30 oktober 2013

Malala Youzafzai, lett insomnia og 80007...

Foto: Synnøve Sætrum
 
Natta har vært ei av dem som gjør det like godt å stå opp og bli ferdig med den. Sove, våkne, svette, fryse og så sove og våkne igjen. Gjennom alle timene. Kroppen er ikke i water og er grunnen til det hele. Jo, det er det du har "betalt for" vil nok noen si. Sant nok. (En er jo ikke uførepensjonist fordi en er frisk og har "valgt det" som blå-brune politikere hevder.) Til slutt rykket redsels- eller smerteskrik meg ut av søvnen for godt. Lyden fra en hund som opplevde sin siste time, eller hadde den "bare" klemt foten eller fått bitt den av? Samtidig gira diesellokomotivet opp og effekten blir et ørens spetakkel. Det er mye støy som slipper inn gjennom vinduer og dører i morgentimene. Høre den bedre da. I det hele tatt ble jeg liggende og tenke litt på hvor annerledes lydene er her i Hua Hin. Lufta er fortettet av lydene fra alle menneskenes sysler til alle døgnets tider. Skulle det komme til å bli helt stille fra motorer, musikkmaskiner eller annet så tar fuglesangen- og tropelydene over. Etter tre uker i Hua Hin kjenner jeg at jeg lengter etter det siste. Et sted med lyden kun fra innsekter og frosker natt- og morgentimer. Selvsagt er dette noe jeg vanligvis gir blaffen i, men når (lett) insomnia rammer forstørres all støy... Kaffe, soda og sushi fyller energibehovet for ei lita stund.
Jeg leser nyheter, kikker litt innom fjesboka, og så åpner jeg Ytringsstedet.
 
80007 sier telleverket. 
Gratulerer ! Gratulerer! Gratulerer!
Skulderklapp og skulderklapp.
Ingen andre som gir meg det, så da får jeg gjøre det selv.
Det er kjempeinspirerende.
Noen må jo like det jeg skriver, men  også jeg hadde fortsatt lell.
Skriving gjør godt, og det utvikler. 
Selvsagt er jeg oppmerksom på at den slags aktivitet innvikler. Noen ganger så til de grader.
Teksten vil bare rør, og det handler om dama som sitter ved tastaturet og forsøker noe hun ikke får til akkurat den timen eller dagen.Bloggens form har den fordelen at en kan være subjektiv og personlig når en ønsker. Samtidig som det ikke er en motsetning til å kunne skrive lyrikk, noveller eller romaner om så. Bloggen er fri, og den eneste redaktøren er meg selv. Det er litt av et perspektiv. 
 
Selvsagt så jeg Skavlan her om kvelden og "ble kjent med" den unge bloggeren Malala Youzafzai. 16-åringen som ble skutt på grunn av sine meninger. Hun var helt fantastisk å høre på, der hun satt og så enkelt hva det hele dreier seg om. For en stemme, og for et mot. Det er bare å spisse ører og penner. Støtte og aldri noe annet enn støtte disse utrolige unge damene.For det er ikke likestilling mellom kjønnene i verden. Volden mot kvinner har på ingen måte tatt slutt, ei heller i Norge. Selv om vi liker briske oss med lovgivningen. Jo da, for all del: Mye er oppnådd og på det jevne har vi det atskillig bedre enn mange andre steder. Likevel blir kvinner fortsatt slått i hjel i sine hjem og utsatt for mye annet som kun handler om nedvurdering av kjønnet...
 
 
 
 
Og: Nei, det er ikke religionsfrihet, åndsfrihet eller ytringsfriheten som råder grunnen.
Dessverre er ikke verdenssamfunnet krig-,terror- sult- og sykdomsløst. Stemmene som minner om dette trengs sårt i det offentlige rommet.Jeg har fått mange rosende ord gjennom tiden med Ytringsstedet, og takker for dem. Noen kritiske kommentarer også. Når de er saklige er det fint, men følelsesutbrudd i kommentarfeltene redigerer jeg vekk. Naturlig nok for meg. Ved et par anledninger er jeg blitt truet på en måte som om jeg hadde vist hvem som stod bak hadde jeg anmeldt det. Selvsagt er disse utgytelsene levert av anonym. Feigheten synes å høre med når noen skyter spurv med kanon.
Jeg under meg selvsagt fortsatt over at oppslagene i USA er så mange, det samme gjelder Russland, Tyskland og Ukraina. Hadde vært fint med en og annen kommentar innimellom. Hint hint hint!
 
Klokka er blitt nesten ti her. Dette er ikke på noen måte blitt en nobeltekst, men jeg har nå fokusert og tenkt litt på annet enn min egen navle. Noen vil like det, andre ikke. Det kan jeg leve godt med.
 
Synnøve Sætrum
 


28 oktober 2013

R . I . P LOU REED


27 oktober 2013

ALDRING 2... Er det bare jeg som ikke forstår språket?

 
 
Verden er enorm, med mange farger, toner og talemåter. Min lille flekk på jorda heter Norge. Snakker norsk i bunnen, selv om jeg sender takk og atter takk til engelsklærere gjennom hele skolegangen. Hvor skulle jeg tatt meg uten dem? Hvordan hadde reiser sett ut kun med tegninger og fingerspråk ? Det hadde nok gått, det er ikke det. Folk greide seg før engelsk var det "alle" snakket.
Nå skal jeg ikke skrive om engelsk som internasjonalt språk.
Det er så mange koder, så mange språk.
En eksponeres for enorme mengder av det hver eneste våkne time og dag. 
Mye artikuleres ikke, men er der likevel som sosiale rammer og retninger.
Trender og moter. Rett som det er kjennes det som om det blir for mye.
At kvinn kommer til kort eller ikke begriper et fnugg. Er det bare jeg som ikke forstår språket?

Min verden var lekegrinda de første leveårene. Grinda gir trygghet.
Når en gror til blir den et stengsel til å klatre over. Ei sunn utvikling for et barn.
Det handler om å mestre livet og å vokse i takt med utvidet radius.I dag er verden "lekegrinda", og i likhet med andre vet jeg ikke hvor lenge tiden min på jorda varer.
Kvinne i sin beste alder som jeg føler meg sånn.
 Sist jeg tenkte på akkurat dette med språk satt jeg i en leilighet i Kremasti på Rhodos.
Meltemien pustet mildt på meg gjennom myggnettingen, og utsikten mot havet gjorde sinnet svært rolig. Det var et av livets gylne øyeblikk, som jeg husker med takknemlighet. Takknemligheten siger som aller oftest på når det handler om samvær med medmennesker.Stress er en høyst teoretisk tilstand i slike omgivelser. Der og da hersket absolutt fred og fordragelighet. Jeg husker det fikk meg til å innse at felles erfaringer og noen lunde reflekterte samtaler opp gjennom årene i dette tilfellet stenger for fordums uenigheter, samt kultur- og språkbarrierer. Det er ei lise å bare være...

