DET ENE UTELUKKER ALDRI DET ANDRE. . . . . .

Været trykker eller løfter.
Virker sterkt eller svakt, svakt og sterkt. 

En dag i steike solskinn kan trykke ned. Peset under de hete realitetene umulig å unnslippe. Tilværelsen synes lik  ei åpen slette med sola i senit. Kanossagangen* fortsetter, og det er ingen steder å søke ly. Alt du kan er å bøye deg, om enn ufrivillig, for rammene. Du vet nemlig at dine rammer er gode. Ingenting vokser uten lys og sol, selv om den brenner.

Noen ganger er det slik: Det brenner i livet.

Gråvær eller en regnværsdag. Ikke sollys, bare grå nyanser.Dager uten inspirasjon er også dager, om enn håpet er grønnere på den andre siden av timene mens de bare tikker og går. Men, denne dagen, i gråværet bobler det i deg. Lyet for den skarpe sola kaster deg ut i livssvevet. I skyggen søker du inn, og finner ut. Latteren, gleden og det gode livet finnes der skyggen har god temperatur.

Sol kan vise ned, skyggen opp og vise versa. Det ene utelukker aldri det andre. Hvorfor skulle det egentlig det?

Synnøve Sætrum




INNE I MITT MØRKE

Inne i alt mitt mørke
brenner ei hvit stjerne,
blank som et naglehode
slitt av hammerslagene.
Hvem var det som spikret
mitt svarte liv
fast til himmelen
med denne naglen av sølv?

(Hans Børli)


*Ordet «kanossagang» benyttes i det norske språk i dag for å navngi det å gjøre en ydmyk og ufrivillig bot