LIK STØVEL MOT TENNENE . . .

 

 

Noen må følge barn til ei grav.

Det henger ikke rettferdighet eller mening i det noen steder. 

Kun smerte lik fjell stikkende opp av det bunnløse havet sorg.

Jeg tenker det må være det verste, og at det ikke skal være på den måten.

Samtidig vet jeg at livet ikke mettes langs linjene en skulle ønske.

Det bare er som det er.

Noen ganger rått, hjerteskjærende og brutalt.

Lik en støvel mot tennene fulgt av jord mot pannen.

Smaken av grus og blod.

 

Det tenker jeg her jeg sitter midt i en fredag aften det året jeg har levd over femtien år på jorda.

Ingen skulder å lene seg mot. De hvite rosene er visnet.

Sorg tar tid. Skrur seg av og på.

Ligger der under alt det fine og lyse disse dagene.

 

I mars måtte jeg si adjø til et vennskap som har betydd all verden for meg.

Det gjorde jævlig vondt, og det skapte tomrom.

Klok som jeg er vet jeg jeg ikke ville vært det foruten uansett.

Jeg må leve med savnet.

Bunnløst.

Noen ganger tvinger omstendighetene fram en uønsket slutt, et uomtvistelig stopp.

Det betyr ikke at en glemmer, eller har sluttet å elske ham. Nei.

Bare dette at ingen kan klamre seg til selv den dypeste kjærligheten menneskene i mellom.

 

Det smerter.

Lenge.

Rives opp igjen og blør mer.

Såret får skorpe og arr, men blir der.

Huden over er ennå syltynn over blodet.

Det krever mot å si ja til sitt eget livsalvor alle dager.

 

---

 

 

Da sommeren var på sitt varmeste fulgte vi vennene et kjært menneske til siste hvilestedet.

Femtien år fikk hun på jorda.

Noen ganger, mens hun levde, snakket vi om støvler mot tennene og smaken av grus og blod.
Visste det samme; hun og jeg.
Takk...

Akkurat nå sitter jeg midt i blanke sorgfølelser og tilbakeblikk.
 

 

Jeg tenker:

Senga er myk god nok for drømmer.

Den som kjenner sin egen styrke kan sove rolig.

I morgen er det atter en dag.

En med sandaler og melissand.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 



VÅG Å VÆRE

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar...
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
 

(~Hans Olav Mørk~) 

 

 



Kata Beach og formiddagens tanker...

Rusletur langs Kata Beach 28.11.13  Foto: Synnøve S

 

Tankene strømmer og jeg registrerer flere jeg ikke greier gripe tak i.
Det er noe med omsorg for de som er meg nærmest, og for venner jeg har vært heldig å ha i mange år. En bekymring for dem som strever med alvorlig sykdom. 
Noen jeg er glad i står i andre typer beintøffe utfordringer.
Noe jeg stadig tenker på, og håper det på en eller annen måte ordner seg snart.
Noe jeg tror det gjør, det handler bare om ikke å miste motet helt. Selv om det er tøft.
Verden er til tider et rotterace og vi må alle stå i det.
Samtidig er jeg ubeskrivelig takknemlig for at jeg for min egen del har fått ei sinnsro jeg ikke trodde mulig i yngre dager. Jeg har stort sett fred mellom ørene, og det var ingen selvfølge før.


Før var før, og nå er nå.
I de siste to ukene har vi snakket litt om livet og verden der ute.
Hvordan den fortoner seg for oss litt over femti.
Forandringene er merkbare i tiden som er gått siden vi var unge.
Det er blitt mye tøffere for dem som er unge i dag. Det sies at alle norske ungdommer er bortskjemte. Vel, de om det. Noe jeg slett ikke kjenner igjen i den virkeligheten jeg kjenner til.
Jeg for min del kjenner bare unge voksne som slett ikke er det.
De gjør sitt aller beste dag og natt.
Strever for føda og framtiden og alt som ikke kommer rekende på ei fjøl for noen.
I det perspektivet, som er det jeg ser, kjenner jeg ikke igjen denne bortskjemtmentaliteten.
Antakelig fordi jeg tilhører den gruppen i det norske samfunnet som aldri har rullet i penger, og neppe kommer til å gjøre det heller. Så sant jeg ikke vinner i Lotto da, men jeg har altså for lengst sluttet å spille... Da blir det som det blir. Livet mitt, på mitt livs premisser.
Sånn er det for unge voksne norske mennesker også.
Jeg bøyer meg i støvet av beundring for stå-på-viljen i en hard verden.
Bortskjemte? Ikke f..., ikke i nærheten what so ever...

Myggen rømmer, og takk for det. Foto: Synnøve S

Jeg sitter i min heim som for øyeblikket befinner seg et par tre lange steinkast vekk fra Kata Beach. Bruker omtrent 12 minutter for å komme helt ut på stranda. Jeg har godt av mosjonen.
I det hele tatt skulle jeg sikkert mosjonert hele døgnet, men så skjer ikke. Romaner skal leses og det gjør jeg best sittende. Noen ganger på solstolen, andre ganger på balkongen eller i senga. Atter andre ganger på gatekafeer. Jeg kunne ikke tatt en slik helsetur om jeg ikke likte akkurat det siste. I går satt jeg i timevis, og jeg elsker det.
Romanen heter "Maleren fra Shanghai" og er ført i pennen av Jennifer Cody Epstein.
God fortelling.

Balkongutsikt. Foto: Synnøve Sætrum

 Salte frø, soda og grønnsakssuppe på boks holder den verste ulvehungeren unna. 
Klokka er blitt over halv ett på et blunk. Det er lett overskyet denne dagen også. Gjør ingenting.
Er ikke bekymret for brunfargen. Den er forgjengelig som alt annet.
Livet endrer seg, og det ordner seg. Smilet er det fineste smykket en kan bære, og det er gratis.
 Jeg håper at jeg denne dagen skal kunne glede noen.
Være der litt for dem jeg møter. Noe som alltid gjør godt. Selv om jeg ikke har et hus i bokstavelig forstand tenker jeg på den gamle men stadig like sanne og aktuelle hustavlen...
Heimen er jo der en har hjertet heter det.
Akkurat nå banker det for alle jeg er glad i der hjemme i nord, selv om det befinner seg i Kata.

But, if I will survive I've got to eat...
Out for late breakfast.
Have a Nice day !

Synnøve Sætrum

 

 

En hustavle

 
Det er en lykke i livet
som ikke vendes til lede:
Det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

  Det er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette:
Det at det var for sent
  da du skjønte dette.


  Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav og klage.
Døgnet har mange timer.
  Året har mange dager.

 

 

(Arnulf Øverland)