OM Å LEVE OG MODNES...

Foto: Synnøve Sætrum

Også den reisende kan navlebeskuende tralle: 
Få deg et liv !

Kom deg ut på dans og dill i regnværet !

Få deg et liv!

Ta deg ut !

Finn litt satisfaction...

Bare litt...

Syng denne ene sangen !

Den sangen!

Hvor finnes en moden mann, eller i det minste en mann? 

Livet er for kort til denne endeløse...

Noen ganger føler en seg singlest av alle på kveldstid.
Litt ensom og litt hudløs.
Gjennomgangsmelodien alle stille kvelder er det ikke, men nynningen dukker opp av og til.
Månesyke kanskje?
Eller noe som ligner.
Halvt manende og til liten nytte.

Stopp! 

Døren til verden er lukket, og gardinene mine trukket for.

Gekkoen er gått og lagt seg bak maleriet, og skyggene på balkongen er blitt til nattemørke.

Regnet trommer på taket, og Wunderground.com spår mye mer.

 

Litt spillerusk som jeg er ligger jeg i bare stjerten på tvers over ei knallhard seng og fordriver en fredagskveld i tropene. Helt klart ikke det verste et kvinnemenneske lik min type kan ta seg til. Handler det først å fremst om å leve?

Rytmen fra tastaturet spinner flytende tanker blandet med sinnsro.

Jeg takker gudene for at denne kvelden har gitt sprøstekte reker og godt selskap.

 

Jeg har både paraply og tak over hodet.

Øyeblikket deler jeg med en cola zero.

Dette og kun dette er akkurat nå mitt liv.

Underlig rastløs og merkelig tilfreds.

Tilhørighet og rotløshet.

Dikotomiene er og blir tilværelsen.
 

 Moden kvinne, eller lever jeg bare stadig med planene om å bli det ?

Det er lenge siden jeg gjorde samme oppdagelsen som alle andre jevnaldrende.

Jeg beklager å måtte si det, men:

Tyngdeloven krever sitt tannkjøttet er det eneste som ikke siger.

Jeg har hatt nok samliv til å kunne kalle meg bevandret uti risikosporten.

Det er det ene. Singelliv ,dog ikke det glamorøse sex og singelliv, er ikke levd i så rikt monn... 

De heller u-amorøse erfaringer kan deles i kav og søkk med den eller de som måtte være interesserte.

Opptøyer avstedkommer neppe.
Jeg kan sette store summer om den saken uten så mye som spor av et blunk. Det er det andre.

 

Jentene som har vandret veien før sier jeg er moden.

Moden for hva?

Satisfaction...

Av hva ?
Jeg har alt jeg trenger her i skinnet mitt...

 

Så har jeg brutt opp og dratt min kos hit hvor pepperen gror. 

Det er det tredje.

Dreamlineren fraktet meg rett ut i fortellingen om mitt liv.

Tiden skriver kapitler over nye steder.

Russisk wookka drikkes i trappetrinnene ved 7-11 mens jeg spaserer direkte forbi.

Her gis ingenting ved dørene.

Modne damer selger seg ikke billig.

Brennhett sant som Tom Kha Kai.

- - -

Morgenen er her...
Det slamrer i dører og uler i palmer.
Stringensen flirer fraværende.
Dårlig vær i tropene er helt mulig.
Mye også !

Klimaforhandlingene har kjørt seg fast trala trala..
Hva mener de om det på Filipinene?
Noen som så fredagens Skavlan mon tro?
Det uler i palmene.
Regnet slår.
Bord og stoler blåses fram og tilbake på balkongen.
Til havet skal jeg ikke.
Bølgene er svært store.

Regn, øsende regn og mye vind i dag. Foto: Synnøve Sætrum

Det var forresten her omkring den skylte inn.
Tsunamien du vet.
For ni år siden.
Den reisegigantselskapene aldri nevner...

Jeg har snakket med medmennesker herfra.
De går aldri på stranda.
For noen minner havet kun om død.
De både så og luktet etterpå.
Glemmer det aldri, og er veldig redde.
Og jeg, en reisende etter solskinn, kommer alltid til å huske hva de sa.
Uttrykket i ansiktene.

Og jo, det skramler fortsatt i balkongmøblene mens troperegnet høljer.
Jeg har både regnfrakk og paraply.
Det er tid for å kry seg ut til sein frokost...
Så får jeg se hvor timene tar meg.
Vegen blir til mens jeg går.
Sånn er betingelsene.
Tralala...

 

Jobber med saken å leve og modnes...

Jeg har et liv, og er stort sett blitt den jeg ville møte.

Vil du være med så heng på !

 

Synnøve Sætrum

 

 

Karon Beach... Eller: Er jeg kommet til Russland ?

 

 

Det er gått noen dager siden sist jeg skrev noe som helst.
Det er tiende dagen i livet på Baan Cha Lay Guesthouse. Et sted det absolutt går an å anbefale.
Litt ustabilt wifi om man er helt avhengig av det, men ellers intet å bemerke.
 Ja og så har du noe i mot å gå femti meter etter nærmeste "matstasjon" velg ikke dette stedet.
Her har de nemlig ikke kjøkken. 
Om du skulle ville ha prisen litt ned velg andre etasje.
Like mye bassengutsikt her, men man må selvsagt lee seg noen trappetrinn for å benytte fasiliteten.
Jeg flyttet opp, og prisen gikk 300 bath ned pr. døgn.
For meg betyr det all maten hver dag og vel så det.

