedemi, kreft, hjerteinfarkt, hjerneslag, overvektighet, slankekrig,  Hore, helgen, atomkatastrofe, kriminalitet, rentefest, finanskrise, terrorist, sexy, sex eller pule? Om jeg tar litt hardt i? Mulig det, men når jeg tenker over medienes oppslag dag ut og inn, år ut og inn renner de ordene ut av meg som perler på ei snor. Oi, kanskje det var feil bilde i denne sammenhengen.
Men, jeg er trøtt jeg... Av å tenke på meningen bak alle ordene. For de betyr jo noe. Sier noe om menneskenes livsbetingelser her i landet og ellers på jorda. Når en tar det inn blir det ganske mørkt. Polyannasyndromet får føtter å gå på. Mildt sagt.

Hvor mange oppslag blir det med alle disse ordene tro?
Fristiller jeg i tillegg kommentarfeltet vil jeg  "just for the fun of it" garantert se trollene danse.

Vel, jeg er for sliten til den masurkaen for tiden, og står over. Snømassene stenger for jentelokken.
Har sagt det før, og sier det igjen. Våren er mer fristende enn åtte minus med kuling i kastene. Blir femten femten effektive det, og jeg som hadde tenkt meg på foredrag står over. Det holder å ta bussen til butikken i dag. Hente det som ikke finnes i skap, og så busse heim igjen. Navlebeskuende ? Ja, visst. Man blir det etter tunge tankeøkter. Å tenke er også arbeid. Tenker mye for tiden. Særlig rundt dette med vennskap og verdien det har for meg. Når en kommer til skilleveier i den forbindelsen og ser ei virkelighet en ikke hadde forestilt seg tre fram er det ikke alltid opplagt og enkelt.

Jeg tenker på tabuet ved å til tider definere seg som hylende ensom. Jo, jeg er det. Det hører med til livssituasjonen. Kreftene tappes og jeg grunner. Vet nøyaktig hva ord og sammenhenger betyr for meg, uten at jeg kan flytte inn i andres tanker og følelser. Noen ganger synes enkelte kryss helt umulige. Så umulige at jeg hyrer meg og går ut. Bryne meg på minus femten effektive synes som det eneste fornuftige. Klarne tankene, og jeg har jo vinterklær.
Ise motivasjonsprosessene. Punktum !

Synnøve Sætrum

 
 


OI SANN : - tanker om årsak og virkning...


 
 
 Oi sann: - tanker om årsak og virkning, eller omvendt ?

Jeg vekkes av smerter og lyder jeg ikke er vant til.
Venstre skulder har forsatt ikke gitt seg med verkinga.
Den sammen med ujevne dunk over hodet drar meg ut av nattesøvnen.
Armen jeg i søvne har lagt i ei heller ukomfortabel stilling under meg lirkes på plass.
Sting av smerte gjennom bevisstheten. Jeg ligger, lytter og kommer fram til det må være naboens katt som har fått en leke, med lyd i, som den slenger rundt. Tror det må være fjerde eller femte natta jeg våkner av det der. Så jeg tenker jeg får ta det med dem når dagslyset kommer. Kan gjerne få tak i ei erstatning som ikke lager lyd. Dessuten har jeg ibuprofen mot skulderondet, og den er tatt sammen med kaffen moccamasteren har ordnet til meg.  Helt fint. Orientere seg mot løsningen. En, etter mine begreper, ganske skrudd person jeg en gang kjente til ville vel sagt: Drep katta! Ingen nåde ! Minnet om at vedkommende drepte ei fantastisk stor flott havmåke med bare nevene flyr forbi, men jeg lar det fare. Ikke noe å tenke på her og nå. Stunden innbyr  mer til ro, et godt pledd over beina, og det som skjer ved tastaturet. Slik tenker den som har fantasien i orden, og ellers ikke er mer enn måtelig praktisk anlagt. Det nærmeste til virkeligheten ville jo være å ta seg en runde og kikke om noe står og slår mot veggene. Jeg mener, her er jo tid for både koster og spader tett i tett. Om jeg ikke kan lokalisere akkurat hvor eller hva som slår så kunne jeg kanskje fjerne løse effekter sånn for alle tilfelles skyld. Før jeg alarmerer naboen.  Hømm...
Noen som kan gjette seg til utgangen på "mysteriet" ?
Katt eller løse effekter etter veggene?

Kom skrivestund, kom skrivestund, kom skrivestund. 
Skrivingen er ikke alltid planlagt. Mye blir strøket, mens jeg lytter til den indre stemmen.
Den fantasifulle tonen med alt den fører med seg på godt og vondt.
Noen ganger må jeg til og med lete etter den. Tanker kan gi mye støy.
 
Mitt indre gjenkaller bilder omkring "Tok Sen" i Chiang Mai. Mitt livs opplevelse hva meditasjon angår. Meditasjon først og fremst om å roe sinnet, og få tak i det jeg egentlig er. Kikke på mellomrommet mellom tankene. Bli der litt, noe som vanskelig å oppnå, veldig vanskelig å oppnå uten konsentrasjon. Den eldgamle massasjemetoden hjalp meg på veien.
 Akkurat den hjelpa kommer jeg til å oppsøke igjen om mulighetene skulle by seg.
Er du i Nord-Thailand, eller nærmere bestemt Chiang Mai og har sansen for denslags nøl ikke et sekund med å oppsøke massasje- og utdanningsstedet "Omsala" ( det var reklamen)...
 