Det hadde vært fint om det hersket absolutt fred og fordragelighet rundt dette med å eldes.
Verden skulle vært konstruert slik at det var greit. Ikke sant? Kanskje er det pr. nå kun en utopi å ønske seg slikt. Mine dager i aldring de er her. Ikke alderdommen ennå, men er jeg heldig og får være på jorda følger den etter. Plutselig er jeg våknet opp og tenker på kalkun, poser, furer og rynker. Jeg ser dem i speilet. Det er meg jeg ser akkurat som jeg er i øyeblikket. De fleste dager godtar jeg heldigvis meg selv som jeg er, og kan leve i fred med meg. Jeg står oppreist, det aller meste fungerer så det er til å leve med. Takk, takk og atter takk for det.

 Likevel: Som alle andre er jeg kraftig eksponert for alt dette som handler om brystforstørrelse, fettsuging, rumpeløfting, midjemål, øyelokkfjerning, kinnbeinsløft, halsstrekk og Botox. Evig ung og evig pen ? Ikke sant? Bare for å ha nevnt noe. Dessuten er det et pes om klær og stil. Privat stylist har de rikeste. Andre leser blader om saken til øyet blir stort og vått. Jeg ramler rett av... Blir satt ut i dette. Hvor i all verden skulle jeg hente kreftene til å henge på det der? Er det mulig å leve i akvariet som skyggen bak den store sterke suverene lederfisken ? 

 
 
 
 
http://www.bt.dk/udland/se-billederne-helt-almindelige-kvinder-helt-noegne#slide-40


Mangt og meget handler om fasade og "image". Jeg kaller det jåleri, og noen ganger tyranni. Selvsagt om ufattelig mye penger å tjene for dem som albuer seg fram. De er mange finansherrene og fruene som trekker i trådene som får verdens mennesker, i alle fall de vestlige, til å jage etter evig skjønnhet og ungdom. Det vil si den typen skjønnhet som mote- og modellbransjen fører til torgs. Hvorfor er det blitt slik at det vanlige mennesket ikke er definert som vakkert? Tenker jeg går for det jeg...Mangelen på debatt om hva det virkelig dreier seg om får meg til å tenke at dette også handler om kultur- og språkforskjeller. En noenlunde reflektert diskusjon om dette er savnet. Intenst til tider. Er det bare jeg som faller av? Bare jeg som ikke fatter verden?

Det er så mange slags speil, også med and. Meg til høyre...


Nå sitter jeg på balkongen i Hua Hin. Mild vind mot mildt sinn. Jeg har kun iført meg sarongen. Eventyrlig atmosfære. Jeg hører en hane. En ambulanse i det fjerne sammen med jevnt sus fra vegen nedenfor. Dieseldrevne lokomotiver drar togene forbi, girer opp rett nedenfor her. Det er riktig så hjemmekoselig. På bordet står kaffen og den nypressede appelsindrikken. Dagen er ny, og jeg føler meg levende og forynget. Sammenhengende søvn i over ni timer er blitt meg til del. Bare det fyller meg med takknemlighet. Jeg vet en del om insomnia...

Jeg har det godt. Dette landet gjør noe med meg som er vanskelig for meg å få til i høst- og vintermørket heime. Det vanskelige heime handler om helsa, men også om at en eldes, uten å være rik, frisk eller i arbeid. Stemningen i det norske samfunnet, er slik jeg opplever det, mer og mer vridd mot at penger og at alt skal være lønnsomt. Eier du ikke store hus pluss, hva er du da? Joda, du er i godt selskap med klodens innbyggere. Det er lett å se det når en løfter blikket.
Nå er det ikke det som er poenget her. Hvordan blir man egentlig oppfattet i Norge som enslig kvinne, uførepensjonist og eiendomsløs? Er du ikke produktiv, eller effektiv i pengebetydningen er du lite eller ingenting verdt. Kun en utgifts- eller salderingspost i budsjetter og regnskap.
Det gjør noe med en over tid dette med å bli sett på som samfunnsøkonomisk utgift i stedet for det en faktisk er: Individ og menneske. Jeg forstår ikke språket og jeg føler meg utilpass innimellom.
Er du med?

 Når jeg sitter her langt unna kjenner jeg at jeg ikke er redd for å si hvordan det virker på kropp og sinn.. Men, og jeg sier det igjen: Takknemligheten over at Norge har uførepensjon og andre rettigheter når folk blir syke, sitter dypt. Arbeider- og fagbevegelsen som har stått på, stod på i tiår etter tiår har vi å takke for dette. Ingenting er kommet uten kamp, og ingen ting forblir om folk sovner i timen. Kapitalismen er ikke snill, den tar ikke hensyn til enkeltindivider. Der handler det bare om maks profitt til enhver tid. Så vi trenger andre politikere enn de som sitter i førersetet nå. Grøss!
 Har sagt det før, men sier det igjen. Det er viktig å poengtere at Norge må fortsette å være et godt land for alle. Selv om det ser stygt ut nå. De blå-brune er i regjering og vi vet hva de står for. På den andre siden er de tross alt i mindretall. Så jeg håper retningen blir stagget av opposisjonen. 
Jeg håper inderlig at venstresida fortsetter å gå til venstre.

-Øi, dette handler da ikke om å eldes?
Jo, det gjør det. For jeg er slett ikke unik. 
Det å ikke fungere hundre prosent, greie være effektiv og lønnsom  på måten som markedsliberalistene definerer det er ingen selvfølge. 
Omsorg og rettigheter kan ikke være bare lønnsomt.
Det blir feil måte å måle. Ikke alderdommen heller.
Med den kommer sykdom og andre utfordringer.
Det er en del av å være menneske på veien fra a til å.
 
Skal det aldri ta slutt dette kunstige kropps- og lønnsomhetspeset?
 Dette peset som affekterer og til tider stresser ganske så mye.
Selvopptatthet kan det kalles, men også bortkastet energibruk.
En skulle kanskje bare gi f...
Et poeng er det dog at mye påføres uønsket, og virkemiddelet er den massive kroppsfikseringen som strømmer mot en fra alle tenkelige og utenkelige medier.
Propaganda og hjernevask.
Ukjært barn har mange navn, og jo vi er ulike når det gjelder stress.
 Idealene som forteller til enhver tid om man er inn(enfor) eller ut(enfor). . .
For all del, jeg mener ikke at man skal la være å søke en sunnere eller mulig livsforlengende livsførsel. "Ei sunn sjel i et sunt legeme" og alt det der.

Åhhh., tenker jeg. Gi meg en dags pause fra alt dette.
La meg bare nyte dagen i ro og fred mens jeg sakte eldes.
Uten tanker omkring denne fikseringskulturen, og kampen mot det som ikke nytter.
Forgjengeligheten er evig, ikke sant?
Eller er det bare jeg som ikke forstår språket?

Synnøve Sætrum
 
 
 


Aldring II

Tid, du sterke bilethoggar !
Sakte, sakte høgg du furer i ei panne,
omskaper du smil til grimase,
formar du slaskeposar
av noko som blei kalla bryst
og gav mjølk til nye liv.

Ev vil slåss mot år, dagar og minuttar,
men du er ein sterk herre, veldige tid !
Latterleg er eg her eg sit
og prøver binde deg i ord.

(Marie Takvam)


http://www.youtube.com/watch?v=JSDoPY9B0wQ

23 oktober 2013

TAKKNEMLIGHET...



