Flyttestemningen er påtakelig...
God fredag!
God helg!
Ja, for det kan jeg velge: Bestemme meg for at dagen skal være god. Så lenge jeg ikke har smerter som overskygger enhver tanke og livskvalitet.
Tenker at dette med utbrenthet, diabetes, blodtrykk ute av balanse, stive ledd, lett verk pist og hist "bare" er tilstander det går an å leve med.
Og, jo jeg har jobbet såpass mye med meg selv i det tiåret jeg har vært i situasjonen at jeg stort sett kan bevare humøret og fatningen de fleste dager.
Lykke er et bevisst valg og en livsstil, sier de vise. Jeg tror de har mye rett i det. Kan man ikke få det til får man se på omgivelsene og hverdagen.
Finne ut om noe fungerer så dårlig at det må endres.
Nå sier jeg ikke at alt kan forandres alltid. Er blitt for gammel-og-klara-klok til det. Bare at der man har et valg har man et valg, og så handler det om å forandre de ting man kan.
Jeg er kommet fram til at jeg kan, og tar konsekvensene av erkjennelsen. Tiden er kostbar og livet forgjengelig for alle. Ingenting henger over meg som akutt livstruende tilstand. Takknemligheten siger på her jeg sitter og kjenner på hva de realitetene faktisk innebærer for meg.
God helg!
Ja, for det kan jeg velge: Bestemme meg for at dagen skal være god. Så lenge jeg ikke har smerter som overskygger enhver tanke og livskvalitet.
Tenker at dette med utbrenthet, diabetes, blodtrykk ute av balanse, stive ledd, lett verk pist og hist "bare" er tilstander det går an å leve med.
Og, jo jeg har jobbet såpass mye med meg selv i det tiåret jeg har vært i situasjonen at jeg stort sett kan bevare humøret og fatningen de fleste dager.
Lykke er et bevisst valg og en livsstil, sier de vise. Jeg tror de har mye rett i det. Kan man ikke få det til får man se på omgivelsene og hverdagen.
Finne ut om noe fungerer så dårlig at det må endres.
Nå sier jeg ikke at alt kan forandres alltid. Er blitt for gammel-og-klara-klok til det. Bare at der man har et valg har man et valg, og så handler det om å forandre de ting man kan.
Jeg er kommet fram til at jeg kan, og tar konsekvensene av erkjennelsen. Tiden er kostbar og livet forgjengelig for alle. Ingenting henger over meg som akutt livstruende tilstand. Takknemligheten siger på her jeg sitter og kjenner på hva de realitetene faktisk innebærer for meg.
Lener ryggen godt inn i godstolen jeg, og har føttene på fotskammel. Da jeg stod opp i dag var planen sortering og rydding i diverse papirer. Men, etter som timene er gått og jeg skjønner utmattelsestilstanden er et faktum lar jeg det være.Kanskje får jeg lagt meg tidlig, og kjenner meg mer uthvilt i morgen.
Ok, hoftene er stive og jeg er trøttere enn midt på sommeren og sånn, men det er ikke så lenge til jeg skal av sted, og ha sommer, mosjon, sunn mat, massasje, yoga, fotbehandlinger og annet som gjør godt for helse og velvære. Jeg er heldig og kan velge det som gagner meg. Andre kan ikke det. De vet at tiden er knapp og sliter med smerter jeg ikke vet hvordan føles eller påvirker. Mennesker som er tapre og tøffere enn meg.
Har en ganske annen hverdag, mens de sloss for sin stund på jorda.
Et perspektiv som gjør meg enda mer glad i mulighetene jeg faktisk "eier" her og nå. Likevel: Som de andre høstene gjennom siste seks- syv årene er jeg like overrasket over det som skjer med allmenntilstanden min når nattetemperaturen synker ned mot null. Jeg er ufattelig trøtt. Kunne egentlig bare lagt meg rett til å sove så mye som mulig. Siden jeg er i pakking og flytting må jeg skikkelig kjempe for å komme meg opp og få gjort det jeg må.
Utmattelsen henger over meg. Fysikken er ikke særlig vond, men stiv.
Jeg føler meg ikke deprimert heller, bare utmattet.
Jeg vet at når massøren tar i meg de første gangene om ikke så lenge ligger jeg omtrent i bro på grunn av verk enkelte steder. Men, altså: Som før er jeg like forundret at høsten kommer med disse symptomene. For når de ikke er der håper jeg det er over for godt.
Kanskje oppfatter du meg som klagende og sytende selv om det ikke er min hensikt. Jeg prøver mer på å beskrive en situasjon som andre kan kjenne seg igjen i. Professor eller lege trenger jeg ikke være for å begripe det. Trenger heller ikke ha tittel for å forstå at mange andre har det mye verre. Likevel er det sånn at man kan ha brukket armen med de smertene det medfører, selv om naboen har kutta av seg foten. Skjønner?
Nei, det er ikke synd på meg som bor i Norge og har en ordentlig uførepensjon.
En jeg opparbeidet meg rettigheter til fordi vi har det her til lands når vi blir kronisk syke. Grunnlaget for den har jeg opparbeidet meg gjennom å være i arbeid og å betale skatt. Hvilket jeg fortsatt betaler som alle andre (unntatt de rike nullskatteyterne), og det med glede.