Dagslyset er ennå ikke skrudd på utenfor. Fint. 
Tenne stearinlys i mørket, og se flammene skinne mot det. Slikt gir sinnsro, og opplevelsen av fred.
Kjære liv jeg har det godt. Tanken kommer helt av seg selv, og i dyp kontrast til de sjelelige flokene her har vært nøstet i siste ukene. Balanse. Være på plass. Sinnsro er en verdifull gave.
Jeg kjenner på meg at fortsettelsen på denne dagne slett og rett kan bli god.
 
Det er i grunnen godt å ha fredelig innstilling som utgangspunkt. Forsøke, selv om jeg også kan bli trukket opp i enkelte stress-situasjoner. Her er det ingen grunn til å iføre seg glorie. Jeg innser fort mine begrensninger. Menneskelige sådanne. Men fint er det med øvelser for å slappe av.Reisene til østen har gitt meg et fornyet blikk på meg selv i forhold til hva mennesker eker seg opp for. Jeg har vandret rundt i Bangkok og følt meg helt trygg (trekk fra trafikken... man får øyne i nakken av akkurat den... bilen er et farlig dyr...) på menneskene. Alle, og da mener jeg alle, har vært vennlige, hyggelige og hjelpsomme. Noen ganger kjennes det som det bare er å tenke tanken om et eller annet, åpne munnen og så får man akkurat de forslagene en trenger for å løse utfordringene.
 
Kanskje er det noe jeg bare innbiller meg, men det synes for meg som om menneskene som lever der buddhismen finnes tar saker og ting mer med fatning. Som om handlingene, i alle fall tilsynelatende, styres av loven om årsak og virkning (Karma om du vil). Med andre ord det der med at gode handlinger fører til gode opplevelser, og vonde til vonde. Veldig forenklet sagt. Denne kraften er på toppen ikke gitt av noen gud. Hvilket også er besnærende for meg. Innenfor vestlig filosofi tenker jeg på Sokrates som bærer av lignende tankesett i betydningen at skal man oppnå erkjennelse må man stille spørsmål innover. Svarene er nedfelt i hvert eneste menneske selv. For meg er synes det vettugt å tenke at livet formes gjennom mine tanker og handlinger. Jeg blir et resultat av det jeg tenker og gjør. Hvilket selvsagt ikke betyr at jeg har kontrollen over alle konsekvensene som følger.
Eller alltid gjør de riktige valg, eller det som er godt for meg selv.
 Fantasien strekker i mange tilfeller ikke til, dessuten ville det være et, for meg, nesten umenneskelig slit å forsøke ha kontrollen på absolutt alt. Umulig og bortkastet energi som kan brukes her og nå.
Akkurat i skrivende øyeblikk føles det som jeg har kommet meg inn på fast grunn igjen etter et par små uker på vidotta. For så vidt et menneskelig sted å være, men ikke behagelig eller trygt.
 
I Thailand har jeg ikke truffet mennesker som på liv og død skal hevde seg selv koste hva det koste vil. Bortsett fra i trafikken da... Det er for meg underlig at man må passe seg så intenst og våkent som i den sammenhengen. Det ellers så fantastisk rolige folkeslaget blir det motsatte i bil. Jeg har snart vært hjemme en måned, og jeg er fortsatt forundret over at bilene stopper for meg ved fotgjengerovergangene. Her er det motsatt. Paradokser, åpenbare paradokser. Siden "samsara" eller syklusen av stadige gjenfødsler og lidelse skyldes menneskenes uvitenhet. Det er fort gjort å få seg en skikkelig skade, eller bli drept i trafikken på de trakter om man ikke følger med. Oi sann, har vært tanken mer enn en gang. Siden har jeg takket for at tilfeldighetene, tilsynelatende i alle fall, har vært på mi side.

Poenget mitt er:
I følge tankegangen om "samsara" er å skade andre levende vesener med på å holde negative sykluser levende. Enten i dette eller senere liv. Eksistensielle lidelser skyldes ut fra dette tankesettet manglende innsikt og hensyn til dette årsaksforholdet. Jo, for meg er det paradoksalt at thaiene, slik det ser dem fra mitt ståsted, kjører som om bilen var stjelt og den enkelte sjåfør den eneste på veien. Kanskje denne hjemmehekla teorien min ikke har noe for seg i det hele tatt. Mer enn en gang har jeg funnet ut at når jeg tror jeg har fatta logikken eller mangelen på sådan viser det seg å være total feilslutning. Ikke at det gjør noe særlig. Feilslutninger kan også gi innsikt og kunnskap. Tanketumlerier, som er noe annet enn grublerier, er gode prosesser. Jeg liker å være i dem.
 
 I det hele tatt kan søvnløshet en tidlig morgentime fylles med undring og takknemlighet.
Det kjenner jeg på nå. Skal bli godt å sove igjen, bare den katta slutter å fange lekemus eller hva det nå er. Jo, det var det der med årsak og virkning...

PS.. statistikken her på Ytringsstedet opplyser meg om at dette er blogginnlegg 860. Kanskje 800 av dem er mine? Har ikke ork til å telle, men antakelsen duker for ei aldri så lita feiring...
 
Synnøve Sætrum