 
Sitte på en balkong i sjette etasje eller under et luftkjølingsanlegg. I begge tilfeller befinner jeg meg på den andre siden av jorda. Kjølende bris begge steder. En tenker litt mer på dette med overoppheting her nærmere ekvator. Det er naturlig del av virkeligheten jeg lever i akkurat her og nå. Jeg sitter vendt mot byen og havet. Himmelen er i ferd med å bli blå etter som morgendisen damper vekk. Asfalten nedenfor forteller det har regnet i natt.

I disse omgivelsene er det fantastisk å være meg. Jeg greier i stor grad å bare være.Når jeg reiser vekk fra alt jeg er og er i hjemme møter jeg meg selv på en litt annerledes måte. Ofte synes det som om jeg kikker litt dypere innover og ser på det som befinner seg der. Jeg har alltid hatt sansen for ånd. Jeg har vært nysgjerrig, jeg har lest og jeg har stilt spørsmål fra jeg var liten. Vet jeg ikke alltid har vært så kul (hva nå enn det måtte være), men jeg har vært meg. På godt og noe vondt. (Jeg har mitt som jeg alltid må jobbe med.)

 Min virkelighet handler nå om det faktum at jeg har reist av sted for å se hva veiene bringer i tillegg til bedret fysisk og mental helse. Så uredd og modig kan jeg være når det gjelder, og samtidig er jeg bare ei lita sårbar vettskremt jente. Jeg vet hva generell angst, panikkangst og depresjon er, og jeg vet hva diverse fysiske sykdommer er. Alt henger trolig i hop, men jeg erfarer at jeg kan leve ganske godt med alt sammen når jeg bare tar i tu. Utfordringen er å mestre livet på livets premisser. Ikke at det er noe unikt med det. Alle mennesker sitter i den båten, enten de er i det rike nord eller i et fattigstrøk utallige steder på kloden. Den som er lutfattig og uten rettigheter til trygd eller annet har helt klart andre utfordringer enn jeg som til nå har vært så heldig å bo i Norge (jeg håper det fortsetter sånn... at ikke de blå-blå tar rotta på alle oss som strever...).Jeg tror ikke det er noe unikt med å bale innimellom. 2013 har så til de grader vist meg at jeg ikke har annet valg. Jeg kommer ikke utenom sjokk, sorg eller strev, men det gode motstykket er mestringen. Den gir glede, latter, trygghet og kjærlighet til livet. Dessuten gir det håp om mer av det gode, og glede over dagen i dag. Intens takknemlighet akkurat i skrivende øyeblikk.



Det er godt når man står gjennom utfordringene og får følelsen av å kjenne seg samlet i seg selv alt til tross. Siden jeg har opplevd følelsen av å være spredd i tusen biter takker jeg for alle hele dager. De er ingen selvfølge. Akkurat nå sitter jeg i den deilige milde vinden på balkongen her i Hua Hin. Himmelen er disig og litt grå. En venn sa jeg var passe gæren som dro ut på denne reisen, en annen sa han oppfattet det som om jeg er inne i en enorm positiv utvikling. Mange har ønsket meg riktig god lykke på reisen, og er glade på mine vegne. Noen sier jeg er god på dette med mot. Kanskje, kanskje ikke. For meg handler det bare om noe så enkelt som å si ja i stedet for nei. Leve som best jeg kan med meg selv og mine utfordringer mens jeg enda har muligheten. Jeg mener: En eller annen dag skal jo også jeg hvile ved en stein og bli der. Jeg er forgjengelig, som alle andre. Alt liv har en ende en eller annen gang. Plutselig gikk det så til de grader opp for meg at jeg må benytte de mulighetene jeg har, mens jeg har dem. I det perspektivet blir det enklere å si ja.

23. oktober 2013 tenker jeg på at dette året har gitt mange påminnelser om forgjengeligheten.
Mennesker jeg kjenner strever med harde behandlinger mot alvorlige livstruende sykdommer. Kampviljen for livet er påtakelig. Noen takker for en interessant erfaring, og tror sterkt på et positivt utvikling. Det gjør jeg også. Vet det går an å bli helt frisk av noen typer alvorlig sykdom. Flott at ikke alt forblir kronisk eller ender med døden. 

I går så jeg et skjellet av en hval på stranda her et stykke vekk fra Hua Hin. Ganske fantastiske dimensjoner. Og, det stod under tak og hadde gjort det siden ca. 1860 (med forbehold om å huske litt feil..) Da jeg stod der tenkte jeg på ei god venninne som ville likt å sett det der. Hun døde i sommer, så det får hun ikke. Jeg tenker ofte på alt jeg har vært heldig å få dele med dette fantastiske medmennesket, men har ennå ikke bearbeidet det faktum at hun er borte. Døden er så definitiv og siden er alt bare stillhet og i dette tilfellet utallige gode minner. Det som er gitt er gitt, og blir ikke borte så lenge noen, i dette tilfelle jeg, bærer minnene om et menneske med seg. Jeg skulle så gjerne sendt henne en epost med dette fotografiet, men kan ikke det. Så nå poster jeg det her !




Alt er forgjengelig, også vennskap (noen ganger). Jeg har kjent stort savn etter et som endret såpass karakter at tomrommet oppstod. Han som har betydd så mye for meg, til tider den store forskjellen, gjennom utallige dager i livet de siste fem-seks årene er ikke i livet mitt på den måten mer. Noen ganger blir det sagt ting som endrer terrenget. Det blir for mange humper til å fortsette på samme måte. Selv om en kan ønske seg ingenting endret oppfylles ikke alle ønsker. Langt i fra, egentlig. Smertefylt har det vært, og gjør det fortsatt når jeg tenker på det. Likevel vet jeg, forgjengeligheten til tross, at det som har vært har faktisk vært. Ingen innbilning eller løgn. Jeg vet hva jeg sjøl har gjort, og hva jeg har vært. Det jeg har fått har jeg fått (og det er plenty), og det jeg har gitt har jeg gitt( også plenty)... Ingen kan ta det. Skal holde det nært hjertet. Og hvem vet ....?
For meg er det en sannhet det med at livet gir håpet.

Nå er det på tide å snu perspektivet, for jeg er skrudd slik sammen at jeg ikke kan bli liggende og balsamere meg i tap. Livet er for dyrebart og skjørt til å fokusere på alt en ikke har. Vissheten om forgjengeligheten endrer perspektivet. Tap i ulike farger får meg til å fokusere på alt jeg har i livet.

 Takker for å kunne sitte i Thailand, på en stol og kunne skrive om alt dette.Det er ingen selvfølge.
Tankene går til barnet mitt som jeg er så uendelig glad i, og veldig stolt av. For en nesten ubegripelig gave det er å få barn. For en skatt, og ordene blir smuldrende og for små når en søker uttrykke følelsene for livets store under. Jeg tenker på foreldre og søsken, og hele den nære familien jeg har. Jeg er rik. Enda rikere blir jeg når jeg tenker på de gode vennene jeg har. Noen av dem har vært i livet mitt så lenge jeg kan huske. Sterke solide vennskap, som til nå har tålt alt. Det er også livets store gave. Jeg er så heldig at jeg får være sammen med en av dem her i Hua Hin.



