8. mars 2013 gikk jeg i tog igjen. Jeg har regnet meg fram til at det må ha være 18 år siden sist.
Jeg traff noen damer jeg har gått i mange tog med før i tida, og så så jeg noen nye ansikter.
Noen mye yngre menn og kvinner som også støttet under parolene.
Det varmet i den iskalde marsvinden.
Noen føler seg kjølhalt av at de ikke får hushjelp som karrierekvinner.
Jeg forstår hva de mener med ordene.
Har både hatt vaskehjelp og kombinert morsrollen med knallharde arbeidsbetingelser.
Jeg har erfart skvisen i tidsklemma, og jeg har grått mine modige tårer i ren og skjær tilkortkommenhetsfølelse. Følt meg som elendig arbeidstaker, elendig mor og enda dårligere menneske. Lidd under egen knallhard fordømmelse.Mange av dem skapt av de ytre rammene livet mitt skulle fungere under ser jeg nå. Jeg har opplevd usaklige forbigåelser fordi jeg ikke har de riktige bekjente i styre og stell. Har hørt stemmene bak ryggen når man påpekte noe som ikke var riktig. Kjent på hånen og mistenkeliggjøringen fordi man var for radikal. Men, jeg stod for mitt. Stod i det, og som enogfemtiåring tenker jeg at det var bra det Synnøve.
Du skulle ikke ville gjort noe av det annerledes likevel!
Jo, jeg strevde det jeg kunne for å greie tilværelsen.
Jeg tror jammen det er på høy tid å ikle seg noen knallrøde igjen.
Slutte å bare lengte seg syk etter støtte i enslige dager og timer.
Før tok jeg meg usentimentalt sammen og tenkte:
Den som feller tårer lever i det minste.
Hold ut, det blir bedre!
Ingenting varer evig... Hold ut!
I den virkeligheten jeg nå lever i føler jeg meg kjølhalt selv om jeg ikke er i vanlig arbeid, ikke har familie og ikke trenger vaske så mye. Det er jo bare meg her, men likevel kan jeg føle meg drenert. Som om jeg har vært utsatt for en vampyr. Noe har i alle fall spist biter av meg.
Saker og ting er slett ikke blitt bedre. De er mye mye mye værre.
Utmattet sitter jeg i sofakroken og skjønner ikke annet enn kraftløshet.
I går gikk jeg i 8.mars-tog.
Vi var faktisk en god del damer sammen der.
Stemmerettsjubileet startet med det. Pump og prakt i Kilden.
Harald og M-M til stede sammen med alle de andre billettholderne.
Vel og bra, selv om jeg selvsagt sovnet foran tv.
Jeg tåler ikke det apparatet, men nei, det er en annen sak.
Under apellen utenfor biblioteket tenkte jeg for første gang på mange år "sabotasje". Kirkeklokkene satte i gang skvalderet.
Ikke ørens lyd for appellanter. Synd det.
For jeg er overbevist om at det som ble sagt var både bra og viktig.
Jeg har visst ikke fått med meg utviklinga. Når ble det slik at en hel konsert framføres fra domkirka sånn fra fem på fem og utover? Eller var skvalderet kun en enestående påminnelse om at dagen også skulle markeres innenfor dørene?
Der jeg stod kom jeg på ordene som hang på do hos venner i fordums tider:
"Da kirkeklokkene stanset, hørte vi fuglesangen"
Og så tenkte jeg:
Når propagandaen som forteller at kvinnesaken er gått for langt, at 8. mars som internasjonal solidaritetsdag har utspilt sin rolle tier bare litt blir det kanskje ørens lyd til å høre hvordan tilstandene egentlig er. Kvinner diskrimineres fortsatt i arbeidsmarkedet, også her i landet.
Tjener og eier fortsatt mindre enn menn, tar større deler av omsorgsbyrder.
Soverommet skal jeg kanskje ikke nevne noe om, siden jeg pr. definisjon er ei sånn gammel frøken som ikke får seg noe. "Få deg noe kuk", skrev en mann illsint i kommentarfeltet her.
Det er derfor jeg kontrollerer det som kommer på trykk. "Er du sikker på du ikke er lesbisk, eller utpult hore?", skrev en annen. "Faen ikke rart du er ufør, du skulle egentlig bare vært satt ei sprøyte på", skrev en tredje. Og så videre og så videre...
Vel, jeg har da både sett og lest pornografi, og vet at den har trengt seg inn på alle enemerker.
Det er ikke blitt bedre det som skulle bli det. Nei, det er blitt værre. Mye værre.
http://tv.nrk.no/program/koid20008713/alltid-sexy
http://tv.nrk.no/program/koid20008713/alltid-sexy
Hmmm... det er i Norge, og noen spør meg om jeg ikke er redd for å være så åpen. Det er de kvinnene og noen få gode mannlige venner som er glad i meg til tross for alle merkelapper som er hengt på meg. Noen mener jeg legger til rette for det sjøl. Mulig det, men hva er dette med at kvinner alltid skal vurderes ut fra kjønn? Det er en av grunnene til at jeg igjen gikk i tog på 8.mars.
Jeg gikk bak parola til Amnesty International, men kunne fint støttet alle.
Aktualiteten sier seg sjøl. Samvittighetsfangene sitter fengslet i titusener. For sine fredelige overbevisningers skyld fengsles, tortureres og henrettes mennesker.
Voldtekt brukes i stor stil som middel i krig. I tillegg til alle dem som finner sted i hjemmene rundtomkring, eller som overfall langs veger og andre steder. Man kastrerer kvinner i stor skala, eller kjønnslemlester dem. Ukultur. Maktmisbruk. Kvinneundertykking av værste sort.
Noen sier det er kultur.
Ja, det er det maktmisbrukende mannskultur.
Kvinnehaterkultur.
Jeg lurer på hvilken argumentasjon som ville blitt brukt dersom det var vanlig å skjære av menn stellet for å holde dem på matta, eller hva det nå er for en egentlig primitiv årsak?
Vel, jeg skal stoppe her.
Men en ting er sikkert:
Samme hvor jeg måtte være til neste år skal jeg alltids finne ei markering av den internasjonale kvinnedagen!
Synnøve Sætrum
