Foto: Synnøve Sætrum
Det som skjer det skjer, og det er livet. Noen ganger tar det svinger som svir og slenger i grøfta. Jeg er konstruert slik at enkelte sider ved tilværelsen kommer overrumplende på meg. Intelligens og fornuft settes midlertidig ut mens diverse følelser tar over. Jeg føler ergo er jeg, det er ikke det det står på. Som oftest er tanken helt klar, jeg er i noenlunde kontakt med meg selv. Vet mye om det indre landskapet. Er på stø kurs gjennom hverdagene. Balanse, sinnsro.
Bøøøøøøø!
En følelse vipper meg helt av pinnen. Helt menneskelig, men veldig utfordrende.
Redsel og katastrofetanker,grepet løsner og fotfestet glipper. Fryktlabyrinten er sterke saker. Kjenne seg bortenfor kontroll er ikke yndlingsbeskjeftigelsen her i gården. Livet er på livets premisser uavhengig av hvor mye jeg styrer, eller rettere sagt forsøker styre med det.Jeg har opplevd nærmerst paralyserende, invalidiserende angst. Dit vil jeg ikke igjen. Angsten er begrensende og alt annet enn livsbejaende. Den som har vært der vet hva jeg mener. For meg er det gått mange år siden de sterke anfallene, men jeg glemmer aldri. Sterk angst har alltid en årsak, selv om det ikke synes sånn når man er midt i det. Jeg har vært heldig, fått god hjelp og kommet meg ut.
Poenget er likevel at når jeg i dag opplever noe som skremmende kommer frykten for frykten, eller angsten for angsten. Ukjært barn har også flere navn. Jeg blir ikke invalidisert eller syk, men kjenner på minnene om ei sterk erfaring. "Hun lignet på en som var pen", som han synger i sangen. Heldig vis viser det seg i nittini komma ni prosent av tilfellene bare å være noe til forveksling.
Jeg har lauparsko til å komme unna før fanden og skoene viser seg.
Likevel løsner og glipper livet innimellom. Frykten i meg koker i hop ditt og datt, ting kommer helt ut av proposjon, henger ikke på greip og i det hele tatt. Sånn er det, til jeg våkner og ser land.
Jo da. Jeg ligger fortsatt i grøfta og kikker mot himmelen. Har god sikt. Fornufen setter beina under meg igjen. En liten sleng brekker eller knuser ikke.Likevel kan jeg undre meg over at jeg trekker småtterier så langt. Hva er det for mekanismer i fri dressur? Jeg kan kjenne meg overlatt til følelser kontrollen ikke har sjangs mot. Overgitt til å dyrke oppheng jeg slett ikke har bruk for. Mens jeg både ser og vet at jeg er på vei inn i rundkjøringa igjen. Så resignerer jeg og begynner å be.
Be til krefter større enn meg selv om å få vettet tilbake, bli ivaretatt eller what ever.
For jeg greier det ikke alene. Merkelig nok hjelper det, også for meg.
Sakte eller i løpet av et knips står jeg stødig, og festner grepet. Mestrer livet igjen.
Når alt kommer til alt handler alt om å være eller ikke være. Dagen i dag, livet i dag. Alt det fantastiske jeg har ved at jeg har fått det. Når jeg tar mysteriet inn kjenner jeg på den enorme takknemligheten. Tenk at jeg har fått et øyeblikk i evigheten. Et dyrebart sekund mot millioner av år og timer. Komme ut av ingenting, være her, og så tilbake til ingenting. Fra evighet til evighet. Sånn utrolig flaks. Hverdager har sine skuffelser. Akkurat jeg har den siste tiden måttet lære meg å anerkjenne min sårbarhet på enkelte punkter. Kom til et sted i meg der jeg ikke hadde annet valg. Jeg liker ikke ha det vondt, ser etter utveier på feil steder, kjemper i mot og forsøker meg på tankestrategier som ikke fungerer. Så får jeg vettet tilbake, slutter kjempingen og det hele løser seg opp. Ikke at livet forlater meg uten arr eller skrammer, men jeg kan bære dem. Vil bære dem. Tenker: Jeg er rik, styrtrik, og jeg har tusenvis av muligheter.
Er jeg ikke helt i stand til en vettug tanke kan jeg bare stole på at de vil vise seg.
Perspektivet, det riktige perspektivet vil komme.
Så lenge jeg er, er det håp!
Synnøve Sætrum