Så har jeg to bein jeg ennå står på, to føtter som når jeg er ferdig med neste kaffekopp skal ta meg ut til frokost. Jeg vet ennå ikke hvor for den veien blir til mens jeg går, og der nede på bakken er det mye varmere enn her. Alt avhenger av det. Jeg skal ha pausedag fra stranda. Jeg skal finne et sted og spise frokost, og så skal jeg til to timers thaimassasje. Har vært heldig og funnet en gammel mann som utfører det tradisjonelle med en erfaring og dyktighet jeg ikke har vært borti før. Jeg ser fram til det med stor glede. Huden har godt av massasjen og pause fra sola. Sommeren skal jeg få oppleve i måneder framover. Kroppen skal høyst sannsynlig bli i bedre og bedre form, og jeg skal få uendelig mange opplevelser og erfaringer å takke for.

Skype er forresten en fantastisk oppfinnelse. På den måten får jeg snakke med familie og venner rett som det er. Alt det som er viktig for meg i Norge blir nært. Tenker på framtidsvisjonære romaner jeg leste som ung. Den tiden da dette med lyd og bilde sendt over store avstander bare var en diktet drøm. Nå er det virkelighet. Alle typer virkeligheter er forgjengelige. Ingen virkelighet er objektiv. Min subjektive virkelighet som fyller meg med takknemlighet.

Ha god onsdag.

Synnøve Sætrum














22 oktober 2013

OM KJERNE OG SANNHET. . .

Du har tatt reiseskoene på, og søker det ukjente med det kjente. 
For å  reise vet du er et møte deg selv og dine utfordringer.
Fint vever det seg inn i det som er annerledes, eksotisk, uvant og besnærende.  
Flukten er ikke motivet. Fristillingen er. 
 
 Friheten rommer alltid ei kjerne og en egen sannhet. 
Det innerste åpenbarer seg glimtvis i dette lyset. Tredimensjonalt og vel så det. 
Veien med kanter og kryss.
Du belyser grøfta og velger veien videre med basis i dine erfaringer.
"Sannheten" er aldri objektiv.
Paradigmet speiles i ethvert hologram.
 
  Kanskje er det bedre å gjøre noen få ting du virkelig kan godt i stedet for mange halvvevde og dårlige.Når forvirringen setter inn vet du kanskje ikke hva som er hva.
Det er menneskelig å feile, noe som er godt å vite alle dager. 
Ikke at  det betyr likegyldighet eller å la være strekke seg mot det ufeilbarlige.
 
Du har levd i løgn nok til å gripe etter din egen sannhet.
Da du slukte ekstasen rått måtte du før eller senere vri deg til sans og samling.
Endimensjonalt evner du ikke reise.
Perspektivene er mange og dimensjonene evige.
Verdier og idealer. Idealer og verdier.
En liten "twist" her og der forsterker det meste.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
TWIST IN MY SOBRIETY...
 
All God's children need traveling shoes
Drive your problems from here
All good people read good books
Now your conscience is clear
I hear you talk girl, now your conscience is clear
In the mornin' when I wipe my brow
Wipe the miles away
I like to think I can be so willed
And never do what you say
I'll never hear you and never do what you say
 
Look my eyes are just holograms
Look your love has drawn red from my hands
From my hands you know you'll never be
More than twist in my sobriety
More than twist in my sobriety
More than twist in my sobriety
 
We just poked a little empty pie
For the fun that people had at night
Late at night, don't need hostility
Timid smile and pause to free
I don't care about their different thoughts
Different thoughts are good for me
Up in arms and chaste and whole
All God's children took their toll
 
Look my eyes are just holograms
Look your love has drawn red from my hands
From my hands you know you'll never be
More than twist in my sobriety
More than twist in my sobriety
More than twist in my sobriety
 
Cup of tea, take time to think, yeah
Time to risk a life, a life, a life
Sweet and handsome, soft and porky
You pig out 'til you've seen the light
Pig out 'til you've seen the light
Half the people read the papers
Read them good and well
Pretty people, nervous people
People have got to sell
News you have to sell
 
Look my eyes are just holograms
Look your love has drawn red from my hands
From my hands you know you'll never be
More than twist in my sobriety
More than twist in my sobriety
More than twist in my sobriety


PS..
Hologrammer lages ved at en fotografisk plate blir belyst med refleksjoner fra gjenstanden som skal fotograferes, og samtidig med laserlys direkte fra hovedkilden for lys (referansen for lyset). Samspillet (eller interferensen som det heter på fint)mellom lysbølgene fra gjenstanden og lyskilden danner et mønster som blir registrert på filmen. Når filmen deretter blir belyst kan man se dette mønsteret i form av et tredimensjonalt bilde. Hvert eneste punkt i et hologram inneholder informasjon om hele det fotograferte objektet.
 
 

Om det store i det små, og det lille i det store...

 
Morgen med bloggen.
 Om teksten vandrer mo det lett personlige eller mer generelle vites ikke.
Ord og setninger kommer og går.
Bloggens form er fri.
Det meste er opp til meg mens jeg starter den bærbare tre minutter over seks.
 
Underet er å våkne hver eneste morgen og å få være i livet.
Få oppleve det store i det små, og det lille i det store.
Balkongen er våt etter morgenskuren mens det lysner over Hua Hin.
Lokomotivet, et dieseldrevet sådant, står for støyen. Hanen er i rute. Alt er såre vel.
 Det er store sprekker i skylaget. Hvite dotter mot blått.
 Farget gylne eller rosa fra soloppgangen.
Balkongen er vendt vekk fra den glødende kula alle lyse timer, og det er godt.
Livet kjennes aldri så lite magisk og åpent...
 
På de to små ukene jeg har vært her skiller et par erfaringer seg ut.
Der ute ved Khao Takiap skulle jeg oppleve det nevøen min "ikke har sett på NG en gang".
På den ledige solstolen ved min side fikk jeg selskap av ei eldre dame.
Typen apekatt. Hun la seg på magen, ryggen, sida og så videre.
Det var ganske så spesielt i seg selv, og et øyeblikk vurderte jeg situasjonen.
Jeg mener, det er jo ville dyr og noen av dem er ganske så intense.
Endevender det du har med deg og drar deg i håret. Thaiene sa: "Nice ONE".
Så jeg slappet av, med tærne i havet og hodet i skyggen.
Badet og koste meg med roman og kokosnøtt.
Forsøkte gi litt til dama, men hun var bare måtelig interessert.
Tredje gang jeg vasset uti hendte det rareste.
Jeg hadde akkurat lagt meg bakover i vannet, snudd meg mot land og kikket.
Apekatten reiste seg opp, vassa ut og la på svøm.
 Den svømte i ring, dukka hodet mange og holdt på sånn ei god stund.
Helt tydelig tok den et avkjølende bad som oss andre.
Stor glede og forundring for meg og de andre menneskene på den lille strandflekken.
Jeg hadde ikke fotoapparat med, men tenker jeg verserer på fremmede fjesboksider. Med ape!
Hendelsen ble behørig foreviget. Hadde jeg ikke vært klin edru alle mine dager kunne jeg kommet til å tro jeg hadde fått mer enn nok. Det var en fantastisk liten stor opplevelse.
 
