29 april 2013

Chants of India. Ravi Shankar.


 
 
Speilbilde av meg... 26 april. 2013...

SOM INGENTING

Når vi treffer hverandre på gata skynder du deg alltid forbi
Som ingenting
 
Du sier du er takknemlig for stillheten mens du kjenner langs kantene av ansiktet mitt.
Jeg uttrykker ikke lenger noe annet enn det jeg er. Aldri mer framtredende på det jeg aldri kan stå inne for, det jeg aldri har vært. Omsorgen og kjærligheten som mangler uroer meg.
 
Det kjennes som om du har stengt igjen, trukket deg ut og vekk i en annen verden.
På det stedet jeg ikke slipper inn. Aldri noen sinne. Aldri er lenge. 
 
 Jeg legger merke til det, at du holder ekstra hardt rundt meg og sier jeg bare må løpe.
Det sier du ja, som om ingenting hadde hendt. Som om alt bare varer.
 
Du sier du klippet håret for å kjenne tiden bevege seg, og jeg forstår hva du mener.
Jeg kikker på det grå mot hodeskallen og tenker på lokker som falt. Var du lys eller mørk?
Nå er du grå mot de klare øynene. Selv savner jeg lokkene mens tiden går.
Til neste år er du som før, sier du.
 
Ingenting er som før. Det kan det aldri bli. Alt henger i en tynn tråd, og vi følger bevegelsen.
Jeg er sikker på du er klar over meg, men ikke  vil komme meg i møte.
Ikke tilfeldig, ikke i evighet. Hjertet mitt forandrer seg aldri.
 
Til neste år skal du se, sier du.
 
Jeg gråter stille tårer igjen. Det hender for ofte.
 
Jeg ser på kroppen din når du går, innbiller meg at vi samtaler og at jeg kan forklare deg hvem jeg er. Eller ikke er her jeg er.
 
Men
 
 Når vi treffer på hverandre på gata skynder du deg alltid forbi.
 
Synnøve Sætrum

25 april 2013

VÅRSANGEN. . .

 
 
Den synger i meg vårsangen.
For det nærmer seg nå.
Det er like før isen går alle steder.
Mektig og befriende.
Kjenner på stor frihet når det hvite elementet slipper taket.
Gode dager i sikte. Blomstring. Graving i mine små bed.
Planting inne. Drive fram stiklinger som kan tåle barskt norskt vår- og sommerklima.
Nye Ipomoea Tricolor skal etter hvert pryde mitt nå tomme espalier. De vite klatrerosene skal strekke seg enda mer. Jeg skal grave og ordne sommerhekk av jordskokk. Satte nettopp ut løkene fra påskeliljene som har stått på bordet. Så får de videre liv til neste år. Herlig. 
 
Man skal ha noe å glede seg til. 
I min statistikk, som er høyst uforankret i vitenskapen må det jo nå bli en vår og sommer vi sjelden har sett maken til. Ikke sant? Er det ikke slik at det skal være balanse i regnskapene? Jeg liker i alle fall å tro det og være optimistisk med tanke på tiden som kommer.
Gleder meg uforbeholdent i det minste til det motsatte er bevist...
 
Får armer og bein ut og opp. Jeg løfter doble serier med manualene.
Smiler, er fornøyd til tusen.
Tro på meg sjøl aldri så lite, nei mye mer enn for bare ei uke siden. 
Kommet meg ut på tiltakssida, og fått nesa opp fra vinterdvalen.
Jeg vet at været har holdt meg for narr lenge nemlig.
Beundrer svarttrosten og dens fantastiske herming etter stort og smått der den sitter og hakker på maten jeg har hengt ut. Den som kan beundre en slik en trenger ikke noe annet der og da.
Jo, det er løfter om vårens snarlige komme i sangen fra den karen.
 De fjærkledte har hatt det enda verre, og forvirringen over denne langstrakte fimbulvinteren har garantert kostet noen av dem livet. Jeg har hørt protestskrikene over snøen som falt her forleden.
Nattefrost og niks mat noen steder er ingen spøk for skapningene som er avhengig av nettopp det! 
Metervis med is over spisskammerset kan ta livet av selv den tøffeste. Maten er jo hele føda!
 
Jo, da jeg vet det er venner i Nord-Norge som synes undertegnede er blitt sutrete, men nå er jeg jo en gang bevisst klimaflyktning. Kristiansander i store deler av min sjel også og "kan ikke si æ liår de hærre no særli" ... Mistrivselen melder seg nemlig fort og blir en kronisk tilstand for henne hvis kropp og sjel er ekstremt overfølsom for kaldt, rått og trått klima. Sånn er det bare og har fortonet seg slik i mange uker. Bagateller i verdens elendighetsperspektiv, jeg vet det også.
Forandrer likevel ikke at kroppen stivner og kulda sitter i skjelettet.
 
Men, i dag kjennes alt så meget bedre. For nå er det vår her i byen!
Og skulle alt slå til med motsatt fortegn sånn værmessig sett, så har man da sikret seg et par uker ved Egeerhavets strender. Solens øy er ikke sunket tilbake i havet ennå.
Så glad er jeg for det at jeg synger den en gang til "Nordaførr Vårvisa". Det er sangen sin det !
 
Synnøve Sætrum

23 april 2013

Er du?


-Var det meg ville jeg tatt det jeg hadde fått !
-Hadde du?
-Når ble jeg du?
-Det ville blitt akkurat det samme om det var deg !
-Når ble jeg du?
 
-Døgnet har tjuefire timer.
-De fleste andre er på jobb.
-Hvilken relevans har det?
-Nei, jeg har ikke tid til å treffe deg mer.

-Det er såre enkelt for meg.
 -Jeg er lei for at jeg har såret deg..
 
-Er du?
 
Synnøve Sætrum

SOM

 
 
store snøras stripper eget blindfelt
smertelig ser du
sorgen over deg selv
selvforakten
tristheten
 
som store dører låst på vranga
hører du ordene dine
skyves
ut og bort
 
mens tankene
tviholder jenkatakten
til ingen nytte
 
som snøplogen ryddes du for frost og kulde
i april står landskapet ditt
 
skittent
såret
ribbet
 
du lengter mot vår
evner intet
annet
 


22 april 2013

ALDRI

 
 
Noe må noen ganger dø
det kan ikke annet
Noe må gå i stykker
og knust porselen blir aldri helt igjen
sier sagnet
Noen tramp mot sårbarheten ligner skosålene mot maurstiene på jorda
sånn er det bare og det er bare det verste
 
Hjernehalvdelen forstår ikke logikken
dette handler ikke om svik
Vettskremt stønner du:
-Jeg har ikke sviktet noen!
 
men du har det
 
Hjertehalvdelen er lei for å ha såret
men finner ingen å møte
 
siden lukkes alt
 
for aldri
 
(og aldri er et stort ord...aldri er et definitivt ord...)
 
 aldri å kunne åpnes igjen
 
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 


21 april 2013

VRANGLÅS

 
Du synes til tider stengt, eller penere sagt; begrenset.
Horisontene lukker seg.
Du bare gruer og gruer og gruer til det som må komme.
"Ikke gidd" sier tantebarnet.
"Drit i det da onkel".
Hun har rett, og du vet det, men noen ganger er verden kul krampe...
Lidelsen er ei lise.
Du bare må ha det!
 