   Her er helt overskyet på andre dagen, så jeg sitter ved maskinen og tar det meste med ro. Temperaturen er god. Selvsagt står døra oppe, og jeg lytter til trope- og andre lyder.
 Beliggenheten er god. Et godt steinkast unna den pent sagt tungt trafikkerte og skitne hovedvegen som går gjennom både Karon og Kata. Ikke noe trivelig sted å bo ved eller vendt ut mot.
Det har jeg prøvd. Var såpass til utfordring og trøbbel for sinnsro og nattesøvn at jeg aldri frivillig gjør det igjen. 

Det jeg derimot gjentar og gjentar er massasje. Vel og merke hos de som kan det. Dreven er jeg blitt i forhold til å pelle ut "the real thing" foran de som tydelig kun har vært på et to timers kurs eller knapt nok det. Hva jeg gjør om jeg kommer i hendene på en sådan? Jeg smiler, reiser meg og sier pent adjø. Later som noe er galt med meg. Vil nemlig ikke at noen skal miste ansikt.
Utpå denne dagen var jeg hos dama jeg traff for to år siden igjen. Varme omslag og mye annet. Nakke og skuldre er problematiske områder og den som skal røre meg må forstå.
Det gjør hun, og nå sitter jeg og føler meg myk og varm igjen.

 Her er det ganske rolig. Selvsagt er det umulig å komme unna lyder fra mopeder og andre kjøretøy, men jeg hører likevel fuglesangen godt blandet med ropende gekkoer. Hadde en som gjest bak maleriet over senga i går. Den lagde såpass leven at jeg måtte ta meg bryet med å få vist den veien ut. Tonene fra det lille vesenet er såpass at det høres ut som om en eller annen fugl sitter i rommet. Egnet redskap for mild avskjed var den lille sandkosten ( strandkosten).
Ingen led noen overlast, og jeg sov som steinen i all stillhet. 

 
Wunderground. com melder lett regn de kommende timene, og i går var nedbøren til tider ganske så tung. Snev av tvil om at det ikke skulle komme solskinn nok, og at huden jeg kommer hjem med utpå vårparten vil være metta av sol eksisterer ikke.
Hadde jeg derimot vært toukersturist hadde nok lett frustrasjon meldt seg.

 

Ved siden av at her er ei nydelig strand og krystallklart vann var motivasjonen for å dra til Karon at mine kjære gode venner kom hit samme dagen. Vi har hatt mange gode timer sammen. Solseng og solbad. Tannlegetur. Tuk-Tuk-turer. Lokalbusser. Phuket by. Patong. Shoppingsenter og så videre. Den store balkongen min er benyttet til drøs og atter drøs. Vi har spist utallige måltider. Fantastiske smaker og variasjoner. Ni av ti ganger er det slik i dette landet. Minst. I går derimot opplevde vi den tiende gangen... Vi kjøpte en stor fisk på et sted i den motsatt ende av Karon. Grønnsaker og ris ble servert prompte... Selvsagt ble alt kaldt mens det varte og rakk før fisken dukka opp.
Da sterkt krympet og forvandlet til en gammel kokt saltfisk. En liten bit, et spytt ut før matforgiftningen ble et faktum, og så forlot vi åstedet. Selvsagt betalte vi ikke.
Jeg talte syv personer på kjøkkenet og det er mye sannhet i at "jo flere kokker jo mere søl". Maten var slett og rett en skrekkopplevelse.  Det var i det hele tatt så selsomt at jeg har glemt hva stedet heter. Men, jeg vet hvor det er og skal aldri, aldri, aldri dit mer. Grøøøøssssssssss!

 Ja, og sånn går nå dagene. Koser meg med selskapet og har funnet den gode massøren fra for to år siden. Engelsken har tatt seg kraftig opp siden hun nå bor halve året i Sverige.
Hyggelig å kunne snakke med ei dame som er herfra.

Karon Beach ja, jeg vet det hadde blitt svært så kjedelig å være her aleine.
Nydelig strand og vann, men det er også alt.
Ikke fordi sol, hav og strender kjeder mitt hode.
Nei, men her har andelen av russiske turister blitt så tett siden jeg var her sist at det nesten kjennes som om en skulle vært et annet sted enn i Thailand.
På en dag som i dag ser man ikke havet for bare russere om stranda og en solstol er oppholdsstedet.

Det har seg stort sett sånn at russere ikke snakker engelsk, og jeg snakker ikke russisk.
Thaiene forsvinner liksom litt her, og ja...
Det er grenser for hvor lenge man synes om å snakke med bare seg selv...
Bruk fantasien og forestillingsevnen, eller les: Det passer meg slett ikke i lengden !
Jeg er ikke reist til Russland.

To be continued...

Synnøve Sætrum