Den andre handler om massasje. Fantastisk god massasje.
Enkelte er utstyrt med helende varme hender i tillegg til gode kunnskaper om anatomi.
Svært helsebringende både fysisk og mentalt.
Jeg håper på å få mer av den denne tirsdagen.
 
Til liv?
Jo, det står absolutt til liv.
Liv til å oppleve og erfare det store i det små, og det lille i det store.
Ha en nydelig dag.
 
 
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 


21 oktober 2013

MEDMENNESKER

 
 
 
Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.
 
Likevel...
Det er vondt når du kjenner på tilkortkommenhet.
Når du forsøker møte den som står meg aller nærmest, men ikke greier nå inn.
For det er jo sånn i livet at aller fleste får oppleve sitt å streve med.
Noen knuter er såpass vonde og kompliserte at åpningsprosessen tar lang tid.
Tid med mye smerte, tårer og noen ganger sinne.
Den som sitter meg knuten har mer enn nok med sitt. All energi går med til å finne åpningen.
Du elsker så inderlig dette mennesket som strever, vil så gjerne hjelpe, men når ikke fram.
Blir avvist eller tråkker galt i ren velvilje. Ingen er perfekte, bare mennesker. Medmennesker.
 Forsøket er å være et godt medmenneske, selv når kjærligheten kommer til kort.
 Da gjelder det å greie ta tida til hjelp. Stole på prosessene. Stå i det.
Være medmenneske også gjennom det som ikke er så enkelt. Det er ikke sikkert du greier være god nok for den som strever. Kanskje er det ikke akkurat du som trengs, men du kan i alle fall si du er der. Blir du ikke hørt, roper du ennå en gang. For du kan ikke annet.
 
Du hadde en gang en samboer som sa han ville være glad om det ble stående på gravsteinen at han var "et medmenneske". Ikke for at det var den slags du og han snakket mest om da dere var i slutten av tyveårene. Dødeligheten handlet i all hovedsak om alle de andre, alle de gamle.
Dere var ennå ikke kommet så langt i livet at mennesker rundt var begynt å dø for tidlig av kreft eller ulykker. Det hørte til sjeldenhetene at noen bukket under for rus eller begikk selvmord.
I alle fall ikke i deres omgangskrets. Om noen døde så var det gamle besteforeldre, men knapt nok det. Livet var fokus, ikke døden.Studiene ga kunnskap som skulle brukes i framtidig arbeid, samfunnsprosessene dere deltok i var engasjerende. Du sang, danset og gikk i tog. Ungene var også med.
 Timene og dagene var fortetta, travle og meningsfylte... 
 
Du kjenner sting av sterk glede, og noe som ligner sårt vemod.
Det første handler om det privilegiet det er å få barn. Ingen ting i livet kan måle seg med det.
Den betingelsesløse kjærligheten som kommer med et barn.
Størst av all kjærlighet er den kjærligheten.
Der får du alltid, alltid, alltid mye mer enn du gir.
 
Lykken det er å dele hverdagene med mennesker en elsker. 
Tiden, den fantastiske tiden, som renner som vann mellom fingrene og som aldri kommer igjen. Etterpå har du mer enn en gang skulle ønske å kunne stoppet den, skrudd klokka tilbake og holdt noen øyeblikk i evighet.  Livet ville vært svært mye fattigere uten den erfaringen.  
Vemodet  du evner handler om tiden som ugjenkallelig er gått sammen med mer enn et medmenneske. Årene gjør forgjengeligheten synlig, eksistensen farges stadig skjørere.
 
 Omstendighetene ville det slik samboeren min fikk hvile alt for tidlig ved steinen hvor det er risset:
   "Et medmenneske"Det var meningsløst, og kan aldri bli annet. 
 
Du kan huske sjokket, smerten og sorgdagene.
Tiden det tok for å finne nytt fotfeste.
Etter hvert stod du støtt igjen. Du hadde bestemt deg for det. At du skulle vokse på det. Lære noe.
Mange år etter vet du kanskje litt mer, men er du klokere alene?
Det du lærte var at du trengte medmennesker.
Gode medmennesker.
Den typen som gir deg hånda til støtte mens du strever med å stable deg på beina.
 
En dag skal også du møte døden, og slippe alle hender.
Død er død.
Den er siden, og den vet du ikke noe om.
Liv er liv.
Kjærligheten kommer aldri til kort.
Livet er nå, og det vet du mye og noen ganger litt lite om.
Ett ellet to vet du, enten det gjelder det strevsomme eller det lette:
Noen ganger trenger du gode medmennesker.
Andre ganger kan du være et godt medmenneske for noen.
 
 
Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 


20 oktober 2013

TILBAKE TIL ELVENE SOM BRINGER TRO. . .


Noe gir fred, sinnsro, lys og vekst.
Øyeblikk i meditasjon, øyeblikk i bønn.Jeg øver meg stadig på å fange det som viser seg på stedet der tankestrømmen tar pause.Mine bønner for dagen finner ofte vegen til hjertet der. Det er godt å ha noe større enn seg selv å holde i hånda, ei kraft jeg er sikker på aksepterer mitt ærlige forsøk på å fortsette den vegen jeg er begynt på. Om jeg blir bedre vet jeg ikke, men jeg har det i alle fall mye bedre. Tilværelsen finner ,for meg, sted i og med meg. Det kjennes fint å ha fått en tilværelse som arter seg på denne måten.

Her jeg sitter er det lett å oppfatte at det aller meste er betraktelig større enn meg selv.
Jeg betrakter en fugl synke og stige på ryggen av vinden. Synet i seg selv gir ikke fnugg av rom for tvil. Himmelen henger alltid over meg, og her ser jeg havet med. Den kan være høy eller lav, som havet kan være opprørt eller blikk. Jeg blir en bitte liten nesten ingen ting mot alt det store. Byen, åsene bak her strekker seg så langt øyet rekker. Suset fra trafikken minner meg om alle de andre menneskene som haster av sted til alt jeg ikke vet noe om. Et lite menneske eier ikke sjans om hun forsøker ta rede på hele verden. Det blir for stort. Kalenderen viser søndag, og togene går med jevne mellomrom. Lilla og rosa vogner i lange rekker. Akkurat nedenfor her er det som om det gires opp. Støyen fra lokomotivet er øredøvende og jeg tenker stadig på å ta et. Bare sette seg på noen timer og se hva som hender. Men, det blir ikke i dag. I dag, ja i dag gjør jeg ikke det slag... ;-)
Og:Til så lenge går det alltid et forbi !

 Lyset over Hua Hin styrker sinnsro og dyp takknemlighet.
Jeg tenker på at de menneskene som er kjærest for meg skulle vært her. Sett og delt dette.
Når det ikke er slik gjør det godt å kunne skrive noen ord om mine opplevelser, min subjektive virkelighet akkurat her og nå. En virkelighet som stadig vekk bringer tilbake elver av tro...

