MED HELE DITT MENNESKE

For ei lita uke siden i Rhodos by. Var der også, med hele mitt menneske!

 

 

Jeg tror, jeg tror på sommeren.
Jeg tror jeg tror på sol igjen !
Den som har utsikter til mer liv kan alltid glede seg til en solskinnsdag.
Ikke sant? 
For et hell det er å være her.
Kunne være til stede i livet med hele ditt menneske.
Så takknemlig jeg er for det.
For erfaringene som gjør meg til meg.
De gode, og de mindre gode.

Skydekket ligger over huset, men det er tynt.
Sola arbeider seg nok gjennom snart.

Uansett så skal denne dagen nytes, leves, leses, synges, skrives.
På bordet ligger, som alltid, en haug bøker:
Øverst Hans Børli "Samlede dikt", Marie Takvam "Samlede dikt", "Ingenting å skrive hjem om" som er en antologi reisebrev om det som skjærer seg på tur.
Nicky Gumbel "Hvorfor Jesus?" og nederst "Bibelen" . 
Ja, og så hekler jeg på et nytt pledd mens jeg grunner.

Smått og stort. Stort og smått.

Det faktum at jeg har vært så fantastisk heldig å få et øyeblikk her på jorda mellom evighetene.

Evigheten er ikke til å begripe, men må man egentlig? 

Så lenge jeg slipper for mange av livets reklamepauser er det meste bra.
 Når en har opplevd tilstrekkelig skygge om anklene blir det viktig og la de gode stundene sige inn.
Gjøre livet enkelt.  

Jeg tråkka akkurat på en Sørlandchips med spansk pepper. Knas ned i teppet.
Utmerket, tenkte jeg. Livet er i water når jeg har skeiet ut og hatt både potetgull og zero. 
Vi tre hadde det utmerket foran "Lulu & Leon". Ok, danskene lager ikke engelsk kvalitet, men det nærmer seg jammen. Hvorfor kan man ikke forsøke strekke seg mer i NRK?

FORMIDDAG...PAUSE...

 

Jeg skal snart av sted til Kristiansand Folkebibliotek og hente greskkurset jeg har lagt av. I åtte uker skal jeg være heimestudent og forsøke knekke noen flere koder ved det språket. Går rundt som en førsteklassing og staver der nede, og er motivert for litt mer flesk på knoken.  

Hva heter tann, eller nærmere bestemt jeksel på gresk?

Odonto.....????
Et eller annet?
Jeg har ei norsk-gresk ordliste, men vet ikke om jeg staver helt riktig.

Det er noe som ikke er som det skal med et par av jekslene.

 Skavank- og vedlikeholdsalderen.
Dere vet, den alderen da en virkelig begynner ta inn over seg perspektivene, og konsentrere seg mest om her og nå. Dagen i dag. Det eneste man er gitt. 

I går er historie, og i morgen vet en ikke noe om. 
Vel, forutsatt at jeg er her på jorda den dagen tannlegeavtalen innfinner seg vil bankkortet gå varmt. Jeg har mer enn en gang tenkt på at man i min ungdom hadde en politikk som raserte tenåringers tenner på folketannrøkta. Uansett om tennene nå er noe slitte og skrale, så er det et paradoks at jeg aldri, og da sier jeg aldri har fått et nytt hull i tennene etter at jeg sluttet på folkeskolen.
Alt som skjer på tannfronten er vedlikehold av gammelt ugg, eller skader som er blitt større takket være det folketannrøkta påførte jekslene.

 De stod ikke tilbake for noe.
De boret uten skrupler vegen for privatpraktiserende tannlegers inntekter i generasjoner framover, jo det skal de ha... Protestene var fånyttes. Da lukket de bare døra og kom farende med bedøvelsen...
Er det noe sted man ble offer for overgrep så var det i de lokalene.

 

 Bankkortet protesterer vilt i forkant av konsultasjonen som må komme, men hva nytter det?

Skal man kunne tygge må man ha redskapen i orden. 