"Gru i den ene og drit i den andre og så skal du se hvor mange venner du får!"
"Alltid et valg onkel".
Ja, det sier snørrungen, med forsmedelig sannhetsgehalt som følge.
 
Huuuu!
Huuuuuuu!
Mange tiår levd på jorda, og tilkortkommenheten lyser.
Hvilken selvmedlidenhetsgrøft kommer du deg ikke ut av?
 
Sa du selvmedlidenhet?
Svinge seg i skammen ?
Døra midt i trynet fulgt av et svimlende pang!
Knippet er gigantisk, men ikke en nøkkel passer.
Vranglås er vranglås...
 
 
Synnøve Sætrum
 

20 april 2013

NOK ER NOK. . .

 
Slutt betyr slutt.
Nok betyr nok.
Nei betyr nei.
Du vet ikke om det handler om modning, eller om at nok er nok ?
Noe kjennes stengt, ferdig og over.
Kanskje har du tatt feil av realitetene, men likevel...
Ingenting  fortsetter som ikke er mer enn den enes.
Det skal to til taktskifte.
Musikken har stilnet.
Føttene står.
Hjertet, det såre hjertet...
går
og det kommer til døra
 
 
Nok er nok.
Nei er nei.
Slutt er slutt.
 
Synnøve Sætrum

19 april 2013

 
Du dokumenterer våren.
Som om den var en liten pjuskete fugl
under snøen i bakken.
Skriver dagbok.
Lar ingen se.
 
 
Synnøve Sætrum

17 april 2013

IKKE BARE

 
 
 
Det er mye med det jordiske, og lite.
 
Sette blomster i vaser, og takke for at noen bryr seg.
Ensomme timer nærer ydmykheten.
 
Hvor bra har den det ikke som har en venn å diskutere litteraturen med?
Siden melder savnet seg.
 
Drømmene om
ikke bare være omgitt av seg selv
 
Hvordan greier mennesker seg uten bøker?
Eller musikk?
 
 
 Det er mye med det jordiske, eller lite.

Synnøve Sætrum
 


DRØMMER

 
 
 
Blindpassasjeren rykker deg ut av senga.
Lik en fremmed nettopp skylt på land sitter du i nattemørket.
Nedstemt.
Halvt sovende.
 
Han sitter på skulderen din, og vil ikke gå.
Venter til du ikke kan forsvare deg mer og klatrer inn i bevisstheten.
Gjør deg vondt, såret, seig.
 
Venstre skulder tynges uutholdelig alle våkne timer.
 Det som er urokkelig lar du sitte.
Føler deg stengt.
 
Siden segner du.
Søvnen nærer spredningen.
Glir gjennom nattehimmelens stikkende lys.
Over store avstander skimter du blinkende blåbær ved  høyre øye.
 


16 april 2013

VI LEVER IKKE I EN OPPLYST TIDSALDER...


Foto: Synnøve Sætrum
 
Formiddagstimer med takknemlighet. Takknemlighet for å kunne sitte her, spise cottage cheese fra produsert i Norge. Iblandet blåbær fra Spania og mysli fra Danmark. Kaffen jeg drikker er fra Afrika. Jeg brenner basilikumolje i keramikk-kamelen fra Hurghada i Egypt. Duften er himmelsk, og de dyrebare dråpene kommer fra Chiang Mai. De gir noen lengselstanker til den andre delen av kloden, hvor de akkurat nå er ferdig med feiring av nyttår. Fire dager til ende. Jeg var ikke der, men har sett fotografier fra første hånd. Noen er der, og forteller meg om det. Den som har datamaskin fra Asia har også Skype og internett. Jo, verden er stor, men er blitt mindre. Mye mindre.
På bordet lyser flammene fra svenske lys. Vifta som holder varmen oppe er heller ikke norsk. Fotoapparatet mitt heter Olympus etter fjellet hvor mange av de greske gudene hadde sin bolig.
Med det tar fotograferer jeg den fuglen jeg tror bærer navnet Dendrocopos Major (flaggspett).
Jeg ser den ikke helt gjennom orkideen fra Thailand, men det røde magepartiet gir meg assosiasjonen. Den er sky, og når jeg nærmer meg for å forsøke forevige den bakfra flyr den.
Et øyeblikk tenker jeg på hvor det lille espalieret den sitter i kom fra.
På historien som bragte det hit.
Jeg kjenner et stikk av sorg, men lar det fare. 
Jeg trenger ikke dvelingen, men tilstedeværelse i øyeblikket.
 
 
Alt dette får meg til å kjenne på fred. Jeg er hjemme hos meg selv, har en rolig morgen som snart er blitt til formiddag Det er heldig å ha slike stunder tenker jeg og nyter lyset fra flammen rett bak datamaskinens skjerm. Noenlunde sinnsro er ingen selvfølge.
 På bordet ligger bøkene jeg leser disse dagene. "Vestens tenkere", bind 1.
For tiden bryner jeg meg på Machiavelli og hans fravær av normative synspunkter.
Under den ligger Triztan Vindtorn' "Å skjøte en regnbue".

En skatt av ei bok. Fylt til randen av perler. Som om ikke det er nok finnes Gert Nygårdshaug' "Fortellernes marked"  også innenfor rekkevidde. Den skal jeg lese ferdig når jeg slipper tastaturet. Har gledet meg til slutten siden jeg la den vekk i går kveld.
 
