Sånn først som sist kan jeg opplyse om at den som ikke orker navlebeskuende ytringer fra dette hold bare kan stoppe lesningen øyeblikkelig. Tre døgn- i vakuumlignende tilstand gir den slags tekst...
Døgn 1:
Foto: Tore Meek
Jeg sitter som ei stranda sjøstjerne her.
Jeg sitter som ei stranda sjøstjerne her.
Nesten jordet i betydningen at det verker når jeg løfter armene.
Fortærte stekte pølsebiter med purre og hvitløk samt potetmos.
Skikkelig junk og skikkelig digg lørdagskos. Helsefreaken fikk fri.
Det smakte utmerket, og nå durer "Mennesker under solen" på skjermen der borte i kroken. Undergangskomedie som jeg faktisk så på kino i si tid.
Skikkelig undergangsstemning.
Nesten litt sånn når det ble rapportert om uværet rundt i landet siste døgn. Har rigga pc-en til på fanget, men med pute og pledd som beskyttelse for varmen på lårene. Delvis liggende, delvis sittende i sofahjørnet knatter jeg i vei på tastaturet, og kan ikke komme på noen annen måte som ville fungere. Orker ikke sitte helt oppreist nemlig. Jeg våknet ti over sju denne kvelden.
Ikke har jeg bedrevet utagerende festing eller noe annet som tar kreftene.
Bare snudd døgnet, eller været har hjulpet til med det.
Ekstremtordenværet satte nemlig stopper for soving natta mellom fredag og lørdag.
Lufta over her var så ladet at jeg lå bada i svette mange timer.
Den som lever i overgangen er til tider rammet av slikt, men dette var noe annet...
Uansett kom første tordenbøya sånn rundt tre.
Opp av senga, stenge av strøm og tv og rutere og så videre, og forsøke sove igjen.
Først finne nattserken om jeg ikke skulle flyte vekk.
Den kunne jeg se langt etter, for den som sorterer før reisa ut i verden kommer til at noe ikke skal på lager i det hele tatt. Forært gjenbrukscontaineren nedi veien. Livet er underlig, og jeg måtte finne noe annet å ikle meg mens rotet med termostaten stod på for denne gang...
Nesten litt sånn når det ble rapportert om uværet rundt i landet siste døgn. Har rigga pc-en til på fanget, men med pute og pledd som beskyttelse for varmen på lårene. Delvis liggende, delvis sittende i sofahjørnet knatter jeg i vei på tastaturet, og kan ikke komme på noen annen måte som ville fungere. Orker ikke sitte helt oppreist nemlig. Jeg våknet ti over sju denne kvelden.
Ikke har jeg bedrevet utagerende festing eller noe annet som tar kreftene.
Bare snudd døgnet, eller været har hjulpet til med det.
Ekstremtordenværet satte nemlig stopper for soving natta mellom fredag og lørdag.
Lufta over her var så ladet at jeg lå bada i svette mange timer.
Den som lever i overgangen er til tider rammet av slikt, men dette var noe annet...
Uansett kom første tordenbøya sånn rundt tre.
Opp av senga, stenge av strøm og tv og rutere og så videre, og forsøke sove igjen.
Først finne nattserken om jeg ikke skulle flyte vekk.
Den kunne jeg se langt etter, for den som sorterer før reisa ut i verden kommer til at noe ikke skal på lager i det hele tatt. Forært gjenbrukscontaineren nedi veien. Livet er underlig, og jeg måtte finne noe annet å ikle meg mens rotet med termostaten stod på for denne gang...
Døgn 2:
Foto hentet fra nettet. Regine Hjertholm.
Et øyeblikk grøsser jeg, og tenker på høyrekreftene som gjør sitt for å styrte det lille av anstendighet som fortsatt finnes i politikken. For det er harde kår for mange allerede. Alt for mange. Hadde jeg hatt krefter skulle jeg skrevet lange saklige brev til dem alle, men akkurat disse døgnene strekker lite til.Sitter her like "stranda". Har nå passert halvannet døgn inne i sovetunnelen. Helseutfordringene mine har sine sider, og akkurat de siste dagene har det vært dem og meg. Av og til slippes søvnen over meg som et teppe. Ukontrollerbart, men jeg har ikke noe annet valg enn å legge meg ned.
Henge på "bølgen" til den er over. I går kveld brøt "fyrverkeriet" (også kalt migrene) løs for mitt indre blikk. Siden våknet jeg på kanten av denne søndagen med ei heidundrende hodepine.
Da er det bare å finne hodepinetablettene, ligge helt i water og vente på søvnen.
Legen min oppfordrer meg til å slutte banke meg i hodet med det som ikke er viljestyrt.