Slik er livet  her nå i femtiårsalderen. Gulp, og vræææl. Sånn er det altså fatt.
 Selvsagt kan en bøye hodet mellom knærne, siden det er for langt ned til sanda, og utsette enda mer. Enkelte handlinger er fånyttes. Alternativer finnes ikke i denne sammenhengen.

Dessuten: Det er flaut, det er flaut, det er flaut, flaut, flaut å bare kunne tygge graut !

 Jo, jeg kjenner det her jeg er, hos manglene i tanngarden, med hele mitt menneske.
Ulp!

Egentlig var det slett ikke tenner jeg hadde tenk å skrive om.

Mange ganger er det likevel sånn at teksten blir til mens jeg skriver.

Det kjennes som om ordene bare strømmer ut.

 De liksom bare renner ut av en nesten utømmelig kilde, og i alle retninger.

Tastaturets funksjon blir som øsekarets.

 

 

Jeg ville dele noen tanker om perspektivet.
Igjen.

Siden jeg er opptatt av det.
Igjen.

 Vennlighet, varme, vemod kjenner jeg.

I uka som er gått har jeg fordøyd ukene i Rhodos by.

Kjent på den store tilfredse lykken det er å reise.

 Jeg blir vennligere til sinns når jeg tenker på alle smilene jeg blir møtt med.
Blunkene, komplimentene og alt det der.
Agapi mou og så videre.
Ne, si mer!
Meeeeer!!!

For det finnes faktisk mennesker som liker oss middeladrende.
Synes vi er både greie og snille, og kanskje til og med aldri så lite tiltrekkende. 

Jeg har opplevd noen dører bli satt på gløtt for meg,
er blitt foreslått noen muligheter jeg får grunne over til neste gang jeg skal til Hellas.
Ikke slike som handler om kjærligheten la nå det være presisert.

 Det med å ha et vennligere og kanskje også varmere sinn smitter.

Hvor mange snille fremmede norske mennesker jeg har møtt denne uka har jeg ikke talt, men de er mange. Hyggelige småsamtaler er blitt meg til del i butikker, på tilfeldige gatehjørner, ved busstoppet og på kafeer. Jeg undrer meg over at menneskene i Norge synes så annerledes under sommersolen. Eller er det bare jeg som blir så annerledes, får det gode perspektivet?

At jeg er værpåvirkelig har jeg nevnt mer enn en gang...

PAUSE...SEINETTERMIDDAG...

Jeg har vært i byen. Vært reserve "gammeltante" til ei skjønn lita nyfødt jente. Vugget vogna så bestemor fikk seg en matbit. Livets begynnelse og livets begrunnelse sånn på en gang.

 Bollywood-film(underlig sjanger) på tv, forberedelser til hjemmelagd pizza. Siste kaffekruset for dagen over pizzafyllet. Kjenner på lukta det blir akkurat som jeg ønsker, og at jeg har det godt. I kveld er en god inne og hjemme alene kveld. Tenker det blir håndarbeid også. Siden jeg nå en gang finner ro i å drive med slikt. I skråninga ser jeg det er vind. Den er kald, men yr.no lover litt bedre tider søndag. Jeg satser på det er sant, og jeg satser på å finne en av de turene som annonseres i turkalenderen som søndagens innhold. Godt å være i verden. Jeg er takknemlig for dagen i dag.
 

 Midt i all hverdagsligheten kjenner jeg på et vemod. Det vemodet som handler om forgjengelighet, og at ingenting varer. Verden og tiden er alltid i forandring. Mange ganger er livet tøft og urettferdig. Om man kan snakke om rettferdighet i livet da. Noe sier meg at det ikke handler om rettferdighet eller det motsatte, bare livet på livets premisser. Godt og vondt. Privilegert er den som er født i et land der man kan grunne på slikt et helt livsløp. Så lenge jeg har levd har det ikke vært krig eller ekstrem fattigdom i Norge. Ikke mange i verden har en slik bakgrunn. Og, ser jeg det jeg nettopp skrev ut fra den motsatte bakgrunnen er jeg oppreist nok til å begripe at den som lever i krig og nød finner fordelingen av godene på jorda svært urettferdig. Hvorfor skal vi ha alt, og så mange mange mange mange millioner mindre enn ingenting? Urettferdig !