 
Frokost. Foto: Synnøve Sætrum
 
 
Ei boble av fred, for jeg lever ikke helt i vakum.
Orientert meg ut herfra og utenfor meg selv har jeg da allerede gjort. Jeg har sett mange bilder fra elendigheten i Boston. Sett kaosfotografiene, blod, skadde og døde. Har lest at en åtte år gammel gutt ble det terroranslagets yngste offer. Og, jeg grøsser når jeg tar det inn. Terror er for jævlig. Terror er helt uakseptabelt, uansett hvem det rammer. Så tenker jeg videre på alle de palestinske ungene som dør, på barna i Syria, i Irak, Mali eller Afghanistan. Listen er dessverre helt uendelig lang. Hvert eneste øyeblikk dør barn av sult. Mennesker bukker under i sykdom som lett kunne vært kurert. Hadde verdenssystemet vært et annet. Hadde andre verdier enn penger for de få vært det som rår. Pengekriger. Religionskriger. Bare menneskelig lidelse som resultat. Meningsløs menneskelig lidelse.
Vi lever ikke i en opplyst tidsalder!
 
Nei, jeg vil ikke tenke mer på det.
"Fortellernes marked" here I come...
 
Ha en fredelig dag.
 
Synnøve Sætrum
 
 

15 april 2013

K O N T A K T A N N O N S E R

 
Singel ja.
 Singel høres mye bedre ut enn enslig.
Enslig assosieres fort til ensom. Ensomhet er knyttet til tabuer.
Tabuer til det som for enhver pris må feies under teppet. Som om det var noe skammelig klistret til det. Skal man snakke om skam forutsetter det antakelig at mennesket betraktes som syndig i utgangspunktet. Arvesynden og skammen og alt det der.
Det blir for snevert, for søkt. 
Mennesket er menneskelig, og der stopper det kanskje.
Den som lever sitt liv enkeltstående er ikke nødvendigvis skjærende ensom alle dager. 
Et og annet døgn, en og annen time er alle eksistensielt ensomme.
Hvem har ikke i løpet av et liv opplevd der ingen- er- glad- i -meg- og- jeg- har- ingen- og- så- videre - måten?Selvmedlidenhet minner det om, men er det egentlig det?
Teori og empiri, går det i hop når man snakker om eksistensiell ensomhet eller bare væren i livet som det er? Slik framstår det... Følger du?
 
For det aller meste har man mer enn nok med å være. Være eller ikke være er spørsmålet.
Takk abstraksjonene for din relativt standhaftige livsinnstilling.
For dine hverdager, dine verdier å leve etter, og ditt store sultne livsmot. Realitetene på tross...

Ensomhet er tabu. Hvorfor er det det egentlig?
Det er jo så mange ensomme mennesker i Norge og i verden?
Akkurat det kan ikke tilbakevises.
Teori og empiri henger godt i hop.

Tabuene skal vi som kjent ikke snakke om her i Norge.
Siden de da kan komme til ikke å være tabu mer.
Hva skulle vi i så fall stilltiende feie under teppene?
Her handler det jo tross alt om å holde hendene godt over dyna, og kun drømme godt og vått.
Om en har flaks. Den som sover synder jo ikke, som kjent.

 I dagens roman står at en dag skal det skje at kristenfolket slutter definere menneskelighet som synd. Mullaene skal slutte å mulle, og Israel stoppe annekteringen av palestinernes land.
Som om ikke det er nok skal flettefyrer slutte dunke hodet i muren.
De monoteistiske religionene skal få dødsstøtet, og det med humor.
Det er med andre ord fullt mulig å betrakte virkeligheten fra ikke-konvensjonelle synsvinkler.
Paradigmet er ikke bare ett.

 Jo, for det må jo ta slutt med denne fiendtligheten, intoleransen og krigingen.
En gang.
Før eller siden må den fredelige sameksistensen vinne, og menneskeheten leve i harmoni...
Ikke sant?
Utopier? Større ting har skjedd før. Tenk bare på oppfinnelsen av plogen og hjulet...
 
Det kommer an på paradigmer og definisjoner sier du.
Definisjoner?
Begreper?
Teori og empiri!
Ikke sant?
Hvordan forholder den seg egentlig denne greia mellom teori og empiri?
Sånn i mitt eller ditt liv?
Akkurat nå?
 
Enhver kan  bare gjøre greie for sitt.
Sitter her med så tjukke lester (les ullsokker) at en kunne mistenkes for å ha fått "kalde føtter".
Slikt kan man som kjent enten få av en invitt eller femten som en brått ikke vil eller kan innfri.
Eller så har en bare hatt for tynt skotøy eller blitt ufrivillig søkkvåt på beina. Slikt straffer seg.
Eventuelt er en bruker av diverse medikamenter som gjør tottittene mindre tempererte enn godt er. 
For den ene handler det om de to siste, den andre de to første.  

Noen steder glimrer beilerne med sitt fravær. De iskalde tærne skyldes noe annet enn blomsterbukettenes glimmer med sitt fravær. 
  Hvor er alle blomster hen?
-Gi meg en blomst mens jeg ennå evner kjenne føttene mine! S
likt kan skrikes ut mot nattemørket uten at det gjør noen forskjell til eller fra.
Ønsk i den ene og skrik i den andre så skal du se hvor mange...osv..
 
-Sett inn en kontaktannonse da, sier du!
-Gjør noe selv, du velger selv.
Så frimodig er du der du sitter.
Som om noen vet noe om hva du har gjort eller ikke har gjort.
Ja, hva vet du egentlig om det?
Hva vet du om \fordums slit og strev med kontaktannonser publisert på "Finn en venn", eller "Nettby", eller "Sukker" ,eller "Match" eller "Møteplassen" ?
Eller det riktig gamle "Noen som passer for meg"?
Stedene har mange navn, enten de er kjære eller ukjære.
 
-Gevinstene må komme !
Ja, jammen sa han det kameraten.
Han som hadde teorien om at det du ønsker deg nok det kommer til deg.
Er usikker på sannhetsgehalten i det jeg da.
Avstanden mellom teori og empiri synes i denne sammenhengen større enn kvantespranget.
 
Å ta kontakt fører ikke nødvendigvis til noe som helst...
Kanskje det handler det slett ikke om at hver og en ikke gjør meg flid med dem.
Men, derimot om at det er måte på hvor billig en skal selge seg til den som ikke anstrenger seg i det hele tatt. Nittiåtte av hundre ganger tenker du: Er det mulig? Er dette uanstrengte lavmålet mulig.
Teori og empiri har ofte forsvinnende lite til felles ...
Mennesket er ikke en profil eller en blogg.
Mennesket er ikke en redigert virkelighet.
Et menneske, er et menneske , er et menneske.
 