Fint det, siden det noen dager er umulig å bare ta seg sammen. Ei heller denne.
Klokka tolv var "lyset på" og jeg kjenner meg igjen hjemme i meg selv, og blir det så lenge det varer.
Ettermiddagstur i blåbærskauen. Satser på pannekaker til kvelden.
Rett skal være rett, sant skal være sant.
Døgn 3:
Flom er det ikke utenfor, og takk for det. Mer enn mange andre rundt omkring på jorda kan si. Livsgrunnlaget regner vekk, bokstavelig talt. Dessuten svetter de i hjel i Kina, også bokstavelig talt.
Jeg våknet tjue minutter over seks. Ble liggende og kjenne på formen.
Svett og klam.
Murringen sitter fortsatt i pannebrasken.
-Kom si kom sa !
Akkurat nå tenker jeg at jeg skriver bekymringsfulle ord i følge Grandhagen.
En skal være forsiktig med å legge igjen personopplysninger på internett. Han ville bekymret seg mer for det, enn etterretning. Mater dem som kartlegger folks privatliv. Hvis det ikke er internasjonal etterretning man skal være redd for, hvem er det da? Det opplyses ikke nemlig. Skurr, skurr, skurr !
Meldingen fra NRK radioen er klar; -det er mye mer bekymringsfulle greier dette mennesker legger ut om privatlivet sitt, enn utenlandsk etterretning.
"Alle" politikere later til å være enig med ham...
Lille meg spør: Hvorfor?
Jeg savner bakgrunns- og dybdejournalistikken sårt.
Store overskrifter har tendensen til å flytte fokus til feil sted.
På fire dager har tre personer druknet meldes det over radioen fra Norsk Folkehjelp.
Urovekkende utvikling blir det sagt.
Kanskje det handler om den varme sommeren, tenker jeg og kommer ikke på noe annet her klokka 06:56 over kaffekoppen lyttende til NRK P1.
Kanskje skulle jeg bare blitt i senga.
August er kommet med det kjølige draget i lufta.
Det er likevel ikke noe ekstremregnvær det er snakk om.
Ikke som i Afghanistan og Pakistan nå om dagene.
Ved Vigeland mistet tjueen personer førerkortet i går.
Dessuten er flere stukket med kniv i Bergen.
På Ammerud i Oslo er en mann alvorlig skadet etter det samme.
Ikke en dag uten meldinger om drap, krig og naturkatastrofer.
Ambassader stenger og åpner. Jo, det er til å bli riktig søvnig av alt sammen.
Bare at det ikke nytter legge seg ned og sove til alt sammen går over.
Det går ikke over.
Verden er som den er, og utvikler seg ikke til det bedre ser det ut til.
Midt oppi alt kan man tenke på kjærligheten.
Hva man gjør eller ikke gjør for å ha det bra?
Se på sitt eget og hvor man plasserer alt ut fra omstendighetene.
Hvor står "mitt" ut fra min status?
Helt klart kan man bli dypt melankolsk om verdensbegivenhetene tas inn i fullt monn hele tiden.
Den kommer nært da, melankolien (μελανχολία).
Sterk og stor viser den seg i de dype krokene.
Akkurat denne dagen får den holde seg.
Jeg sukker over neste lystige innslag på radio.
Studentene er stort sett svindlere som sier de bor hjemme hos mor og far og ikke gjør det, sies det også i radioen. Det trues med kollektiv avstraffelse for forseelser. Mindre borteboerstipend for alle.
Sukk, sier jeg og atter sukk !
Heldigvis finnes pusterom, selv om verdens elendighet er der.
For det er sannelig flaks at jeg lever, sier jeg med Taube, og det finnes mye å være takknemlig for.
Akkurat nå kikker jeg på stearinlyset hvis skinn er noe blekt mot lyset.
Det blinker mot alt det våte grønne.
Sagt med andre ord:
Viktigst blir det å fokusere på det lyse i situasjonen.
Skal ikke mye til å begripe at den er privilegert her i verden.
Undertegnede kan sitte her og være på vær- og søvnsporet flere døgn i strekk.
Det er blitt mandag, og før noe som helst hender blir det et par timer til på øyet. Minst.
Trøttheten er der igjen. Jo, sånn går mine døgn innimellom. Ikke noe å velge i akkurat her og nå.
Heldig er den som kan være sikker på at hun får sovet ut, og siden kan ta itu med livet som om nesten ingenting har hendt. All erfaring lover at hun før eller senere våkner i water.
Synnøve Sætrum
Lysår borte
er min barndom,
lysår borte
er min død.
Mitt liv
reiser
med lyset.
(Tone Schwarzott)
