CHIANG MAI, MANDAG 7. JANUAR 2013

 

Gud,

gi meg slik sinnsro,

at jeg formår og godta

de ting jeg ikke kan forandre.

Mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen.

 

Det er dette med sinnsro til å godta at verden er som den er. Ikke bruke absolutt alle krefter på det uforanderlige, men heller sette dem inn der de kan ha nytte. Gjøre en liten forandring for et kort øyeblikk. Det er ikke alltid like enkelt å skille mellom hva man kan endre og det umulige. For eksempel blir jeg aldri ferdig med å tenke på hvor urettferdig og nådeløs menneskenes verden er. På alle som lider under fattigdom, sykdom, undertrykkelse, utbytting, tortur, krig og så videre og videre og videre. Jeg er ikke Gud eller president så jeg skjønner det ikke kan nytte å endre verden alene. Det kan være hardt å svelge noen ganger, men jeg får gjøre det lille jeg evner. Kanskje hjelper det noen gjennom dagen og natta. I dag satt den unge jenta med sin en uke gamle baby på fortauet med tiggerkoppen. Først holdt jeg på å gå forbi, det er så mange tiggere her. Men, det er blitt slik at jeg gir noen slanter til de fattige hver eneste dag. Kan ikke greie se på det hele tiden. Alle kan jeg likevel ikke gi til. Jeg ruller nemlig ikke i pengebingen selv om jeg er norsk.

 

Men altså, akkurat i det jeg holdt på å tråkke over den unge jenta og babyen kom tanken:

"Synnøve hvem i all verden er du nå"?

Så i stedet satt jeg meg ned ved siden av henne og spurte hvor gammelt barnet var. Godt svøpt i kleder var hun, og jeg strøk den nyfødte på kinnet. Hun sov, rolig inntil mamma og aner ennå ingen ting om realitetene hun fødes inn i. Jeg kunne grått i grunnen, men ga henne noen bath. Tenkte jeg fikk ta en matbit mindre heller. Måltider har jeg nok av. Jeg tror ikke noen sitter på gata med sitt nyfødte barn og håper noen slenger til dem slanter i en blikkboks for artig. Fattigdom og nød er svaret. Verden er rå.

Igjen tenker jeg, jeg kan dessverre ikke endre alt, men noe kan jeg forandre på. Mine egne holdninger til medmennesker som sliter enten det er på den ene eller andre måten, og begynne i det lille. Hvis alle gjorde det er det min overbevisning at kloden ville vært et bedre sted.

 

Chiang Mai,

mandag 7. januar 13

 

Synnøve Sætrum

OM MANI PADME HUM

 

GODT NYTT 2013 !

Godt nyttår! Godt nyttår! Godt nyttår!

Dette er Bangkok et sted midnatt nyttårsaften. Tusenvis av praktiserende...Foto: Synnøve Sætrum

 

 Mange ganger i livet har jeg lent meg for mye til isfjell.Jeg anbefaler det ikke. En del ganger er det meget bedre å kjenne etter, stole på det en kjenner og holde seg til det. Feiltolkninger av farger og nyanser har mer enn en gang lurt  meg til å tro jeg ser skinnende hvitt marmor. Så hvitt som den åra som bare ligger der ute i det grønne på Flekkerøya. Jo, den som kjenner stedet vet hva jeg mener. Dere andre kan visualisere en indre fantasi om lysten er til stede. Sannhetens øyeblikk har noen ganger nesten brutt meg i stykker, men så har jeg kommet meg opp igjen, lært, og levd videre. Jeg har min åndelige virkelighet, som innebærer makter atskillig større enn meg selv. Fint å kunne ta fram tenkning, prinsipper og verdier som har vist seg være gangbare for mange flere enn meg om det butter litt eller takknemligheten siger på.

 Akkurat her, den tredje kvelden i Chiang Mai, byen jeg bare elsker, sitter jeg og grunner på det. Her har vært mye babb og klabb med internettet og jeg har ikke fått skrevet noe til Ytringsstedet siden i fjor. Hvilket ikke betyr her ikke har vært noe på hjertet.

