SIRKUS...

Foto: Synnøve Sætrum

 

Jeg sitter utenfor. Regnet er sluttet å tromme mot taket. Lufta er tørrere.

Jeg kan høre fyrverkeri i det fjerne. Er feiringene av kongens bursdag allerede i gang?

 Mens jeg var i Kata så jeg det ble rigget til fest.

Her i Rawai har jeg ikke gått langt nok til å finne ut hvor og hva.

Men, jeg vet i det minste det er i morgen Thailands monark fyller år.

Jeg måtte vært både blind og døv om jeg ikke skulle fått det med meg.

Ellers hører jeg frosker og sirisser. Gekkoer smatter, og så er det en og annen lyd jeg ikke aner opprinnelsen til. For meg er skogen rundt her fremmed.

Eller kanskje det er galt ord. Kan hende heter det jungel. Jeg vet ikke.
Når jeg går til butikk, vei eller pir registrerer jeg at det noen steder er spent opp piggtråd langs vegen.
Hvorfor undrer jeg. Er det for å stenge noen inne, eller noen ute? Ikke at jeg hadde tenkt meg inn der uansett. Erkjenner straks mitt manglende mot i så måte. Jeg mener, om jeg skulle tråkke opp i noe ville det kunne få fatale konsekvenser. Ei dame som meg får fot som en tømmerstokk, på ukesvis bare av noen skarve maurbitt. Utfordre skjebnen med påfølgende amputasjon er ikke lystscenariet...
Antakelig må jeg akseptere og leve med min store uvitenhet om skogene her omkring.

Foto: Synnøve Sætrum

Det jeg vet er at bananklaser og kokosnøtter henger tett.

Hvor mange dør av å få kokosnøtter i hodet pr. år?
Finnes det statistikk på slikt?

Er det interessant i det hele tatt?
Noe skal en gjest tenke på når hun ikke hengir seg til grublerier uti kvantemekanikken. 

Uansett så henger de høyt, er tunge og knallharde.

Nå har ikke jeg tenkt å stille meg under en palme og riste i den...

... Jeg har det veldig godt her i livet og landet.

En og annen bjeffende hund utfordrer meg selvsagt litt.
"Gutta boys" liker ikke alltid at man tråkker rett inn i territoriet, og de bjeffer krystallklare meldinger.
"Du får ta en kjepp"... Jo, jeg husker rådet "kongen" i "King's Home", Hua Hin ga meg, men:
Hvem pokker går rundt med en kjepp i veska?

Gutta boys. Foto: Synnøve Sætrum

Sinten. Foto: Synnøve Sætrum

 

 I går hadde jeg besøk av en gekko på badet.
Alt besøk av sådant slag er velkomment.

Ikke i senga, selv om det hadde vært plass til mange.

Den rommer faktisk plass for et menneske til, eller kanskje en hel familie for dem som er vant til atskillig trangere forhold enn meg.
Men det var altså denne gekkoen ja...Liten men sterk i stemmen.
Fikk foreviget den flere steder. Blant annet der ved siden av vannflaska.

Fru Synnøve Sætrum pusser nemlig tennene i flaskevann.

Siden hun er såpass sart at kranvann ikke kommer innenfor leppene.

 

Over hodet og kroppen er en helt annen greie. Elsker vann og enda en rimelig god svømmer. Snorkle har jeg tenkt å gjøre mer enn en gang før jeg forlater kysten her...

 

Fint bad har jeg til så lenge. Avslappende del av det som for meg er det gode liv.

Jeg blir stressa etter noen dager foruten en skikkelig dusj. Sånn er det bare.

Dusj før frokost, og dusj nå til kvelds.

Luksus, uhørt luksus når jeg tenker på verdens fattige. Lytefri er jeg altså ikke.

 

Lot vannet strømme over svett kropp denne kvelden med.

Jeg satte håret inn med kokosfett, og kikket på meg sjøl i speilet.

Dusjspeilet.

Ser ansiktet avslappet, brystene mine og så ikke noe mer.

Jordens gravitasjon har for lengst satt sine spor. 

Takknemligheten seig inn også for det.

Alternativet er jo en stein å sove ved.

Synes ikke det haster med det.

Forhåpentlig blir det mange mange mange flere merker...

Jeg skrubbet meg med pimpstein under føttene.

Fant et kløende punkt under den venstre.

Det endte med å tørke blod. Huff det hvite håndkleet.

Loven om tingenes iboende faenskap og alt det der...

Forsøker med oppvaskmiddel, men får det ikke vekk.

Lagde litt huskestue med meg selv et par øyeblikk.

Maskin og klor neste, i alle fall det siste.

Lar det ligge i bløt og så tar jeg det med til de hyggelige damene i morgen.

 

Fikk en ide der jeg stod i dusjen.

Resultatet publiseres her.

 

 

 

Hvorfor i all verden?

Jeg skjønner den lette hoderistinga de også...

Svaret mitt er ganske banalt:

Det blir ikke mer sirkus enn jeg steller i stand selv !