Synnøve Sætrum


 
 
 
 



 
 


18 oktober 2013

FREDAG 18. OKTOBER 2013

 
Anders Anundsen som blir justis- og beredskapsminister boikotter Tønsberg Blad.
Jeg leser det i Dagbladet og klør meg i hodet.
Hva er det for en gjeng Erna Solberg har tatt med seg inn i regjering?
Finnes det ingen grenser?
En justisminister som brenner aviser han ikke liker?
Det heter vel fortsatt at der man brenner det skrevne ordet brenner man mennesker...
Eller var det ikke sånn?
Kan den som skal forvalte regelverket i demokratiet på vegne av oss andre boikotte aviser?
Ja, det var morgenens lille solstreif fra Norge.
 
I går vekslet jeg noen ord med en nordmann bosatt i India.
Han var pent sagt uforstående til mentaliteten som har satt FrP på regjeringstaburettene.
Det er jeg også, og husk at de har bare 17%.
De er ingenting uten de andre.
Og jeg tenker:
Når det først er så galt at de er kommet seg dit, kan det kanskje være like greit at vi får se alt grumset de står for. Slik at mange flere får øynene opp for å ha stemt inn iskaldt beregnende populister og intet annet. Det går stadig kaldt nedover ryggen. Tror jeg kan få det travelt med å stille det ene "kabinettspørsmålet" etter det andre...
 
 Jeg er likevel sant og si varm av sol og skygge denne dagen.
I Hua Hin nå kveldstid viser gradestokken 29 som føles som 34, mens luftfuktigheten holder 71%. Noen som sa livet ikke er velsignet? Dagen begynte bokstavelig talt med et kjempesmell og jeg hørt lynets flerr gjennom lufta. Tyfon har truffet Thailand, men ikke her i denne provinsen.
The Nation og Bangkok Post skriver om storbrann i Phuket by, og flom i sørlige deler av Thailand. Problemer med oversvømte gater og veier. Infrastruktur som raser ut og skaper kaos. Frokostdama nedi gata her frarådet meg å dra til Pattaya og omliggende provinser akkurat nå søt og omtenksom som hun er. Jeg kan øve meg på å være det samme og begynte for eksempel med å la være legge ut om alle grunnene for at jeg ikke kunne tenke meg ei reise dit eller til Jomtien  for den saks skyld.Det skulle være helt spesielle grunner for å dra dit når det finnes så mye annet å se og like i dette vakre landet.
 
 Thailand er i ferd med å bli referansen min ennå en gang.
Det er her jeg er, i en virkelighet jeg tolker gjennom mitt norske sosialdemokratiske hode.
Antakelig skjønner jeg mindre enn et plukk av en thai sin verden.
Jeg kan jo ikke språket, og kjenner ikke mye til dybden i kulturen. 
Affisert og fascinert er jeg dog. Det må til for å dra hit for tredje gang. 
Kanskje tar jeg meg på tak og lære noe thai systematisk, eller kanskje ikke.
Ingenting er bestemt her jeg sitter og kjøler meg helt ned.
Foreløpig har jeg mer enn nok med å lande skikkelig. 
Flere som bor her i kongeriket mer permanent foreslår skole og språkkurs.
De er vettuge, og språk er ei forutsetning om man skal få innpass på ordentlig.
Så blir spørsmålet om jeg vil jobbe for det, eller nøye meg med å være en fremmed ?
 Jeg ruger på tanker om nytteverdien av en slik innsats.
De store avgjørelser hjelper tiden meg med, den gjør alltid det.
I dag begynner jeg på andre uke her nede, så lenger er det ikke siden jeg tråkka ut av Dreamliner(en)..
 
Ha god fredag !
 
Synnøve Sætrum

17 oktober 2013

VALGFRIHET


HER ER DET GODT Å VÆRE GJEST !

Foto: Synnøve Sætrum

 
 
«Vi lever i en verden av illusjon
og tingenes fremtredelse.
Det finnes en virkelighet,
og vi er denne virkeligheten.
Når du blir klar over dette,
blir du ingenting.
Og når du blir ingenting,
blir du alt.
Og det var alt.»

Kalu Rimpoche
 
 
De siste dagene har jeg gjort meg tanker om dette med illusjoner og virkelighet.
Min opplevelse av virkeligheten er nå en gang min. For meg selv er jeg et subjekt med mitt paradigme. Opplagt nok. Det betyr ikke at jeg ikke forsøker se saker og ting fra andre synsvinkler og ståsteder enn mitt eget. Eller forsøke vurdere en sak objektivt. Nå kan man selvsagt ha en lang filosofisk og teoretisk debatt omkring hvorvidt noe som helst kan være objektivt. Finnes objektiviteten i et subjekt? Osv.
Men, det er ikke det jeg vil diskutere her og nå.
 
Jeg kan uttrykke den muntlig eller skriftlig, med kroppsspråk eller en sang. Rope eller hviske, alt etter som. Være rolig eller oppglødd, engasjert eller likegyldig. Mulighetene er mange. Er ansvarlig for det jeg sier, men jeg kan ikke styre hvordan andre oppfatter det som blir sagt eller skrevet. Jeg innser at det som for meg ikke er virkelighet er det for en annen. Stortingsvalget 2013 viser det helt opplagt. Noen i Norge mener blå politikk er det beste for Norge, mens jeg og mage med meg, mener den røde politikken må til for et godt og trygt samfunn for alle. Jeg hadde ønsket meg noe helt annet enn det som skjer i det politiske livet i disse dager. Likevel har vi noe til felles enten vi er røde eller blå i landet vårt. Vi er demokrater, og valgresultatet ga borgerlig flertall. Sånn er samfunnssystemet i Norge, og det respekterer jeg. Selv om regjeringen blå-blå er  i mindretall. Jeg hørte ikke talene selv, men har fått referert ordene Stoltenberg og Solberg sa da de byttet nøkkel. Mennesker jeg respekterer og stoler på, og som også har stemt på den røde sida, sier at det var verdig og bra og at den nye statsministeren virker rolig og klok. Det er et godt tegn. På den andre siden er det fortsatt slik at FRP er med i den regjeringen, og da er skepsisen min enorm likevel. Politisk sett er partiet på alle punkter kvantesprang unna det jeg tror på og står for. Så jeg sa:" Vi får vente og se"... Jeg er fortsatt rimelig sikker på at FRP går for å rasere arbeidsmiljøloven, og å kutte i støtten folk som av ulike helsemessige grunner ikke kan arbeide, ever... Pluss alt dette med innvandring og bistand jeg ikke har noen sans for.Det er ikke å løfte, som Siv Jensen kaller det.
 
Det tenker jeg på her jeg sitter og kikker utover Hua Hin og Thailandbukta.
Det er lettskyet og sånn omtrent tjuefem i skyggen. Jeg skal ha en heller kort seanse her på balkongen. Tenker det blir frokost borti vegen om ikke så lenge og så er det til Ao Takiap og stranda i dag. Litteraturen ligger allerede pakket sammen med sarong og badetøy. Jeg gleder meg til å kjenne den myke sanda under tærne og å bade litt. Værmeldingen sier det er førti prosent sjanse for regn. Jeg tenker jeg tar det helt som det kommer. Nydelig er det likevel her og nå, og jeg har både paraply og regnfrakk. Luftfuktigheten har jeg ennå ikke vennet meg helt til. Men, etter ei uker er døgnet sånn noenlunde snudd, og jeg tror hodet er i ferd med landing.
Jeg opplever å slå meg til ro i "smilets land" enda en gang. Her er det godt å være gjest!
 
