19 mars 2013

PLATON SKRIVER

Platon.
Lastet fra Wikipedia.
 
 
"Nytelse frarøver menneskets åndsevner like mye som smerte",
skriver Platon. Jammen gjør han det den gamle grekeren. Adressatene den gangen var unge menn, som han anbefalte å holde Eros-begrepene fra livet. Fordi "Eros gjør en ør i sansene og forvirret i hodet ".  Jeg tenker ordene pr. i dag er kjønnsnøytrale. Sitatet kommer fra åningen i filsofens tale. Så snur han på et vis, og taler til Eros' pris. Eros besynges og æres som den eneste kraft som gir sjelen vinger, og at man må tåle den smerten Eros kan føre med seg. 

Jeg tolker, og kanskje er jeg helt på villspor, men jeg tenker. Kanskje jeg til og med slutter galt ut fra forutseningene. Siden jeg ikke kjenner hele Platons filosofi. Her er det hulelignelsen som sitter et sted i meg fra den gangen jeg leste forberedende.

Men: Den gamle grekeren hadde kanskje forstått verdien av å holde seg på den gyldne middelvei? Ikke ha for mye skjening fram og tilbake? Nytelse kan gjøre så høy at man mister alle begreper, den som har vært ute en fullsommerdag kjenner den følelsen. Smertegrøfta kan kjennes som en fullkommen isdekket blåsort vinterdag. Sånn er det også. Følelser rommer så mangt. Noen ganger gjelder det ikke å skyve dem foran seg som et skjold, eller gå sa langt at man ikler seg dem som rustning. Selvsagt kan en ikke nektes å prøve siden alle må erfare sitt på egenhånd likevel, men å gjemme seg bak at en er såret eller forsmådd hva blir nå det til? Ånd neppe. I beste fall offerrollen. Komplottet. Verden mot meg, eller meg mot røkkla. En lun sommerkveld, eller klar kald vinterdag åpner for tanker og erkjennelser et sted midt i mellom.
Fritt valg finnes der et sted er nå min overbevisning.

Takknemlighet kom treng deg på, her skal du åpning finne !

Synnøve Sætrum

http://no.wikipedia.org/wiki/Platon
 
 

OPP IGJEN !

Foto: Synnøve Sætrum
 
Når den som skal arve jorda snakker er det alltid grunn til å spisse ørene. Generasjonen jeg har vært med på å sette til verden er kloke mennesker. Det opplever jeg slik. Opplever slett ikke at alle er bortskjemte barn som krever ha absolutt alt av statussymboler på to minutter osv. Har møtt mange, og jeg ser hardt arbeidende, ansvarsbevisste medmennesker. Tror ikke vi skal se mørkt på våre unge voksne. Det er det ingen grunn til. Helt andre generasjoner trenger heller pepperet, uten at jeg tar fram kverna akkurat nå.
 
 Jeg har lyttet denne formiddagen, og er kommet til at jeg får slutte klage over tingenes tilstand.
Jeg har erkjent at jeg ikke vil sitte i snøhaugen og vente på døden i vintrene som kommer.
Nå sier jeg ikke at det ikke er vakkert med ny hvit snø og solskinn som det nå er utenfor vinduet.
For det er det. Veldig fint, og da er det i alle fall masse lys.
Noe som er positivt for denne skrotten, og helt sikkert humøret med. 
Jeg ser det, er til og med takknemlig.
I alle fall når kalenderen viser over midten av mars i stedet for november.
Det handler om perspektivet.  Her oppe i ødeland er den ikke dekket med eksos heller.
Skal visst komme mer både i morgen og overimorgen, så jeg får holde den positive innstillingen.
Jeg lever og det er det viktigste for meg.
 
Midt i det er det en sannhet, for meg, at jeg ikke er så veldig glad i å fly rundt på ski. Jeg har prøvd noen ganger disse snøvintrene, så det er ikke det det står på.  Det er bare det at jeg drømmer nok om noe annet. Ikke at jeg har det eksakt klart for meg her og nå. Noen tanker som for meg handler om det dypt eksistensielle er dukket opp. Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?
 
Det blir som i den teksten av hun andre nordfra du vet. Handler om å være kommet til et punkt hvor jeg erkjenner utsikten bakover. Kjenner etter hvor jeg har plantet beina, og grunner over mulighetene jeg ser for framtida. Når jeg fokuserer på muligheter kan jeg få en anelse panikk. De blir overveldende, og jeg tenker. Kan jeg det da? Og i så fall om svaret blir jeg kan, hva er motivet ?Hvordan endre livet for meg selv slik at det føles sannere og riktigere. For meg er det med innholdet i hver eneste dag blitt livet. Det er jo akkurat nå jeg har. Nå er det eneste jeg vet. Akkurat nå sitter jeg ved et tastatur og skriver, som jeg gjør mange dager. Nesten alle dager. Både her på denne bloggen, og flere manus jeg ikke er sikker på blir til noe. Men, jeg tenker og leker med bokstaver, setter sammen og trekker fra. Jeg bare må skrive, for jeg elsker det. For meg gir skriveprosessene dypere mening. Tror ikke jeg er spesielt annerledes enn andre mennesker i den forstand at jeg søker mening. Meningen blir mitt ansvar til syvende og sist. Har man ikke så må man skape den. Flere ganger i løpet av livet har jeg opplevd situasjoner som ribber meg fullstendig. De handler alltid om relasjoner til medmennesker på en eller annen måte. Følelser som får seg en knekk, eller handlinger som svir. Skikkelig vanskelig mens det står på, men også utviklende når en bare kommer gjennom hva det nå enn er. Jeg erkjenner at livet er foranderlig. Alt er forgjengelig, mens ansvaret for hvordan jeg tenker og tar det er mitt. Heldigvis er jeg ikke ansvarlig for andre menneskers valg.  Godt er det, jeg har mer enn nok med mine egne. Og,disse siste ukene er det gått opp for meg at jeg kun er ansvarlig for det jeg sier. Jeg kan ikke avgjøre hvordan andre oppfatter det, tar i mot eller nekter å ta imot.
Det er knallhardt å ikke bli tatt i mot når en faller, men opp igjen ! Noen ganger beskytter jeg meg, tar av meg skiene og går ned bakken. Andre ganger setter jeg lukt utfor, og lar det gå som det går.
 
All verdens onskap og elendighet tatt i betraktning innser jeg at jeg er priviligert som kan sitte her og fintenke på muligheter. Kan man bryte opp, og starte en helt annerledes og ny tilværelse når man er over femti? Hvordan skal den i så fall være, sånn ytre sett? Hvordan ønsker jeg å eldes med den sivilstatusen jeg faktisk har? Jo, det koker ned til at ansvaret for mitt liv er mitt. Innimellom synes det som om jeg sitter midt i veggen igjen og ikke kan komme av tverre flekken. Men, som jeg ble fortalt i en vennlig kommentar her på bloggen så er hver vegg ei dør. Jeg ser den. Og, jeg holder fast den troen. Tar noen skritt framover, og i takt med vårlyset synes tilværelsen mer forlokkende.
 
Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor går jeg?
Er jeg lykkelig?
Hvis ikke, hva skal til for å bli det?
Hvordan går det med meg nå?
Det tenker jeg på uten at svarene er helt klare ennå.
Men, en tanke er like klar som lyset:
Opp igjen !
 
Synnøve Sætrum