Moralen er:
Kontaktannonser fører sjelden til endring av singelstatus.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 
 

I N G E N T I N G

"Hvis man aldri forteller sannheten, er man praktisk talt like trygg som en ærlig mann som aldri ser et usant ord "
(Norman Mailer)
 
 
du er gått og jeg er nummen
aldri kunne glemme
brukt
alt som kunne hende har hendt
hendene valne utenfor kroppen
betraktende over det som
har låst seg og ikke er til å få opp igjen
kjølig følelsesløs
alle dager
til
det er over

å ta knekken på det er utenfor rekkevidde
for dette hadde jeg ikke noen gang forstått
jeg skulle aldri kunne gi ordene
bare gå fra å være alt til ingenting

Synnøve Sætrum


 

 


Mandag 15. april 2013

 
 
Halv to natt til mandag.
Helga er over. 
Selv om jeg er uførepensjonist og ikke tilknyttet noe annet enn det jeg finner på selv har jeg ingen problemer med å skille mellom hverdag og helg.
Vanligvis sover jeg fra lenge før midnatt og står opp tidlig om morgenen.
Dagen begynner med å orientere seg om det som skjer i verden gjerne med kaffe ved siden av.
Siden spiser jeg litt(noen ganger mye), og så er det skrivestund. Som aller oftest.
En veldig rolig innfallsvinkel til dagene. Ikke noe stress. Jeg takler stress svært dårlig.
Det er en av grunnene til situasjonen jeg er i. Noen ganger skulle jeg selvsagt ønsket at jeg kunne gå et eller annet sted, til et eller annet fellesskap hvor jeg i det minste kunne få brukt noen av de kreative evnene jeg har. Sånn litt utpå dagen. Morgentimene med ro er blitt hellige. 
Forutsetningen for den gode tilværelsen.
 Kanskje finnes slikt i Kristiansand også uten at jeg har fått det med meg.
Jo, det tenker jeg på innimellom.
Jeg kan jo fortsatt tenke, lese, skrive og være noe for noen.
Uførepensjon er jo ikke lik nada eller total tomhet på innsida.
Her finnes plenty med erfaringer, og mye å gi.
 
Det har vært ei helg med solskinn i to dager. Hakket løs på ismassene har jeg, og fått trent kroppen over spaden. Svett og sliten både på fredag og lørdag. Rolig helg med romaner, montering av et større lappeteppe, og litt tv på søndagskvelden. Både norsk og engelsk drama greier holde meg våken. Unntakene bekrefter alltid regelen.
 
Altså sitter jeg her pip våken midt på natta. Melodier, stearinlys og kaffe. 
 Det er en glede når tærne blir til is mens resten av kroppen kjennes klam av svette.
Snurre rundt og rundt. Finne ei pute til. Forsøke finne ei god stilling. Sovne fra det. Ikke f...
 Nei betyr nei.
Hodet sier surr, surr, surr.
Vri, vri, vri... Etter en times tid griper erfaringene inn og får meg til å kapitulere.
Takker abstraksjonene for at jeg kan det, finner tøfflusene. Mer skal det ikke til for å glemme tumletanker og nattevåk. Selvsagt er det noe med at nettene primært er til for søvn. Det er ikke det. Men altså skal jeg jo likevel ikke rekke noe når fuglene setter på sangen og dagslyset sniker seg ut av sekken. Noen ganger må jeg snu på flisa og ta morgengledene først som sist.
 
Synnøve Sætrum
 

12 april 2013

Om vennskap....

(Makris Thanassis kunst dette. Ingen rettigheter for meg..)


Gode eller dårlige venner ?
 Når sivilstatusen er enslig eller aleneboende synes erfaringene med å bli brukt, eller i alle fall føle seg brukt i så måte vanlig. Den enslige vennen eller venninna er god å være sammen med, men sjelden på dennes premisser... Det handler om overganger, om bruk og kast. Fra den ene dagen til den andre endrer terrenget seg totalt. Besøkene som stod i kø får en brå slutt. Ro, refleksjon, samtaler og aktiviteter like så. Terrenget endrer seg og over natta finnes ikke mer tid, ikke mer rom. Den fortsatt enslige blir i høyden tilbudt et og annet sjeldent møte på en upersonlig kafe.
En times tid over kaffekoppen for å bli oppdatert om de nye knulleriene den andre opplever. Han eller hun kikker på toppen av alt stadig på klokka for å komme av sted igjen. Som om samværet med den fortsatt enslige er blitt til et slags slitsomt pliktløp. Kanskje ikke så rart at bruktfølelsen melder seg? Mindre enn følelsen, og tapsfølelsen? Eller? Er det enslig-statusen som gir "rett" til å behandle medmennesker så følelsesløst? Så navlebeskuende? Må man være delen av et par for å bli behandlet som helt menneske og med respekt? Er verden virkelig ikke kommet lenger? Ennå?

Sårbarhet kan være så mangt. Gode venner livets lim. Ingen kan ta ansvaret for andre enn seg selv, men likevel. Hva hver og en legger i et vennskap kan ingen styre. Å stå inne for andres tanker og følelser er umulig, selv om det gode vennskap synes minske den eksistensielle ensomheten. Den gode vennen har tid og rom uavhengig av sivilstatus.

Brukeren derimot er ingen venn. I beste fall en godværskompis, ikke annet. En slik en bruker til egen fordel, og ikke noe annet. Kun på egne premisser, og det gis ikke ved dørene i den sammenhengen.

Uendelig trist og uten snev av tanker på andre enn seg selv.

Synnøve Sætrum

RÅTT PARTI

Foto: Synnøve S
 
 
Åtte stearinlys er tent, vifta surrer og går.  
Nyter stille morgentimer i lenestolen.
Jeg velger meg april, siden det ikke er noe annet å velge i.
Ingen snø i lufta utenfor og takk for det.
Yr.no melder ikke mer denne uka.
Fint det, det er nok nå. Våren er sterkt savnet.
 
"Gabriellas Song" over eteren fører tankene vekk fra vær og slikt.  
Strøtanker rundt det å være tilstede i eget liv som det er melder seg.
Akkurat denne natta har det vært liten tvil om eksistensen. Damer i overganger opplever det.
Svett, klam og kald oppvåkning. Jeg snakker ikke om dem av åndelig slag.
Kroppen drar ut av søvnen og minner hjernen på glemt nattserk.
Nattserk?
Paradoksenes tid er ikke forbi for meg som for det aller meste har sovet godt i min egen drakt det aller meste av livet. Beveger livet seg mot varme sokker og nattlue i tillegg?
Vel, overganger krever sitt.
Skal det være sånn hele resten av livet?
Ja, jeg har tenkt så mer enn en eneste gang.
Bare å få tredd den på etter basketakene med dyna.
Rått parti.
Var det denne dama som var så...ja du vet... for et øyeblikk siden?
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


11 april 2013

Snøkrystallenes skjønnhet...