Jeg er på reise, og er fri som fuglen i betydningen alt jeg slipper ligge under for... Hver dag  kan jeg velge hva jeg skal bruke friheten og timene til. En uendelig stor gave. Ikke uendelig. Ingen lever evig, eller eier noe som helst annet enn øyeblikket. Jo, jeg fintenker litt på det. Dessuten er jeg på egenhånd i år. Selvsagt er her kjente som jeg ser av og til, men dagene er mine og jeg planlegger og lever min ferie, mitt helseopphold i Thailand. 

Kontrastene til fjoråret er mange, siden jeg ikke behøver ta hensyn til andre enn meg selv.
Presiserer med det samme at jeg dermed ikke sier noe galt om fjorårets tur.
Men i  år er jeg først og fremst aleine.
 Jeg har reist ned aleine, og jeg reiser hjem aleine. 
I Chiang Mai skal jeg bo på et sted jeg foreløpig ikke kjenner,
 og hvor jeg ikke kjenner noen andre. Det er en annen opplevelse enn den forrige.

Mine tanker sier meg at jeg er fri når jeg kan handle og leve i balanse med mine ønsker og behov. Hvor og hvorfor de oppstår er ei anna greie. Kanskje et mer filosofisk spørsmål. Det er også min overbevisning at jeg som menneske stort sett kan handle moralsk og rasjonelt overfor andre. Ikke alltid selvsagt feiltråkkene ligger i menneskenaturen .Likevel kommer en ikke unna forpliktelsen også når trampet er midt kuruka. Ingen er perfekt, i alle fall ikke moa. Viljen og intensjonen til bedring og vekst er der, og jeg øver og øver og øver så godt jeg kan. Når man gjør sitt aller beste er det jo det, uavhengig av hva andre måtte mene. Det hender jeg blir litt trist på grunn av det andre måtte mene. Til og med når det er irrasjonelt og ikke har det spøtt med virkeligheten eller meg å gjøre.

Nok om det. Jeg har vært i Bangkok fem dager. En av dem hadde jeg selskap og felles befaring til englenes by. Koselig det. Etterpå har ekspedisjonene foregått på egenhånd. Til den nordlige byen jeg bare er helt på knærne etter. På bussturen så jeg uendelige sletter med rismarker. Asias viktigste næringskilde. Det føles litt rart, man plukker den jo bare rett ut av hylla på Rema 1000 på Mosby.Kanskje kommer noe av det jeg spiser i Norge nettopp fra disse rismarkene.

 Tida går alt for fort.Den siste delen av turen er begynt, selv om det ennå er mange uker til jeg skal hjem. I Thailand faller jeg inn i ei ukomplisert stemning som ikke finnes i mitt indre i Norge. Der bakser jeg mye mer med alt som gikk skeis, alt jeg ikke eier av materielle ting og saker som andre femtiåringer gjør, og i det hele tatt alt som for meg er uvesentlig i møtet med mennesker. Noe som ikke er uvesentlig for alle andre. Det vet jeg jo når jeg blir møtt med spørsmålene om hvor jeg jobber, hvilken utdanning jeg har, hva jeg eier og hvor hytta ligger. Det kan være ganske slitsomt innimellom. Men, bare så det er sagt: For det aller meste bryr jeg meg ikke det spøtt. Det viktigste for meg er å våkne om morgenen, kjenne at jeg fortsatt er og at sjel og kropp har det godt.

 Landet jeg er født og lever i er så rikt sammenlignet med resten her på jorda, at det på avstand kan synes som det har gått noen og enhver til hodet. Trist i grunnen, så lenge det viktigste i livet er å få dekket sine basale behov, og å oppleve kjærlighet i en eller flere former. «No problem», sier thaiene og smiler. «Happy Thailand». Ha en lykkelig ferie her hos oss. Kos deg! Lev, smil og nyt 'madam'. Her i landet er ikke madam slik som i Tyrkia eller særlig Hellas. Der det ofte er et fordekt uttrykk for at man ønsker få solgt noe. Nei, her handler det om vennlighet og høflighet overfor ei middelaldrende dame som er farang(utlending). Jeg bare elsker dette landet. Land of the free people. Thaiene har jo aldri vært okkupert, og jeg hører det bemerket med stolthet innimellom.
Det gjør sikkert noe godt med stolthet og mentalitet.

