12 september 2013

H I M M E L



I dag har jeg fått et glimt av himmel.
Hvem skulle trodd det?
Denne morgenen hadde jeg tungt for å dra meg ut av dyna.
Utenfor hang tåka tjukk.
 
Kjøligere her enn nede ved kysten.
Høststemning og stive hofter.
Ikke noe nytt under solen, om den hadde vist seg akkurat de øyeblikkene.
Jeg er trøttere og sover gjerne oftere.
En sms vekket meg, og jeg husket at dagen var en av dem å se litt ekstra fram til.
 
 I dag har jeg fått et glimt av himmel.
Jeg føler meg samlet og rik.
Privilegert som har fått oppleve enda en god dag sammen med flotte mennesker.
Livet som det kan være når det gir i rikt monn av alt det som ingen kan kjøpe for penger.
Tro, de gylne øyeblikkene, latter, alvor, nærvær, tillit, sinnsro og vennskap.
Som om ikke det var nok så har høstsola vært varm, og skogen gjestmild.
Det er ikke helt høst enda, men tonene er der.
I løpet av noen øyeblikk vil det synges i alt lauvet.
Tyttebærene er modne i solhellingene alt.
Frøkapslene henger dessuten tunge på sjeldne og mindre sjeldne planter.
Lufta er klar (og for meg som ikke liker dem noe særlig) er det en glede at vepsene ble borte mens jeg var på Rhodos. Jeg så dem derimot der, men det skriver jeg kanskje om seinere.
 
 
Det er så mange sider ved dagene som gjør livet godt.
I dag har jeg fått et glimt av himmel.
 
Synnøve Sætrum





 
Himmel

Tekst: Erik Hillestad 
 Melodi: Sigvart Dagsland
 
Det fins ein strofe som adle kan.
Den bor lengst inne bag det blå i kvert øye.
Den kvile trygt øve jordens land,
fra hav te' fjell som sus øve lyng og vann.

Den lyde' best onna trange kår.
Den e' et ekko av Guds drømmer i det høye.
Den stryge mildt gjønå kongens hår,
når dagen e endt, og han kjenne om hjertet slår.

Og opp fra sultens hær av
mennesker på vandring
stige' strofens enkle ord:

Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.

Den ligge' gjømt i ein morders munn.
Og bag ein rynke i den rige rederens panne.
Den bor i vraget på havets bunn,
og stige' mot Gud fra strandede hjerters grunn.
Ein strofe reise' seg fra sygeseng og celle
og fylle jordens katedral:

Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.

Den bor i templet onna perlemor og gull.
Den fylle' trøstens grå kapell.
Den krybe' opp fra brente byer og mørke hull.
Den bor i oppbrudd og farvel.

Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.
Himmel, himmel,
la meg få et glimt av himmel.