 


Greier ikke se snøkrystallenes skjønnhet for bare snø. Det er 11. april, og det laver ned utenfor. Allerede et faktum at undertegnede må ut gjennom verandadøra for å spa fram inngangen. Igjen, og det er ingen dårlig aprilspøks skyld. Iskalde realiteter, intet annet.Si hva dere vil om vinterland, om snøens fortreffelighet og å forholde seg til svingningene i naturen. Jeg er døv på det øret akkurat nå. For det jeg vil formidle er at akkurat jeg mangler gehør for lovsangene.
Dette framstår mer som elegien etter den totale feilstavede våren.

 Jeg hører til og med småfuglene kjefte. Henger ut to ekstra meiseboller og håper de små krypene finner vegen gjennom snømassene. Nå ser jeg på NRK-nyhetene at det kan bli et svare ulykkes kaos på motorveiene uten snø, så hvordan det skal bli her i sør utover dagen får vi bare vente og se. Kanskje veivesenet til ei forandring er parat. Jeg mener, vi andre dødelige har jo gått og gruet til dette snøfallet i mange dager. Det har vært meldt. Korrekturlakken skal dale i to døgn. Vennen på Østlandet ba meg ikke sende elendigheta dit. Hadde jeg hatt krefter til å gjøre noe med vinteren hadde jeg sendt den ut i det tomme intet. Nei venner, vinter er oppskrytt!

Innrømmelsene kommer lett.
Jeg lengter til andre himmelstrøk, og til ordentlig vår og sommer.
Som det er nå kan jeg ikke annet enn å klage.
Og håpe på at brøytemannskapene ordner det slik at jeg kan komme meg på "stevnemøte" med Gunnar til kvelden. Vi er mange piker som har planer om det samme nemlig...

Synnøve Sætrum

  

10 april 2013

Hedonisme, vennskap, livet og jorda...


Meg i blesten og vintersola en tidlig marsettermiddag.... Sånn er livet !

Minus sju på morgensida, og sola er borte. 
Et inderlig savn melder seg sporenstruksen. 
Chiang Mai med den daglige vegen til frokost på Nice Kitchen dukker opp.
Kanalen, fuglesangen og blomstene viser seg for mitt indre.
Jeg lengter til det som det var før det ble for varmt.
Jo da, det er et paradoks men komfortsonen har sin grense i begge ender.
Nordboere har en tendens til å ha det slik.
Nei, jeg har aldri benektet min status som klimaflyktning.
Sørlandet ligner minste felles multiplum i så måte.
Betyr ikke at jeg har unngått få med meg at det har vært vanvittig tøff vinter i Troms.
Har mine unge voksne år der. Mange venner, jeg alt for sjeldent ser bor på yttersida, så jeg følger nå litt med. Internettet har sine fordeler på siden av fjesboka.
 Vefsn har visst hatt sin andel vinter med... 
Siden jeg har min andel vefsning intakt ved åpning av min snute legger jeg merke til litt den vegen.
Når skal jeg egentlig få tatt meg på tak og få sett fjell og daler i Nord-Norge igjen?
Vel, det var nå ikke det jeg ville grunne over. Helt klart er det jo at med det første blir det ikke.
For kaldt. Alt for kaldt. Jeg er som viden kjent slett ingen tøffing i mange minus.

Kristiansand kommune, og Ytre Mosby suger meg fast for tiden. 
Her sitter jeg og ruger på mitt, mens jeg venter på bedre tider. Jo da les: Venter på vår. Akkurat nå bryter sola gjennom et øyeblikk og ut gjennom vinduet ser jeg den speile seg i vingene på ei flue som har misforstått. Jeg tenker på den store feite edderkoppen som stod på veggen her søndag formiddag. En miniatyr tarantella, men den lignet veldig. Jeg overdriver faktisk ikke. Begeistringen for sånne kryp er heller måtelig. 

Tilbake til vintertankene.
 Hva er det som har skjedd med meg?
For bare noen år siden hadde jeg denne gå på viljen og tankegangen finnes ikke dårlig vær bare dårlig klær. Forsøkte meg både på ski og ellers lange turer på beina.
Ok, jeg gikk ikke så langt som til å kjøpe truger, men likevel. Slet meg opp bakkene, forsøkte ikke banke livet av psyken på grunn av den dårlige fysikken, og gradvis ble jeg bitte litte grann sprekere. Men, å gå på ski i sprengkulda har ikke samme effekten på min fysikk som sol, varme og massasje, sunne matvaner og meditasjon. Det gode liv som rommer mer enn sprengfrost og varmedresser fra Helly Hanssen. 

Hvis det blir for mye "hold ut"  så... For meg er det nemlig slik at når tilværelsen farges av den beskjeftigelsen starter varselklokkene sin heller gjennomtrengende larm. Da handler det om å tenke om, tenke nytt om mulig. Livet er for dyrebart til å være et "holde ut". For meg er det ikke alltid åpenbart hva jeg kan gjøre med det, mange ganger ser jeg ikke skogen for, og så videre.

 Når det er slik at Norge er et vinterland og ikke kommer til å bli noe annet får jeg slutte klagingen og se hvordan jeg skal leve i årene som kommer. Skal jeg sitter her, kikke på halvannen meter med snø (minst) i fire fem måneder mens jeg venter på døden? Er det et must. En frimodig venn har minnet meg på at det handler om å gjøre noe med tilværelsen så lenge en faktisk kan. Etterpå er det jo for seint. Eller den dagen sykdom nagler en totalt til stolen eller senga kan en kun sitte og angre på det en ikke gjorde. Dessuten snakket vi om dette fantastiske livet er.
Flaksen som skal til for å få glimtet av lys mellom to evigheter. Noen koste seg veldig i hverandres selskap, og resultatet ble meg eller deg. Ufattelig, men sant ! Rammene  for livsdagen er det og evigheten, ut av det evige mørket og så inn i det igjen.

Føreksistens.
Eksistens.
Ikke-eksistens.

Siden vi er tid og rom synes evighetsperspektivet kun som abstrakte teorier, men det betyr ikke at den ikke er. Den ubegripelig lange evigheten er. Men, akkurat nå sitter jeg og du her.
I det perspektivet vil noen snøre sin sekk og spenne sine ski.
Nyter og atter nyter vinteren.
Uten et skeivt ord. Røde kinn og ferske Kvikklunsj. 
Hurra for dem og det rotekte norske pågangsmotet !

