"Selv et firbent dyr kan snuble, og en lærd mann likeså."
(Thailandsk ordtak)
Jo, det er akkurat det jeg nå skriver heim om:
Et salmonella-aktig...helvetes liv.
Det har det vært siste to og et halvt døgn.
Jeg har fått det for meg at jeg skal være høflig, til tider overdrevent høflig.
Siden vi menneskene langt oppi fra nord er så totalt ulike thaiene, og helt sikkert kan virke både strenge og uhøflige. Det enda vi kommer fra verdens rikeste, beste og lykkeligste land, var det ikke så? Litt av hvert å leve opp til. Sånn som det der med å være rik. Ja, jeg er rik sammenlignet med en gjennomsnitts lønnet thai. Men, siden jeg ikke kan språket er det vanskelig å få forklart at jeg ikke er det spøtt rik i Norge. Lykkeligere enn alle andre i hele verden er jeg også slår undesøkelsen fast.
Hømmmm. Hømmm. Hømmm.
Altså, må jeg alltid forsøke å være lykkelig, høflig og oppføre meg som en riking.
Vel, her om dagen tok beina meg inn i et vakkert tempel i nærområdet. Det viste seg å være kinesisk-thai, og akkurat den dagen var det fellesmåltider for hele trossamfunnet.
Jeg ble invitert på lunsj. Og, enda jeg hadde spist relativt nettopp og så at det var matvarer der jeg ikke tåler takket jeg likevel ja. Den høfligheta, den høfligheta.
Jeg tok til meg lite, smilte og snakket og spurte og lærte en masse.
Sånn sett var det hele kjempetrivelig.
Det ble et salmonella...helvetes liv.
Den bakterien virker nesten sporenstruksen.
Jeg gikk derfra, rotet meg ut av kartet og inn i et ferskvaremarked jeg ikke hadde sett.
Selvsagt står det ikke på turistens kart.
Alarm i kroppens bakside...
Hvor finnes en do?
Jeg spurte et par mennesker men ingen forstår.
Ikke var det tiden for pantomime heller. Kunne gått galt på stedet, og det hadde vært mer enn jeg kunne hamle opp med der og da. Varmt var det også.
7-11 ble redningen.
Alle steder i Thailand har et 7-11 eller femti.
Ungdommen der viste meg et sted over gata.
Jeg løp dit.
Spurte etter toalett, og noen åpnet døra.
Det var det skitneste jeg har sett av denslags.
Og, krise: Ikke papir!
Tilbake til 7-11 for papir og steriliseringsremedier.
Fikk ordnet det sånn noenlunde brukende, og satt meg.
Alt er relativet, men i nøden spiser fanden fluer som kjent.
I dette tilfellet mygg.
Da jeg hadde satt meg kastet flere hundre mygg seg på vingene, og gikk til angrep.
Heldigvis for myggsprayen i veska.
Der satt jeg på ringen og spraya i veg, både foran og bak !
Den dassen er det skitneste jeg har vært på, noen sinne.
Jeg kastet alt som hadde vært i befatning med gulvet, og håpte jeg hadde unngått den værste sumpen. For det var det det var, hundretusen mygg tar ikke feil av våtmarksområder. Merkelig nok fikk jeg ikke mer enn to stikk.
Hvilket jeg kan takke tilfeldighetene for.
Siden kom jeg heim, med gode vietnamesiske vårruller i posen, og var sliten men tenkte det var over. Jommen sa jeg myggsump.
To og et halvt døgn salmonellahelvete av det slaget hvor man fabler om at dør jeg her kan jeg ikke gjøre noe med det. Man kan ikke en gang greie ta telefonen.
Heldigvis kom vaskedama og fikk sett tilstandene.
Så var jeg sikret på den sida.
Fikk nummer å ringe hvis jeg skulle trenge lege.
Vel, nå er det kvelden den tredje dagen.
Jeg har akkurat klart å spise en godt stekt thailandsk vårrull.
Den satser jeg på blir sittende i kroppen, og at jeg slipper legen.
Jeg har lest mye om skumle arter av salmonella i tropene,
så man får være på vakt de neste dagene.
Uansett, moralen heretter blir:
Høfligheten og lykken får ta seg en tur, og jeg får lyve det jeg klarer om hvor mett jeg er der bønnespirer og sticky rice dukker opp, om enn tarmene hyler etter mat.
Et salmonella-aktig helvetes liv hyler de nemlig ikke etter.
Safety first!
Her skal det soves, og håpes på en ganske annen dag i morgen.
Synnøve Sætrum