PAUSE... KVELD...


Akkurat lest en blogg om kamp med kreft og å tape for den.
Ulstadtausa er gått bort. 
Takk for de delte ordene, og hvil i fred.
 Jeg har fulgt refleksjonene et lite stykke tid, og har fått mye.
Det handler om perspektivet... !

 I Norge er mange ekstremt materielt orientert.
Skaffe seg statussymboler og eiendeler hinsides vettet.
For mange later det til å være lykken, for ikke fullt så mange andre er jag etter ting kun tomhet. Heller nok mest til det siste. Det er godt med komfort. Godt å sove trygt i egen seng, det er ikke det jeg mener. Men, å jobbe døgnet rundt alle dager for å få kvadratmeter, store biler, båter og hus tilhører ikke genetikken min. Så jeg forstår meg egentlig ikke helt på det jaget jeg. 
Er mer opptatt av de åndelige perspektivene og de evige verdiene.
Hva de betyr, og hvordan de påvirker mine tanker gjennom de dagene som blir meg til del ?

 Undertegnede lurer ofte på hvor mye skrammel hun skal ha i løpet av et liv ? Hvor mange kasser jeg har kjørt til gjenbruk de siste årene vet jeg ikke. Det eneste jeg vet er at det blir minst en runde til. For mye stuff, er og blir alt for mye stuff...
 Dessuten lurer hun på hva tingene representerer og betyr, sånn dypest sett?
Stadig kommer det der opp til vurdering og revurdering.
Paradoksene lurer alltid under overflaten når jeg for n-te gang forkaster materielle verdier...

Foto: Synnøve Sætrum 

 

Grønt skjerf med gulltråder blinker til meg. Vakkert. Vakkert. Vakkert..

Jeg trenger det over hodet ikke, men det kjennes som om det henger der bare for meg.

For en luksus. Kunne kjøpe et skjerf fordi det er vakkert. Det hendte meg i mitt liv akkurat nylig.

Jeg kjenner på stoffet og gleder meg til første bruk. Jo, det er pent.

Jeg er hos det med hele mitt menneske...

Det kommer an på perspektivet. Jeg kikker glad bort på det nye skjerfet. Ser fram til å bruke det.
Så tenker jeg på at det viktigste er gratis, men kan noen ganger være umulig å oppdrive.
En kan ikke hente en elsket klem ut av lommeboka, eller få ubetinget kjærlighet gjennom den siste bilen i garasjen. Kjærligheten er alltid løsningen på utfordringene, men den kan ikke kjøpes.
 Ikke respekt eller vennskap heller. Tillit er noe man får gratis om man er den verdig
.I mitt liv finnes nære mennesker som gjennomlever prøvelser jeg ennå har til gode å stå i.
Akutte livstruende sykdommer er mye å bakse med. Livets store utfordringer.
Når jeg da, som medmenneske på veien, opplever stoisk ro og ekte positiv tenkning disse store utfordringene til tross blir jeg tiltrukket.
Nysgjerrig.Ydmyk kanskje, og jeg kikker enda en gang innover.
Endrer perspektivet.
For jeg ser det handler om å hvile i tro. Ikke et sekund tvil. Bare tro.
Det er et mektig perspektiv. Et jeg til nå bare har sluppet en bitte liten flik av innover meg.
 

  Det handler om å takke.
Selv om jeg denne kvelden har tjukke ullsokker på beina, kan jeg avslutte som jeg startet.
Jeg tror, jeg tror på sommeren. Jeg tror, jeg tror på sol igjen...
Takk!
Denne dagen har jeg fått.
Livet har gitt meg den.
Takk!
Jeg skal være i resten av den med hele mitt menneske.

Synnøve Sætrum

 



DU LEVER

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.

Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.

( Hans Børli)