Undertegnede har tenkt over saken og kan ikke si annet enn at hun ikke visste om noe annet den gangen hun optimistisk bakset med. Tenkte det kanskje kunne være mulig å oppdrive samme positive innstilling til ismassene med øvelse nok. Hva er nok for den som i utgangspunktet aldri har vært særlig begeistret, men bare gjort som samfunnet/kulturen forventer av en ?
Stått utenfor og kikket inn på et vis? Er du med?
  
Etter to vinterreiser til tropene framstår kulde, is og sludd som oppskrytt. I år er våren langdryge tøffe saker. Jeg er svært takknemlig for å ha sluppet unna deler av fimbulvinteren .
Synes oppriktig synd på den som har vært her hele tiden og slitt seg gjennom det.
Har skrevet det før, og gjør det igjen i tilfelle noen skulle ha glemt det.
Så håper jeg for alle dem sin skyld (ja og min også) at denne sommeren blir den beste siste femti år. Minst. Det har hver og en blåfrossen sjel fortjent. Dessuten har de siste to somrene vært såpass elendige at statistikken snart burde være på sommerelskernes side. Ikke sant?

Når det gjelder meg ville jeg bare trukket pledd og dyner over hodet og blitt i hula til vinteren var slutt. Kommet fram når til sangen fra gjøk & sisik, trost og stær's synging alle dager. 
Såpass krevende finner jeg iskulda. Vel, heller ikke mitt liv handler om å leve ut lystprinsippene. Det går ikke. Nytelse kommer langt ned på listen. Hadde jeg latt den råde (ja for det kan være veldig godt i hula under dyna) da ville jeg kjapt blitt hundre kilo, fått vondt over alt, galopperende blodtrykk og sunket ned på et mentalt lavmål. Ting og saker henger i hop for meg. Mange ganger er det helt nødvendig med ulyst for å bevare helsa. Ondt skal ondt fordrive tenker jeg og bøyer hodet mot vinden. Jeg endog tar på meg to par hansker for å unngå forfrosne fingre og negler.  
Kan ikke hjelpe for det, men det krever seig utholdenhet og bare det,  hvor mye jeg enn kunne ønske det annerledes. Ønsk i den ene og skit i den andre...
Jeg kaver meg ut og gå hver eneste dag. Gjør det jeg kan for at kroppen ikke skal stivne igjen. Foreløpig har jeg lykkes med å holde datt og ditt i sjakk.
Denne dagen må jeg nok fram med skibuksa. Som vern mot isvinden.
Her spennes ingen treplanker under beina. Og, i det jeg skriver så er sola et øyeblikk framme bak en sky... Får nyte sekundene ! Kanskje jeg skulle ganne og satse på endring av værvarsel.
Livet styres likevel etter spor og tegn, mens man bor i drømmer og fantasi.

Hav og himmel. Fjell og dal. Jo, jeg drømmer mens jeg tråkker "maurstiene på jorda" til fots. Fordelen med å gå er at man får tenkt så mangt på veien. Klart og noen ganger mindre klart.
Ei venninne beskrev dette med reising som nytelsessyke. Hvorvidt det var spissformulert ment, en kritikk eller et utslag av misunnelse skal jeg ikke ha sagt noe om. Enhver er bare ansvarlig for sine ord, ikke for hvordan andre oppfatter dem.  Jeg ser det ikke slik, selvsagt. Syntes det var å trekke det langt, og synes det fortsatt. Hedonist i betydningen "joyful togetherness, anarchy, epicurean ideas, multifaceted joy, sensuality, diversion, friendship, justice, tolerance, freedom, sexual freedom, sustainability, peace, free access to information, the arts, a cosmopolitan existence, and a world without borders or discrimination, and everything else that is wonderful but not a reality today" som i den moderne organisasjonen "Hedonist International" står jeg ikke tilsluttet .
Ikke at jeg ikke kan se mange gode grunner for den typen livsanskuelse, det er ikke det. 
Det er en vakker drøm ja, men forutsetter jo en annen verden enn den som finnes nå. Hadde selvsagt vært fantastisk om alt samvær mennesker i mellom kunne vært godt, eller om anarkiet var samfunnssystemet. At jorda var et sted hvor alle mennesker gjorde det gode for hverandre og seg selv, og bare det. Ingen dreping, utbytting eller plaging av andre eller seg selv. En verden fylt til randen av kjærlighet og gode gjerninger. Sukk, jo det hadde vært fantastisk.
For den som mener kapitalismen er et rått kynisk utbyttersystem er det ikke vanskelig å forestille seg andre muligheter. Fantasien min er det slett ikke noe i vegen med. Den lever i beste velgående. Anarki er en vakker verdensanskuelse. En våt drøm, her og nå. 
Hva framtiden kan komme til å bringe vet jeg ikke, siden jeg ikke er synsk.
 Nå, er jeg ikke anarkist heller. Bare for å unngå bli tillagt noe her.

Vennskapet i høysetet er vakkert, om vi alle skattet den mellommenneskelige gaven like høyt og med samme forutsetninger og grunner... Sånn er det dessverre ikke. Jeg trenger ikke gå lenger enn til mitt eget lille liv for å finne eksempler. Gleder og skuffelser vandrer til hope.

Rettferdighet, toleranse og frihet vært rådende verdier for alle på jorda. Åhhhh... jo da.
Ordene smaker godt på tunga. Ikke et skjevt ord om seksuell frigjøring eller fred skal føres til bloggs herfra. Menneskeheten skulle da også virkelig vært kommet så langt at alle hadde fri tilgang til informasjon, alle typer kunst og alle typer reiser.
Jeg elsker ideene om en verden uten grenser eller diskriminering. Jorda uten all faenskapen som finnes i dag hadde vært nydelig for alle. Særlig de millionene som lider.
Som kjent ikke er mangesifrede.
Tallene viser til enkeltskjebner.
Et menneske, er et menneske, er et menneske.

(http://hedonist-international.org/?q=en/manifest)

Hedonismens grunnlegger var Aristippos som skal ha levd på Sokrates tid. Innenfor hans tenkning trekkes et skille mellom to sjelelige tilstander. Den ene smerten som beskrives som stormende og rå. Den andre er lysten med dens behagelige og myke vesen. Aristippos mener at det ikke er noen egentlig forskjell mellom disse. Overflaten inneholder samme realitetene i grunne. Siden menneskelig lykke handler om å maksimere vellyst og unngå smerte. Den greske tenkeren ser den kjødelige lyst som livets egentlige mening. Jeg tenker ikke konkludere eller komme med bombastiske uttalelser i etterfølgelsen. Tankeprosessene mine er opptatt av at man også i år ca 435 -355 f. Kr var opptatt av det samme som mennesket i 2013 e. Kr. Det er besnærende, og jeg tenker på nobelprisvinneren Sigrid Undset som så klokt uttrykket at menneskenes hjertet aldri i evighet endrer seg. Vesentlig !