Synnøve Sætrum
 
 

15 oktober 2013

Kommer du hvert eneste år ? ? ?

Meg på rusletur i Hua Hin. 15. oktober 2013.
 
 
Hua Hin for tredje gang og kvelden har seget på her i Siambukta. 
Jeg sitter på senga og tenker på at jeg er glad for å få være akkurat her.
Varmen har jeg ikke vennet meg helt til ennå, så jeg holder meg inne under luftkondisjoneringsapparatet og tar tidlig kveld.
Myggen var litt for ivrig til at balkongen ble stedet . Det er fint å kunne velge leie.
Et privilegium nærmest.
Dessuten er jeg ganske så trøtt kjenner jeg. Varme, massasje, vandring og mat er utmerkede tiltak for søvnlysten. Ingen forkleinelse å ha et medmenneske sammen med seg rundtomkring og ved spisebordet. Delt glede er dobbelt glede, ikke sant?
 
 Klokka er ni, og jeg har snudd rytmen til den asiatiske tiden.
Her i sjette etasje kjennes det fortsatt trygt og kjent.
Ingen jordskjelv har rammet slik som på Filippinene. 
Det er ikke så langt dit og har affisert tanken noen ganger denne dagen. 
Jeg snakket om det med dama jeg spiste frokost hos denne formiddagen og hun fortalte meg det hadde vært et i nord, Chiang Mai-provinsen også. Om det var i går eller for et par dager siden husker jeg ikke, men i alle fall var det nå nylig. Noe med 4 på Richters skala. 
Dobbelt så sterkt der ute i Stillehavet om jeg har forstått riktig.
 
Jeg vet ikke hvordan andre har det, men jeg synes alltid det er godt å komme tilbake til steder jeg liker. Hua Hin er et av dem. Noe ubestemmelig, men samtidig godt og kjent met atmosfæren trekker. Det kjenner riktig, og ganske viktig. Å komme til et sted flere ganger har jeg god erfaring med, særlig i Rhodos. (Foreløpig er det ikke noe reisemål jeg har vært så lenge og reist så mange ganger tilbake til, men det kan jeg skriver mer om seinere.) 
Noen steder føles bare mer heimslige enn andre, og noen få mennesker hilser på meg og sier velkommen tilbake. Spør om jeg kommer hvert eneste år. Slikt kjennes varmt og fint og høre.
 
 
 Takknemligheten kjennes god.
Enkelte kvelder er det nok å bare være.
I meditasjon og samtale med sitt innerste.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 

13 oktober 2013

Bann Pak Sam Anong i Hua Hin....

 

 
Har ikke "varm kakao, fjernkontrollen og Fantomet", men derimot  6. etasjes utsikt over byen og Thailandbukta, kaffe i koppen og vind i håret. Togfløyta skjærer gjennom lufta, og når jeg vender hodet ser jeg Orientekspressen kjøre forbi. Mange vognrekker passerer hvert døgn.
Støy ville vel noen si, men jeg lar meg ikke affisere. 
Oppveksten på Halsøy i Vefsn var rett ved Nordlandsbanen. 
 
 Sitter her, det er blitt formiddagen og snart er det ut til frokost.
Luksus å kunne sette seg til dekka bord, og bli møtt med vennlighet og smil.
For det er sånn menneskene er her.
Har ved noen anledninger spurt etter veldedige organisasjoner for å støtte.
Thaiene svarer som aller oftest at jeg støtter ved å være her.
Her er det forresten ingen som lager noe oppstuss over tiggere.
Forskjellene mellom folk gjemmes ikke vekk i selvgod dårlig samvittighet... 
Folk gir sin skjerv til den som har en mer ublid skjebne, og alt har for meg et skinn av verdighet jeg ikke ser heime. Selvsagt gjør jeg like så.
Ikke fordi jeg er helgen, men fordi jeg tenker det er et medmenneske som sitter der kunne vært meg.
Solidariteten er ikke død! I alle fall ikke sett fra min synsvinkel.

Når det gjelder skriving som sådan handler det om den som sitter ved tastaturet og den som mottar. På sett og vis er en jo bare ansvarlig for ordene en sier eller skriver, ikke hvordan mottakeren oppfatter den. Det er det fantastiske med tekst. Alle de ulike assosiasjoner og tolkninger den kan avstedkomme. Noen liker det jeg skriver, andre slett ikke. En kan ikke gjøre alle til lags.
 
Jo jeg må skrive tankene enda en gang:
Hvis høyrekreftene får råde og rasere i Norge framover kan det fort bli elendige kår for mange.
Jeg ser jo at Siv og Erna allerede er i gang med å kutte i stønaden til uføre.
Er det det som er å løfte?
 Hva er såkalte "svake mennesker" Siv Jensen? 
Du snakker som om, ja, det ekstremt høyreorienterte maktmennesket du er.
 På den andre siden er det greit at du viser til fulle hva for menneskesyn du flagger.
Jeg grøsser ! ! !
Mulig jeg er en av dem du sikter til, en "utgiftspost" det skal skjæres i.
 Skal straffe seg å bli kronisk syk. 
På den andre siden har du nå ikke fått flertall for det enda.
 Vi andre får bare håpe at opposisjonen av alle slag har medmenneskelige farger og at solidariteten ikke for alltid er død og begravet under begrepet velferd.
 
 
Herberget i Hua Hin for andre gang hjemmet mitt. Bann Pak Sam Anong.
 
 
Skjønner? Man tar seg selv med også til andre siden av planeten.Akkurat nå sitter jeg altså her, på balkongen min og lever. Bann Pak  Sam Anong er blitt et hjem.
Det er disig og varm vind, og kroppen har det mye bedre enn på lenge.
 
Blikket har ikke ørnens skarphet, i alle fall ikke uten briller, men jeg har landet i Hua Hin.
Her skal jeg leve med utsyn over bølgeblikk, murstein og hav i de fire neste ukene. 
Kroppen åt tidsforskjellen fort denne gangen.
Som om hele organismen er i gjenkjennelse og på lag med seg selv.
Kanskje fordi det er mye tidligere dette året.
Stivheten hadde ikke fått satt seg på samme måten.
Ikke sovingen heller. Og, de siste ukene i Norge bodde jeg sammen med mamma, pappa og Castor. En logrende hund til vekkeklokke har utmerket effekt på humør og vilje til å stavre seg opp.
Likevel vet jeg alt for godt hva som hadde kommet om jeg ble i Norge utover høsten og vinteren.

