05 mars 2013

8. mars 2013

 
 
 Det er 8.mars 2013.
100 år i år siden kvinner fikk stemmerett i Norge.
Lenger er det ikke, men samtidig, er hundre år veldig lenge. Norge er ikke det det var dengang. På godt, men også på vondt spør du meg. Det skjer ting i forhold til kjønnsroller og kvinnesyn som ville vært helt uakseptabelt og utenkelig da jeg var ung. Jeg er oppvokst i skyggen av kvinneopprøret, og fikk mye av alt det viktigste og fantastiske som har hendt i Norge. Hvordan kan det ha seg at unge kvinner forkaster kampen? Hvordan kan det ha seg at unge mennesker tror at rettigheter er noe man har fått av snillhet, og at det aldri kan tas fra en igjen om en ikke er våken og passer på?

 Fiffen skal i Kilden, der kommer ikke vi andre inn...
Det ergrer meg, men sånn er verden blitt. Klassesamfunnet synes også i kultur!
 Men, vi kan jo møte opp ved Camilla Collet i Tresse klokka halv fem og nyte fellesskapet i toget som skal gå derfra. Kommer vi mange enkeltstående blir det flott!

Jeg er over femti. Kvinne. Enslig. Og, så hva?
Statistikkene forteller jo at det gjelder store deler av befolkningen.
Nå vet jeg ikke om gruppen er så stor blant oss i høyere alder, men likevel.
Livsbetingelsen er å være enestående enkeltstående, tenker jeg, for å gjøre det litt mindre stusselig.
 Alene.
Dypest sett alene.
Ikke ha kontroll på noe annet enn seg selv, ingen andre.
Noen ganger kan en ikke kontrollere det en kjenner og føler heller.
Livet tipper en rett i det sorte hullet, og rekker tilsynelatende ingen hånd for å hjelpe en opp.

Jo, det er trasig når livet tar følelsesmessige svinger og veier en ikke er helt klar over og landskapet endrer seg slik en slett ikke ønsker. Det gjør uutsigelig vondt og ingen kan trøste. Når en ligger på nesa i grusen ser en heller ikke noe annet enn akkurat det. Glemmer at livet er der, at tilværelsen ikke avhenger av en eneste smerte, og at man har et liv også som alenestående. En glemmer rett og slett at det er noen som bryr seg. Blir heller sittende under pleddet og tenke: Jeg kan bare være her. Bli her til morsen er grodd på meg. Ingen vil merke det likevel. Det kommer jo aldri noen hit, og så videre.
Hvorvidt det er sannhet eller usannhet teller ikke i den gropa,
for der har mørket bukta og begge endene.

Ja, ja. Statistikk er nå bare tall.
Ikke mennesker, historie og kultur.
Sosiologi og andre mekanismer.
Kulturelt sett er man oppdratt til å tenke i dikotomier.
Det forkludrer i værste fall selvverdigheten for den som lever enkeltstående.
Vanetenkningen kan føles svært så besk.
 Om tallene sier nesten halve delen av befolkninga lever sine liv som enslige er tanken dikotom.
 Halverende.
 Som om en plasseres i mangel av å være tosomt.
Ja, for det er faktisk fortsatt sånn.
Kjønnsroller er en seig faen.
Kanskje er det mer spesielt på Sørlandet enn andre steder ?
Jeg vet ikke riktig.
Det jeg vet er at det er blitt tabu og vanskeligere å åpent snakke om at man fortsatt kjenner de gamle mekanismene på kroppen. Møter hersketeknikkene rett som det er, og kjenner saker og ting som ikke dufter godt når det er snakk om soverommet.
Kvinner er fortsatt dårligst betalt, og eier minst, også her i landet.
Enslige deltidsarbeidende eller trygdede kvinner rangerer stort sett nedest på listene.
Mye virker fortsatt som ekskluderende mekanismer, fordi en ikke er del av et par.
Både økonomisk og rent sosialt.

Jo damer, det er faktisk sånn ennå !
Det er ikke blitt bedre de siste årene, det er blitt værre.
Når en på toppen av alt er bikka over i alderen som pr. definisjon er den utraderte kjenner en på det ennå mer. For min del tenkte jeg at dit ville aldri aldri aldri sterke meg komme.
Usentimental har jeg vært. Tillatt meg å ha mine meningers mot.Tatt valg, noen veloverveide sammen med dem fikk konsekvenser jeg ikke kunne forutse, men likevel.
Da jeg var yngre tørket jeg lettere tårene, knyttet nevene og gikk i kamp for meg selv og retten til et liv på mine premisser. Som jeg er oppdratt til, og som jeg så godt jeg har kunnet førte videre som mor. Kanskje er alderen med på å gi mer tårer enn knyttnever.
Jeg vet ikke, men jeg vet når jeg gråter.

I dag gråter jeg ikke for meg.
Skal feire. Gjerne utagerende også selv om jeg ikke er M-M!
 I dag skal jeg stille ved damen som sitter der alene på sokkelen med inskripsjonen " tro er man kun naar man er det mod sig selv". For jeg tror dypest sett på min egen verdi.
På å kunne stå for den jeg er uansett hva det måtte være.
På mine premisser og som helt menneske om enn enkeltstående.
Jeg føler stor takknemlighet i forhold til alle de flotte damene som gikk foran for at kvinner skulle få det bedre. Jeg kjenner på at internasjonal solidaritet er viktigere enn noen gang tidligere, og den internasjonale kvinnedagen like så.
I dag ville det for meg være helt historie- og respektløst med sofavegetering...
 Skulle jeg komme til å felle en tåre denne dagen er det for all den urett som kvinner over hele verden utsettes for kun fordi vi er født kvinner.

 Gratulerer med dagen!

Synnøve Sætrum