Epikur støtter opp om sin filosofiske bror. Betegner det vellykkede eller gode live som et liv i vellyst. I betydningen at lyst sees som befrielse fra ulyst. Lykkefilosofi med andre ord. Filosofien handler om et liv uten ataraxi (uro) og aponetos (smerte). Det er begripelig for meg. Siden jeg ser lykken blant annet som fravær av smerte. Noe som for meg er nærliggende siden smerten er en kjenning i mitt liv. Så jeg mener en kan søke lykke i betydningen å ha det godt uten at det handler om grenseløs nytelsessyke konsentrert om verdslige og kroppslige goder. For undertegnede handler det pr. i dag og slik jeg tenker i skrivende øyeblikk om at man har dekket de virkelig nødvendige behov. Jeg vet at Epikur skriver vennskapet inn under disse, og tankene mine tumler rundt det. Han har rett. Spørsmålet for meg er i hvilken grad og på hvilken måte? Det er med vennskapet som med kjærligheten mange slags av dem.

Hedonismen som prinsipp skiller i tillegg mellom psykologi og etikk. Psykologisk bygges det på en antakelse som sier mennesket alltid er ute etter å maksimere lyst og glede. Ut fra dette sluttes at utsikten til lyst er den eneste motivasjonsfaktoren for menneskelig handling. Betyr det at mennesket for enhver pris unngår ulyst som jo er den dikotome motsetningen?
Eller man kan se hedonismen fra et mer etisk (eller universelt) ståsted hvor lyst er noe mennesket bør forsøke maksimere. Vel, vel tenker jeg og er antakelig ikke den første. Lidelse og glede vandrer sammen i ethvert liv. Umulig å komme utenom. Hva som er årsak eller virkning kommer an på omstendigheter og perspektiv. For mitt liv forteller erfaringene med dem begge hva jeg gjør eller kan komme til å gjøre.

Om jeg ikke har oppfattet alt jeg har lest helt feil forstår jeg det slik at kristendommens moralteologi anskueliggjør hedonisme som holdninger til seksualitet. Snevert, veldig snevert.
 Det er åpenbart at hedonisme handler om sammenhenger langt utenfor seksuell nytelse.
(Se manifestet.)

Ja og ja... Der skrev jeg meg ut i filosofiske prinsipper.
Jeg som er en verdensdame, hva gjør jeg her i ødeland?
Her jeg sitter jeg og tenker beskuer skyggene av vennskap som gikk fløyten.
Kjenner et sting og sliten sorg.



Perspektivet skifter.
Som fritt menneske finnes muligheten og gaven.
I solskinnet finnes det gode i det som ennå er.
Ingenting er en selvfølge.
Evig nå er livet.
Ikke sant?
Lykken.
Gleden.
Vennskap.
Kjærligheten.

Gradestokken skinner nå mot meg med + 2. 
Kanskje jeg finner ly for vinden og får ei varm lysten solstråle på nesa denne formiddagen med. Solstråler gjør noe varmt med tankene mine nemlig.

I det store lille livet finnes alltid speil til de store filosofiske tankene om en bare kikker ordentlig etter.  Der har jeg en sterk mistanke om at jeg vil fortsette betraktningene så lenge jeg lever.

Synnøve Sætrum


 




08 april 2013

Om kos og "virvelløse dyr"...


Humus ala Synnøve... Foto: Synnøve Sætrum
 
Jeg har overspist humus.
Skulle hatt den til en porsjon i morgen med, men sånn gikk det ikke til.
Den fotograferte hadde stått og godgjort seg siden lørdag kveld.
Ikke at den på noen måte var smakløs da, men slikt hjemmebrygg trenger gå seg til ei viss tid.
 Så gikk det som det måtte gå ...
Ryggrad som et virvelløst dyr.
Før jeg visste ordet av det fantes ikke så mye tilbake.
Mulig det var behov for substitutt som utartet, jeg holder muligheten åpen.
Eller kanskje bare renspikka fryd over egne kokkeleringskunster.
I morgen blir det kun grønnsaker... Eller i høyden et par tre knekkebrød i tillegg...
Får handle ørret og fiskeboller. Sånn blir det...
Mens i kveld er jeg en lille smule for god & mett.
Tenker på at det ikke er den ekstra pølsa på julaften som... osv....
 Det er det der med den ekstra lysten på det som godt er.
Hangen til å overdrive, og kose seg litt ekstra lenge.
Akkurat som når jeg har kosebesøk.
Hvem vil vel ikke ha lange kosetimer, eller oval weekend med spekkede stunder i nytelsens tegn?
Rekk opp hånda den som ikke går for at all trening skal foregå i senga...!

Denne kvelden råder tilfredsheten. Bøyde knær og beina godt trukket opp under lårene.
En fullblods mandag etter ei finfin helg. Etter middagen bestående av stekt laks, kalamata oliven og heimelaga humus drikker jeg te fra Chiang Mai. "Motgift":
-Te som ifølge reklamen skal puste ekstra på forbrenningen...
Noe så grønnjævlig også, men virker den?


 

De siste dagene er i all hovedsak levd i vennskapet og familiens tegn. Fredag med bybesøk og kafegåing. Koselig drøs tre-fire timer før landing på sofa. Sinnsro og balanse. "Lykke", den danske dere vet, på skjermen. Til alt overmål fikk hun psykiateren uten den hvite hesten til slutt. Fint for henne, jeg ville for h...... heller ikke hatt noen hest.
Etterpå kunne jeg sove som en stein, hvile ut til lørdag.
 
 
Årets første kaffe utenfor Herlig Land. Nei, det var ikke veldig varmt, men pledd er en god ting. Godt selskap gjør seg. Vi kosa oss, vi damene. Jeg gleder meg til neste runde i skinnende vårvær.
Siden kom det storfremmed langveisfra. Sjeldent men godt.

Søndagsmiddag med familien ble det jammen også. Elleve til bords. Ungarsk gulasj på menyen.
To timer tøff gåing i dag, men jeg tror ikke det holder. Må nok ut og brenne fett i morgen med.

Likevel: Lykkelige dager er beskrevet, og det var det eneste poenget med dette lille notatet.

Tiden for stevnemøtet med Ole er her.
Over og ut:

zzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzz


Synnøve Sætrum
 
 



BALANSEN


Foto: Synnøve Sætrum
 
 
 
 
Livet skal skje !
Veier å vandre, stigninger forseres...
Dagen i dag rommer tilværelsen du kan være. 
 Livet skal leves, elver skal krysses. Veger trås.
Utfordringer løses, muligheter benyttes.
Sjanser vinnes. Timer tapes.
 Latteren skal runge, og tårene trille.
Sanselighet og sølibat.
 