Her jeg sitter nå har jeg hatt og har ennå tilhørighet mellom vegger og under tak. Der jeg har vært i livet har det vært godt. Nødvendig. Gledelig. Jeg tar med mange gode minner herfra... Etter hvert har vinterklagingen festet seg ved meg, og jeg misliker det sterkt.Til slutt slo det meg: Ikke klag mer, du har et valg! Du må faktisk ikke bli sittende i snø og kulde, bare eksistere og vente på våren, eller døden... For meg er ikke det noe liv lenger, og jeg er veldig veldig veldig klar over at livet er forgjengelig.
Nei, det er ikke synd på meg som bor i Norge og har en ordentlig uførepensjon.
En jeg opparbeidet meg rettigheter til fordi vi har det her til lands når vi blir kronisk syke. Grunnlaget for den har jeg opparbeidet meg gjennom å være i arbeid og å betale skatt. Hvilket jeg fortsatt betaler som alle andre (unntatt de rike nullskatteyterne), og det med glede.
Her jeg sitter nå har jeg hatt og har ennå tilhørighet mellom vegger og under tak. Der jeg har vært i livet har det vært godt. Nødvendig. Gledelig. Jeg tar med mange gode minner herfra... Etter hvert har vinterklagingen festet seg ved meg, og jeg misliker det sterkt.Til slutt slo det meg: Ikke klag mer, du har et valg! Du må faktisk ikke bli sittende i snø og kulde, bare eksistere og vente på våren, eller døden... For meg er ikke det noe liv lenger, og jeg er veldig veldig veldig klar over at livet er forgjengelig.
Tenkte at enten får jeg forsøke noe annet, eller bli. Stå ved valget og gjøre det til en god tilværelse likevel. Det siste har vist seg å være vanskelig.
Vinteren er blitt for stor påkjenning både fysisk og psykisk.
Ei god venninne av meg uttrykte at jeg ikke hadde denne innstillingen til vinteren sånn for en fem års tid siden. Det er sant. Da sloss jeg virkelig for å ta i tu. Kjøpte ski og satte av sted. Gjorde alt for å være på parti. Og, det lyktes ei stund. Opplevde noen relativt gode vintre. I 2011 ble det for bratt, og den våren bestemte jeg meg for å prøve noe annet. Som kjent dro jeg til Thailand for første gang i slutten av oktober. Ao Nang i Krabi-provinsen var mitt aller første møte med Thailand og Asia. Jeg kom dit helt mot slutten av monsuntida.
Det regnet av og på, var ingen store turiststrømmer å se, og jeg kommer alltid til å huske alt flomvannet da vi fløy inn over Bangkok. Jeg og reisefølget steppa kilometer på kilometer i pur glede over å ha kommet oss av sted.
Det ble veldig gode måneder, og det ante meg at noe på innsiden forandret seg for godt. Smilets land er helsekur de luxe. Tror sjelden jeg har vært så sprek som da jeg kom hjem igjen etter den turen. Faktisk var det såpass at det opplevdes som fiksjon å forestille seg en annen fysisk tilstand.
Tilbakefallet i form kom ikke før i slutten av september i fjor.
Da jeg dro til Thailand i slutten av november hadde jeg sovet i nesten to måneder. For meg fortvilende tilstand å være i.
En greier ikke ta seg sammen, for det er ikke viljestyrt.
Til å begynne tror jeg alltid det, og kjemper.
"Ta deg sammen", tenker jeg.
Bare for å erfare at det ikke går.
Fin støtte for meg det !
Erfaringen min er at det er vesentlig skille mellom å drømme og å erfare. Virkeligheten ble bedre enn de fleste drømmene.
Det er en sannhet for meg at det meste handler om å leve på den måten som er best mulig. Men, jeg har hatt en lang prosess for å tørre pakke sammen.
Indre motforestillinger har vært sett på, analysert og luftet for nære venner. En etter en har jeg greid å sette dem på den plassen de skal være. Så i dag sitter jeg her, og er klar til ei framtid jeg ikke kjenner. Skal gjøre noe som for meg antakelig er det mest radikale jeg har begitt meg ut på.
På den andre siden: Kvelden eller morgendagen er det vel bare vår herre som vet noe om. Ikke sant? Jeg minner meg selv om å slippe kontrollen.
Det viser seg stadig vekk å være et lurt triks.
Indre motforestillinger har vært sett på, analysert og luftet for nære venner. En etter en har jeg greid å sette dem på den plassen de skal være. Så i dag sitter jeg her, og er klar til ei framtid jeg ikke kjenner. Skal gjøre noe som for meg antakelig er det mest radikale jeg har begitt meg ut på.
På den andre siden: Kvelden eller morgendagen er det vel bare vår herre som vet noe om. Ikke sant? Jeg minner meg selv om å slippe kontrollen.
Det viser seg stadig vekk å være et lurt triks.
Det skal bli spennende å erfare en annen hverdag og tilværelse.
Finne ut hva framtiden inneholder for meg.
Jeg gleder meg enormt, akkurat her og nå.
Det verker i hofte og knær, så nå er det opp og stå...
Jeg skal spasere litt samtidig som jeg fintenker på datoen for flybillett til Bangkok. Er verdt å betale tusen ekstra kroner for å sitter ordentlig om bord?
Også når det gjelder det er jeg heldig og har et valg!
Igjen: God helg !
Igjen: God helg !
Flyttestemning ja...
Synnøve Sætrum
