HAKUNA MATATA...

 

Ved kafebordet ved siden av mitt satt han. 

Dype gode kurvstoler på det stedet, og slikt liksom roper avslappet intim stemning. 

Sånn trettini på strømpelesten var han, seigt muskuløs, slank, kritthvite tenner. Fantastisk smil. Vakker, en skikkelig "sugardaddy", tenkte jeg. Umulig at en mann med sådan utside tiltaler ei dame på femti og forteller om det skjebnebestemte i at vi møtes akkurat her i Chiang Mai.

Gudegitt, og utenfor alles kontroll, et følelseskall å gripe i følge beileren. 

Så skjedde... 

"Come with me, baby.

I will make you happy, give you real love ", reklamerte han.

 Det var nesten som filmen jeg nylig så, og en lignende tildragelse jeg bevitnet et annet menneske bli utsatt for for bare noen uker siden.
Nesten for mye av samme greia. Sier seg selv at motivet ikke er "real love"...

Så jeg tok en råsjangs og så sang jeg kenyanske "Jambo".
 Satte først karen fra Kenya sånn passe ut gitt.
Han tok seg inn og sang der jeg ikke kan værsene.
Refrenget + + kan jeg som synger i BUL-koret.
Sangen har aldri vært den samme etter at jeg så filmen, og enda flere betydninger har den fått på denne reisen. Dette var andre tildragelsen den ble tatt i bruk av undertegnede.
Heldigvis tok denne mannen det hele med godt humør, og forstod at jeg ikke var ute for å finne noen for "true love" når jeg forklarte litt. Landet her er jo kjent for menn som reiser hit for å, ja kose seg, for å si det på penmåten.Hvordan det er eller ikke er akkurat her i landet når det gjelder kvinner aner jeg ikke, så tenker jeg det må være noen som benytter seg av mulighetene. Biter på, eller ønsker det, men jeg har vanskelig for å forestille meg at noen virkelig tror på sånt. Ei heller voksne kvinner.For meg blir det for søkt. Er blitt alt for erfaren til å ta denslags åte. "True love" meg en viss plass. Vel, kan jeg sikkert til tider være en smule naiv. Men, direkte kørka er jeg ikke. Jo da, oppmerksomhet får man innimellom. Det gjelder bare stå i det.Dette var for et par tre uker siden, og jeg hadde glemt det.
Hakuna Matata!

 

 

Livet gjentar seg, og så husker man.
Hakuna Matata!

I kveld satt jeg ved pizzabordet. Yndlingspizzaen var bestilt.

Den er den beste i hele Thailand, kanskje i hele verden.

Fint å sitte der ytterst mot gaten og kikke på trafikk, mennesker og handel.

Kafelivet over gata samt andre steder og i det hele tatt. Det gode ukompliserte livet.
 I disse dager er det så hett at det er deilig med noen timer ute etter solnedgang. Lengre intermessoer før retretten til hotelrommet. Bare være i velbehaget. For det er det.
Jeg anbefaler enda en gang. Chiang Mai er ei perle på jorda.

Jeg drikker soda og espresso con panna, og kjenner meg litt som verdensborger.

Ved siden av meg satt det en ung mann på sånn 39.

Han konverserte meg om pizza og kaffen og byen og varmen.

Lurte på aksenten og fant fram smigeren med å tippe jeg var fra Storbritannia.

Kompliment for mitt sunne utseende, og spørsmål om hvor lenge jeg skulle være og hadde vært.

Jeg svarte og han undret seg. Hvorfor dra til snøen? Du er jo rik nok til å være.

I Frankrike var det også snø sa han. Forferdelig.

Og, så spurte han om jeg kjente til seriøst massasjested(teste om jeg har penger).

Det gjør jeg... Den unge vakre mannen var ikke værre enn at han kom over til meg med penn og papir. Jeg tegnet kart og forklarte, spurte om hva jeg hadde betalt for sånn og slik. Vel, selvsagt kom forslaget om at jeg kanskje kunne vise ham det, og så ta kaffe på veien...
Nå skal man ikke være kyniker alltid. Men, jeg så hva hvem han var. Jeg vet hva jeg ser.
Har vært i ringen for lenge. Så jeg takket, men nei takk, og klagde på mine gamle føtter (egentlig har jeg muskler av stål i leggene) og at tuk-tuk hjem var neste for meg.
Halv ti er mer enn nok for meg, og så videre.

 Fyren så nesten litt vantro ut. Men, tok seg inn og sa : "See you later", før han forlot bordet.
Hakuna Matata, tenkte jeg.

 

 

Ja, sånn kan det også være på tur.

Det er jo hyggelig med komplimenter og oppmerksomhet.

Misforstå meg riktig.

Eventyrlysten på det viset er der bare ikke for tiden.

Jeg føler meg nesten gift med datamaskinen. Sånn er det.

Og, så er det så deilig med lange timer før sovetid.
 Fine snegletimer morgentid.

Asosialt vil vel kanskje noen kalle det.

Men, jeg er da av og til sammen med noen mennesker både på kvelds- og morgentid.

Bare hyggelig, men man skal velge sitt selskap med omhu, ha gode mennesker i tilværelsen.
Jeg er priviligert på den måten. Har noen å takke for livskvalitet.

 

 Dessuten har jeg da følelser og drømmer som andre mennesker.
Følelseslivet er ikke dødt om statusen er singel aldri så mye.
Hjertet kan fortsatt slå sammen med brusende blod. Riktig så staselig kan det være noen ganger.
Slikt kan vederfares meg uten at jeg forteller om det lell i øyeblikket.Alt til sin tid. Ikke sant?
Noen ganger er det en kjempegave i seg selv og kjenne man kan huse følelser av edleste art.

Det gjelder å holde fast i drømmene, og huske at livet nesten aldri er som det ser ut på utsida.

Livet, det elskede livet. Dyrebart og kort og langt nok, alt etter paradigmet.

Ligge i senga under lufkondisjoneringen. Kjenne den faktisk er myk.
 Glede seg til å reise hjem til Norge mitt Norge.

 

Hakuna Matata!

Natta fra Chiang Mai.

 Her er den halv tolv, og der heime begynner ettermidagen å bli sid!
Hakuna Matata!

 

Synnøve Sætrum