Mang slags liv, mang slags kjærlighet.
 
Synnøve Sætrum


07 april 2013

STOLTHET. SVIK. SANSELIGHET

 
 
Stolt. Stolthet.
Tankene vandrer til at som finnes å være stolt av.
Menneskene du takker for.
Framgangen i livet.
Ja, det tenker du på der du halvveis ligger på sofaen.
 
Skuffelser. Svik.
Følelsene sveiper dørene du lukker mot taggete landskap.
Menneskene du savner- 
Sale på.
Nei, det vil du ikke kjenne på der du ligger og strever mot taket.
 
Sanselighet.
Sanselig nærhet.
Gleder. Ømhet.
Erotikk.
Det du ga og fikk.
 
Hud mot hender.
Det ytterste i det innerste.
Ordløst
Ja, det vil du drømme om der du ligger slumrende mot puta...
 
Synnøve Sætrum

PUST

( Av Makris Thanassis.. Lastet fra nettet, og selvsagt har jeg null rettigheter)
 
 
ja kjære...
en arm å krype inn i
hud å lene seg mot
pust
mot halsen
hår mot hofta
milde
uthvilte god morgen ord
lett filosofistund
et glimt av lyset i lyset
mellom to evigheter
 
kjære
jeg skylder
stor takk
for
pust
for
et
glimt
et
sting
og
en sildrende stråle
 
Synnøve Sætrum
 


06 april 2013

MANY RIVERS TO CROSS...

 
 
 
 
En venn spurte meg om denne bloggen. Hvorfor jeg ikke gjør noe kommersielt ut av den?
Tjener penger, siden oppslagene er der. Til det må jeg bare innrømme at jeg gjorde mine forsøk i den spede begynnelse. Men, siden jeg ikke har kontroll over annonseringen måtte jeg bare trykke av.
Den eller de som står bak annonser på bloggen publiserte kontaktannonser for damer fra Asia. Naturlig nok står det ikke i stil til det jeg står for så jeg slo av.
 
Siden gikk det et stykke tid. Jeg slo på igjen, og så skrev jeg noe kritisk om en hotellsøkemotor som finnes på nett. Da slo de av. Etterpå har jeg forsøkt å koble meg til for å gi det hele et siste forsøk, men ingenting skjer. Enten er det fordi jeg ikke behersker alle ja og nei og så videre, eller så er jeg slått helt av på grunn av skepsis til produktene enkelte nettleverandører selger. Har vært uheldig noen ganger, og rett ut blitt nærmest bløffa. Ingen liker å bli lurt...
Heller ikke ei bloggdame fra Norge.
 
Det er som det er, og blir som det blir.
Og imens man har sitt øyeblikk mellom evighetene:
 
Many rivers to cross...
 
Synnøve Sætrum

05 april 2013

EN AV FIRE UNGDOMMER I EUROPA ER ARBEIDSLEDIGE

 
Min politiske interesse koker meg likevel ikke til engasjement over boka om Ole Borten Moe... Noen trekker det så langt at de mener hele greia er det betydningsfulle i kommende valgkamp. Snakk om avsporing spør du meg. Det gjør du ikke, men jeg gjesper stort og usjenert... Så det så!
 
Jeg har nevnt dette med velferdsstaten som står på spill. Synes jeg er mye mer interessant enn denne ministeren. Det hjelper liksom ikke at han er ung. Ikke at jeg har nevneverdig imot noen god landbrukspolitikk, men jeg kan ikke dy meg for at presseomtalen må være opphausing av nada i mangel på noe annet fra pressens side. Hvilket ikke skulle vært realitetene. Det er for eksempel noe som heter høy arbeidsledighet for unge mennesker. En av fire ungdommer i Europa er arbeidsledige. Det er mange det. Alt for mange. For ei sløsing med ressurser og kommende generasjoner.
Jeg kjenner det provoserer meg så det gjør vondt.
 
Året som gikk meldte 39 756 personer fra EØS-området  seg som arbeidssøkere i Norge (Utlendingsdirektoratet). Disse menneskene, for det er mennesker vi snakker om, er i krise. Ei krise som europeiske politikere ikke ser ut til å finne ut av. Ser man til Spania og Hellas går en av fire ledige. Over halvparten av de unge arbeidsføre har ingen jobb å stå opp til. For den som har litt menneskelig innsikt sier det seg selv at dette er grobunn for uro, frykt, utrygghet og flyktninger.
Krisen i arbeidsmarkedet er global, og like dyp som den har vært de senere årene. På verdensbasis er 197.3 millioner mennesker uten arbeid, når vi snakker om dem som er registrerte arbeidssøkende. Her er ikke dem som har gitt opp før de i det hele tatt har søkt med, den svarte økonomien eller ulønnede hjemmearbeidende kvinner tatt med i statistikken. Det hører også med til soga at 870 millioner mennesker, for også dette er mennesker husk det, har så dårlig betalt arbeid at de lever på mindre enn to dollar om dagen. I Europa er ledigheten rett under tolv prosent, og det finnes ingen tegn til vekst i økonomien som vil gi nye arbeidsplasser.
 
Siden finanskrisen startet har tretti millioner mennesker kort og vondt bare falt ut av arbeidsmarkedet. De aller fleste er unge mennesker.
 Jeg er ikke økonom og kan ikke komme med medisinen, men jeg kan som vanlig dødelig oppfatte at innstrammingene for å bedre finanskrisen betales av unge mennesker. Det er forferdelig !
I følge generaldirektøren i ILO( Den internasjonale arbeidsorganisasjonen) , Guy Ryder, er ikke påstanden om en tapt generasjon en klisje men en dypt tragisk realitet.
 
Når skal disse politikerne over alt komme seg ned fra taburettene og talerstolene?
Når skal det bli slutt på snikksnakk om egne posisjoner og heller gjøre noe for alle disse menneskene som er i krise. Ja, for det er faktisk ikke bare velstand i Norge heller om noen har glemt det. Av de 3.5 % ledige her er 9.7 % ledige under tjuefem.... Det holder ikke å slå seg på brystet med at Norge "er det beste landet i verden" for den som ikke har noe arbeid å gå til eller mat på bordet.
Statistikk er ikke bare tall, bak hvert eneste ett finnes mennesker!
Et menneske er et menneske er et menneske er et menneske er et menneske !

Synnøve Sætrum