Mens jeg reiste 800 km av Thailand i VIP-buss med utsikt til alle kanter fikk jeg med meg alt mulig annet langs vegen også. Happy kaos Thailand, som jeg har nevnt før. Den biten er også besnærende. For meg gir det en frihetsfølelse jeg ikke har i Norge. Slikt som handler om at man kan dra på seg akkurat de fargene, mønstre og stiler man måtte ønske. Hulter til bulter. No problem! Heime ville man blitt sett på som vel original eller muligens psykiatrisk pasient. Men, nå er jeg her og det er deilig. På veien vekk fra den thailandske hovedstaden og til den nest største byen i nord. Det fordums Shangri-la, og for meg høydepunktet fra fjorårets reise. Har tenkt på det med fryd til og fra i ukene som allerede er gått. 

 Bangkok, ikke en natt, men fem netter i Bangkok er tilbakelagt og historie. Jeg kommer til å huske det så lenge jeg lever.Tettpakka med inntrykk, mennesker, lyder, lukter, musikk, trafikk, støy, mat, templer, fantastiske bygninger, monumenter, templer, skyskrapere, slum, tuk-tuk, skytrain, elvebåter etc. etc. etc. Fikk sett en bitte liten snutt av det hele. Kjent på noen stemninger. Blitt modig nok til å legge av sted på egenhånd og mistet redselen for byen totalt. Jeg kommer ikke til å være redd for Bangkok noe mer. Hvis Gud vil, tenker jeg meg tilbake mange ganger. Skal til og med trekke det såpass at jeg anbefaler.

Tempelmiljø i Bangkok. Foto: Synnøve Sætrum

 

Den første ettermiddagen og kvelden syntes spetakkelet fullstendig overveldende. Kontrasten til Hua Hin var enorm, og noe av det første jeg gjorde var å utstyre meg med et par gode kart. Det finnes noen meget brukbare og begge blir med heim til påkommende tilfeller. De hjalp og gjorde meg mindre skvetten. Spiste og koste meg, og gikk tidlig til sengs. Dagen etter var det  tempelbyen ved Grand Palace. Så nå har jeg vært  tempelet hvor nasjonalklenodiet sitter på et fjell av gull. Selvsagt har jeg ikke fotografert den,for det var strengt forbudt. Såpass at jeg så en godt voksen mann bli regelrett leid ut etter øret da han forsøkte seg med mobilen. Ingen nåde, og 10 000 bath i bot. Det er faktisk nesten 2000 kroner. Samme boten var det for å røyke inne på området. Det er mange mange offentlige steder røyking medfører samme reaksjon. For meg som er ikke-røyker er det faktisk deilig at man ikke får det rett i ansiktet hvor man enn befinner seg. Det er så mye folk ved offentlige evenementer at jeg ser for meg både brennemerker i klærne og en del annet. For ikke å snakke om det der med sneiper på bakken over alt.Bare å forestille seg hva sånn femti millioner røykere kan klare kaste fra seg. Fanatiker er jeg dog ikke, i Norge har vi plass nok utenfor og da plager ikke røyken. Her er millioner på millioner av mennesker og det er noe helt annet.

Jeg oppdaget at båt var finfine greier. En dagsbillett koster 150 bath og båtene går til alle severdigheter i begge retninger så man kan gå av og på som man lyster. Eller seile lenge og se og se og se. Gjorde mye av akkurat det jeg. Denne turen handlet ikke så mye om å få med seg mest mulig av show og sirkus. Mer om å bli kvitt frykt for millionbyen hvilket jeg også ble.

 

 

 

 

 

Jo, jeg fikk sett og opplevd mye.

Likevel var det aller viktigste at jeg ble kvitt skrekken for storbyen, og at jeg kan reise dit for en lenger periode ett annet år.  Men, nå er jeg i Chiang Mai som sagt og skal være det resten av turen. På dette hotellet jeg har landet vil jeg tro. Har de plass ser jeg ingen grunn til å flytte. Her er rent og pent og god seng. Slikt jeg setter pris på når jeg bor.

Jeg har hatt kaffekrus nummer to, og ferske presset rødbedtsaft. J

eg ser klokka nærme seg halv ti.

Det kan tenkes sulten tar over om mindre enn to strakser.

 

 En liten digresjon sånn på tampen:

Over hodet på meg er naboene våknet.

De koser seg veldig, ingen gjennomsnittlig ellve minutters seanse der i gården ....

 

Ha en god dag!

 

Synnøve Sætrum