Her og nå kan jeg konstatere at stivhet, smerter og trøtthet er forvandlet til varmere og mykere kropp. Sover mange timer i døgnet fortsatt, ikke alt snur seg på fire dager.
I går våknet jeg seks, og hadde min første stranddag ute i Ao Takiap et sted jeg ikke hadde sett før.
 Vannet har enda en bitte liten anelse kjølighet i seg, og det gjorde godt.
Jeg er ikke akklimatisert. Det betyr også at jeg lever. Andre dør.
Hjemme, eller i Thailandbukta.
I går tok de opp en død ung mann fra havet.
En utåndet delfin fløt til lands med merker av garn den ikke kom seg løs fra.
Noen så det og var ganske oppkava. Jeg så det ikke, men hørte og tenkte.
På livet her og nå, smått og stort. Forgjengeligheten og hva som betyr eller ikke betyr noe.

I går kveld hadde jeg to timer på matta.
En time thaimassasje fulgt av en time med olje.
Massøren var god og fant problemområdene med en eneste gang.
Slik begynte veien til et mykere og friskere "skrog".
Du verden så elendig og forknytt jeg kjennes etter åtte måneder stopp.
.
Helsereiser er nå en gang mye behandling med røtter i lengsler og drømmer.
Effekten kjennes både fysisk og psykisk.
Det gode liv på reise er i gang...

Jeg registrerer ellers at dette er publiserte innlegg nr. 1000.
Selvsagt er ikke alle mine, men mange av dem er.

Ha god søndag !

Synnøve Sætrum

06 oktober 2013

HAR EN DRØM ELLER FLERE...

 
 


Helt klart at man strekker seg for langt om drømmene skuer en norsk virkelighet uten trafikkulykker, knivstikking, drap, voldtekter, rasisme og blå-blå regjering. Det siste ei kommende regjering med sjefinner som later som de har oppnådd noe gjennom å tillate proffboksing og tohjulinger(og da mener jeg ikke sykkel)... "Se på oss" nærmest strutter de under de daglige mediejippoene.
Jo da, de kan sikkert roses av pr-folk for strategien og alt det der.
De "eier" mediene lenger blir det hevdet fra den kanten.
Og jo, det er jo et velkjent triks å rette opinionens oppmerksomhet en vei, slik at man kan utføre det som virkelig kan svi i skyggene. En trenger ikke være professor for å skjønne at alt handler om hvor blikket rettes. "Virkeligheten" blir hva man ser.
Dersom politiske pr-show er det eneste som fyller synsfeltet kan det blir skummelt.
Manipulering av massene blir ikke gjort tilfeldig.
Ei heller i demokratiske Norge.
 
Nei, jeg sier ikke jeg er for elendigheta. Understreker en gang til.
Jeg drømmer fortsatt om en annen verden.
Ei jord uten krig, terror, fattigdom, sykdom og forfølgelse.
Jeg synes ikke sangen om en himmel full av stjerner og blått hav så langt øyet rykker.
En plett til alle, med nok på.
En verden hvor det ikke er nødvendig å snakke om at yttergrensene mot Europa eller Norge må fungere. For det var jo det de sa de kommende da Italia ba om hjelp etter tragedien utenfor Lampedusa. At de trengte hjelp ved yttergrensene. 
 
Noen av oss har siste tiåret hevdet at den tredje verdenskrigen for lengst er i gang.
Den handler om alle sultne, krigs- og terror rammede menneskers vandring mot det styrtrike og stort sett fredelige Europa. Jo, jeg drømmer om en verden hvor det ikke er den slags skiller. Og det er faktisk min overbevisning at vi har nok til alle på kloden, alt handler om fordeling og prioritering.
Det handler om et system som tjener alle mennesker ikke bare de rikeste kapitalister. Sett fra et medmenneskelig perspektiv finnes det ingen andre veier å gå.
Utopist skriker høyre-kreftene!
Drømmer, roper de andre!
Våkne, roper realistene!
Man skal nemlig ikke ha drømmer, bare stål i pengepungen "
Gryn og intet annet...
 
Likevel:
Jeg har en drøm eller flere.
 
Synnøve Sætrum
 
 
 
 
 
 

04 oktober 2013

HVA HENDER ETTER "GOODWILL-SHOWENE" ? ? ?

 
 
 
Bare så det er sagt, sånn først:
Jeg har ingenting i mot at man tar sikte på å gjenreise respekten for læreren.
Tvert i mot.Men, hvordan man skal gjøre det er det mange, mange tanker og ideer om.
Hvis politikeren akter å høre på de som jobber i felten er det vel og bra.
 Gjør de det ikke da er det stor sjanse for at tilstandene i skolen blir enda vanskeligere for elever ( de som skolen er til for) og ansatte.
 
Jeg legger merke til at Erna og Siv holder "goodwill"-pressekonferanser daglig.
De bare gir og gir og gir, og benytter tilsynelatende fornuftige ord og vendinger.
Nå skal jeg ikke påberope meg synske evner, men jeg er stygt redd for at de upopulære kuttene kommer i slutten av forhandlingsperioden. De kuttene som vil ramme mange og de svakeste.
Jeg tror ikke på det de sier om "store sosiale hjerter" og å løfte disse gruppene fram.
I valgkampen LOVTE blå-blå- partiene milliardkutt i sykelønn, pensjoner og trygd.
Som om noen har makt over helsa. 
Dessuten en såkalt oppmyking/modernisering av Arbeidsmiljøloven.
Slik at "alle" kan velge å jobbe så mye de vil, døgnet rundt, alle dager.
 I tillegg til at oppsigelsesvernet skal betydelig svekkes for den som blir langtids syk.
Jeg tenker det blir mange flere med lua i hånda i årene som kommer.
 Det er da de såkalte "folk flest" vil se hvilket menneskesyn Norge skal styres etter.

Kan, ikke dy meg jeg og må bare minne om følgende:
Det er langt fra partiet for "folk flest" som er det største i Norge. De gikk tilbake, og mistet mandater denne gangen. Hadde det ikke vært for de andre så hadde de ikke vært der de er. Sånn er nå det.
 
 
Synnøve Sætrum

03 oktober 2013

AGAPE

God morgen Norge, USA, Tyskland, Ukraina, Russland, Sverige, Thailand, Danmark og Saudi-Arabia (første oppslaget der.. og jeg undrer meg på...).
Hver gang jeg slår opp statistikken her føler jeg meg veldig så internasjonal. Nærmest som en globetrotter. Har fartet litt, men ingenting mot det jeg har tenkt å gjøre i årene som kommer. Torsdag i neste uke på denne tida er jeg i Hua Hin. Ja, så sant ikke flyene blir innstilt da. Norwegian er ikke så sikre om dagen, men det er nå der jeg har billetten til Bangkok. Denslag plunder fyrer på reisefeberen, og annen feber. Hadde det litt surrete denne natta...
 
Statistikk ja.. Det er kun en eneste amerikaner som noen gang har gitt livstegn fra seg.
Vedkommede inviteret meg til ei erke konservativ kristelig side. Medlem ble jeg ikke.
 Er for radikal. Er det dessuten slik at Gud finnes kan jeg ikke forestille meg den makta som begrensende, undertrykkende eller sadistisk dikterende.
For meg må makter større enn meg selv handle om frihet, livsutfoldelse, kunnskap, erkjennelse og betingelsesløs altomsluttende kjærlighet. Agape, som grekerne kaller det.
 
HA EN GOD DAG MED GRENSELØST MYE KJÆRLIGHET!
 
Synnøve Sætrum