21 oktober 2013

MEDMENNESKER

 
 
 
Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.
 
Likevel...
Det er vondt når du kjenner på tilkortkommenhet.
Når du forsøker møte den som står meg aller nærmest, men ikke greier nå inn.
For det er jo sånn i livet at aller fleste får oppleve sitt å streve med.
Noen knuter er såpass vonde og kompliserte at åpningsprosessen tar lang tid.
Tid med mye smerte, tårer og noen ganger sinne.
Den som sitter meg knuten har mer enn nok med sitt. All energi går med til å finne åpningen.
Du elsker så inderlig dette mennesket som strever, vil så gjerne hjelpe, men når ikke fram.
Blir avvist eller tråkker galt i ren velvilje. Ingen er perfekte, bare mennesker. Medmennesker.
 Forsøket er å være et godt medmenneske, selv når kjærligheten kommer til kort.
 Da gjelder det å greie ta tida til hjelp. Stole på prosessene. Stå i det.
Være medmenneske også gjennom det som ikke er så enkelt. Det er ikke sikkert du greier være god nok for den som strever. Kanskje er det ikke akkurat du som trengs, men du kan i alle fall si du er der. Blir du ikke hørt, roper du ennå en gang. For du kan ikke annet.
 
Du hadde en gang en samboer som sa han ville være glad om det ble stående på gravsteinen at han var "et medmenneske". Ikke for at det var den slags du og han snakket mest om da dere var i slutten av tyveårene. Dødeligheten handlet i all hovedsak om alle de andre, alle de gamle.
Dere var ennå ikke kommet så langt i livet at mennesker rundt var begynt å dø for tidlig av kreft eller ulykker. Det hørte til sjeldenhetene at noen bukket under for rus eller begikk selvmord.
I alle fall ikke i deres omgangskrets. Om noen døde så var det gamle besteforeldre, men knapt nok det. Livet var fokus, ikke døden.Studiene ga kunnskap som skulle brukes i framtidig arbeid, samfunnsprosessene dere deltok i var engasjerende. Du sang, danset og gikk i tog. Ungene var også med.
 Timene og dagene var fortetta, travle og meningsfylte... 
 
Du kjenner sting av sterk glede, og noe som ligner sårt vemod.
Det første handler om det privilegiet det er å få barn. Ingen ting i livet kan måle seg med det.
Den betingelsesløse kjærligheten som kommer med et barn.
Størst av all kjærlighet er den kjærligheten.
Der får du alltid, alltid, alltid mye mer enn du gir.
 
Lykken det er å dele hverdagene med mennesker en elsker. 
Tiden, den fantastiske tiden, som renner som vann mellom fingrene og som aldri kommer igjen. Etterpå har du mer enn en gang skulle ønske å kunne stoppet den, skrudd klokka tilbake og holdt noen øyeblikk i evighet.  Livet ville vært svært mye fattigere uten den erfaringen.  
Vemodet  du evner handler om tiden som ugjenkallelig er gått sammen med mer enn et medmenneske. Årene gjør forgjengeligheten synlig, eksistensen farges stadig skjørere.
 
 Omstendighetene ville det slik samboeren min fikk hvile alt for tidlig ved steinen hvor det er risset:
   "Et medmenneske"Det var meningsløst, og kan aldri bli annet. 
 
Du kan huske sjokket, smerten og sorgdagene.
Tiden det tok for å finne nytt fotfeste.
Etter hvert stod du støtt igjen. Du hadde bestemt deg for det. At du skulle vokse på det. Lære noe.
Mange år etter vet du kanskje litt mer, men er du klokere alene?
Det du lærte var at du trengte medmennesker.
Gode medmennesker.
Den typen som gir deg hånda til støtte mens du strever med å stable deg på beina.
 
En dag skal også du møte døden, og slippe alle hender.
Død er død.
Den er siden, og den vet du ikke noe om.
Liv er liv.
Kjærligheten kommer aldri til kort.
Livet er nå, og det vet du mye og noen ganger litt lite om.
Ett ellet to vet du, enten det gjelder det strevsomme eller det lette:
Noen ganger trenger du gode medmennesker.
Andre ganger kan du være et godt medmenneske for noen.
 
 
Jeg er så glad i deg, jeg elsker deg, jeg skulle gjerne ta alt det vonde du bærer på for deg. Gi deg bare gode dager, beskytte deg. Du som jeg bare ønsker alt det beste og enda mer. Høyt elskede medmenneske. Du trygler, du roper, du ber.
 
Synnøve Sætrum