02 juli 2013

. - - -

 
For det aller meste kjennes livet på det jevne.
Man har det da godt, trives med å være i middagshøyden.
Middagshøyden?
 
Hjææælp. Var det du som sa det? Jo det var det. 
Du ser deg i speilet. Kjenner igjen den uten eller med fjær. Kjenner henne, er komfortabel med tingenes tilstand. Du kan til og med se at det ikke er så lenge til aldringen setter inn. 
Livsbonusen er bevisene. Som du er skrudd i hop humrer du, og tenker det skal bli spennende følge utviklingen. Satse på denne kroppen vil deg vel ennå noen tiår.
Hvis du er heldig. Ikke skal du plastisere den, eller noe sånt.
Bare leve med den. Spurte opp bakkene, satse på å få opp pulsen noen ganger om dagen.
Håpe det er nok. Du følger de som har greie på det sine råd. Så håper du at du kan få noe mer fest og moro ut av den også. Mennesket er ikke skapt for å være alene, eller sove sådan alle dager. 
 
Selvsagt vet du det ikke er gjort i neste svingen.
Du vet til og med det skal noe til.
For du lurer enda på om det er slik at en prins ikke kan tåle du fristiller deg i forhold til ditt jordiske gods? Her i materialismens høyborg kan slikt bli en anelse for mye.
Men, du synes fortsatt det er en del godt vett i utsagnet som proklamerer at mer enn ni eiendeler er for mye. Evig lenge siden du hadde så lite gods. 
Mangt og for mye er det blitt, og du er blitt usikker. Hvem er du? Hvor går du?
Hva handler du om? Fjellet av ting sperrer for utsikten, ikke sant? 
For å få fjellet på avstand må du ut på slettene ei stund.
 
 Er det noe suspekt ved å stille seg ubundet? Eller noe rart ved å ta ut og se flere flik av verden for ei stakket stund? Eller finnes det noen der ute som kanskje vil være med, se noe av vegen sammen med deg. Du vet ikke, og henger ikke eksistensen på et slikt lykketreff.
 
Så langt har du nemlig ikke håva inn hva enn det nå var du skulle... 
Men, du er vant til at dagen er god og vilkårene alt annet enn en jammerdal lell. 
Eller kanskje en kar synes det er for mye at ei dame skriver, leser, reiser, diskuterer, filosoferer og deltar i livet. Banner og sverter, ber og grunner. At hun elsker og elskes tilbake, eller elsker og sviktes. Kos og liv i øyeblikket er det for mye?
Og, i så fall: Hva er alternativet?
Finnes det noe annet enn salige øyeblikk?  
 
Du vet at du er litt "gal", en liten smule alternativ jaffal.
Men, det er sånn du er, og vil noen være med så heng på.
Sangen er likevel den:
"I cant't give you anything but love... Baby !"
 

FJESBOKA OG SÅNN...

 
"Sugar baby love" og reiseradio. Et blink bakover i tid. Langt tilbake. Må stadig minne meg selv om at dagene blir mer og mer verdifulle. At jeg har tippa inn i mitt sjette tiår. Sterkt og snodig på en gang. På så mange måter er jeg ennå bare en jentunge. Husker vi danset til den låta på ungdomsklubben. Mitt første kyss, mitt første klapp og klem og alt det der. Hva kommer ikke ut av en sang en aldri hører. Sånn er det alltid med musikken. Bakgrunn for mine indre filmer.
 
 Jeg tenker på internettet her over kaffen. Lurer litt på  hvordan det egentlig fungerer når mediene blir brukt for å stable folk på beina for protester mot regimer. Hvordan går det med Egypt tro? Jeg leser ikke arabisk, og kan ikke forstå hva de skriver i kommentarene sine egyptiske venner. Men må alt ordne seg for dem tenker jeg. Det var i Egypt jeg fikk øynene opp for at vi alle sannsynligvis har noenlunde samme ønsker og behov, selv om rammene for våre liv er ulike. Det var deilig å stå der på Giza, nyte pyramidene og utsikten over den største afrikanske byen, ja og i det hele tatt. Jeg har vært der de demonstrerer nå. Men, jeg kan ikke helt forestille meg hvordan det er med millioner i gatene. Jeg fra smålandet Norge. Randsonen av verden. Vi er slett ikke navlen her oppe, selv om jeg er takknemlig for å være født her. Det handler om perspektivene lell.
 Har sagt det før, og gjør det igjen om Egypt: Måtte de gode demokratiske kreftene vinne fram !
 
Kjentfolk i livet er på ferie, eller teller ned og de hører reiseradioen til frokost akkurat som meg. Her i Norge eller under fjernere himler. NRK sender på nett over hele verden. Har brukt radioen for å "holde meg hjemme" når jeg er borte jeg også. Internettet er bra på mer enn en måte.
Denne morgenen har jeg kikket litt ekstra på gamle kamerater som også er kommet dit jeg er i alder og vidd. He he. Fjesboka er fin sånn, holder ei linje tilbake til den jeg var. I de lett aldrende, ja for det er bare lett enda, ser jeg guttene og jentene jeg kjente den gang da. En gave å vite hvordan noen var da vi var tretten-fjorten-femten, og at noen "kjenner" meg like godt. Jo da. Det er sant at fjesboka kan bli en tidstyv, jeg vet det. Sikkert sant at den rommer mye av verdens uvesentligheter også. Men, på den andre siden er jeg overbevist om at den er et redskap for en bedre verden. En mer samlet en, om vi ønsker det. Vi som bruker den !
 
Ha fortsatt god sommerdag og sommerferie.
 
Synnøve Sætrum