(For øvrig elsker jeg speilhus og annen moro som finnes på sirkus. Har jeg nevnt det med elefanter?)

 

Natta fra Rawai...

 

Synnøve Sætrum

 



DESSUTEN....

 

Dessuten er politiske tider hos oss som maner til utstrakt egoisme og arroganse overfor verdens slitende mennesker. Ser at Norges ledende politikere er opptatt stort sett av egoistiske profitthensyn, og kun det. Alt annet om bankende sosial hjerter og så videre er så langt ikke annet enn snikksnakk og spill for galleriet. Ikke at jeg tror et ord av det Fru FrP måtte si om noe som helst i den retninga, men mange nok, også uføre og syke har bitt så til de grader i valgflesket at ja.. Jo, nå sitter hun jammen på pengene. Den komme ingen slitende, syke eller fattige til å få noe ekstra av. Derimot mindre. Bare vent og se til neste høst sitt statsbudsjett.

 

 Jeg ser også ekspert offentliggjøre mulig inntektstap om man venter med oljeboring utenfor Lofoten i fire år? Hvem tjener på den, egentlig? Hvilken politisk strategi legges nå? Jeg bare spør jeg...Asylbarna har det fortsatt like usikkert, kanskje ennå mer...

Som speil til disse trasige fakta kan jeg holde opp de ca 1,8 millionene barn som er rammet på Filipinene etter tyfonen...

 

Jau, vi har veldig mye å sutre og klage over som er fra Norge !

 

Synnøve Sætrum

RAWAI . . .

  

De som driver og arbeider på dette stedet forteller meg at tanken og konseptet er at hver enkel gjest skal føle seg som hjemme. De gjør suksess i så måte. Ingen tvil, what so ever!
Her sitter jeg i den første ordentlig myke senga siden Norge, hvor jeg for øvrig ikke har noen seng lenger. Den var så sliten at søppelfyllinga ble endestasjonen. Det vil si jeg satte vraket på gjenbruk.
Kunne hende noen kunne få nytte av ramma nemlig. Resirkulering av ressursene burde vært påbudt, sammen med et globalt forbud mot plast... Nevnt det før tror jeg, og også at jeg ikke vet svaret på alle utfordringene ved ei slik ordning, men... Det er ikke så lenge siden vi greide oss uten.

 

Senga her hos meg akkurat nå. Foto: Synnøve Sætrum

Nå skal jeg ikke lyve på meg at panikktanken over at jeg ikke eier noe i særlig materielt i verden ikke slår meg. Jeg mener barn av den norske materialismen som jeg er ville det vært underlig. Heller ikke jeg er av stein. Så den der særnorske sannheten som sier;
" -det går da ikke an å være over femti og uten bolig",
brekker seg inn i sinnsroen en og annen gang.
Ulp og gulp, osv osv...
Men, det varer bare brøkdelen av sekunder.
Grøfterullen tar slutt lenge før andre foten er nedi...
Bruk for den slags aktivitet har jeg ikke.
Ikke kommer noen ilende til for å endre ståstedet heller.
Så da så. Alt sånt handler om å la gå...
Og forresten:
Hva boligproblematikk angår så er jeg i svært godt selskap i verden.
Vi er mange flere som ikke har enn de som har.
Det finnes tall på dette, er ikke bare noe jeg dikter.
Dessuten så har jeg vett og sinnsro nok til å skjønne det ordner seg.
Hvorfor skulle det ikke det?
Det har det alltid gjort.
 God mental helse handler for meg om takknemlighet for det en har, ikke det en mangler.
Det handler om å løfte blikket fra egen navle.

Bangkokfolket drar på såkalt nedkjøling og avslapping i Hua Hin.
Noe som gjør at byen livner til i helgene.
Jeg elsker ikke stranda ved Hua Hin for badingens skyld, der er for grumsete i vannet.
Den er likevel lang og utmerket å spasere langs der den bukter seg i begge retninger.
Undertegnede har bare gått strekningen til Khao Takiap og omvendt.
"Det holder det sa Gundersen, det klarer seg for meg"... (digresjon)

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg har havnet til avkjøling ved Rawai Beach.
Det vil ikke si at jeg sitter ved havkanten.
Litt unna både den og den trafikkerte veien som løper parallelt ved siden av fiskebåter og skjellsand. Det er ikke ei badestrand, bare så det er sagt.
Ikke en tilfeldighet i betydningen sitte "rotende" på nettet etter gjestehus.
Det hadde noen gjort før meg, og jeg var her i forkant og beså fasilitetene.
Takk for det !

Jeg kom til "Good 9 at Home"ved Rawai Beach i går formiddag.
Her har jeg sovet som en stein, fått servert nydelig frokost.
Klærne mine har noen vasket som sørvis det er nå det ene.
De som arbeider her er til å smøre på skiva.
For et gjennomført koselig og stille sted.
Skrivepult har jeg også, sammen med en krok å sitte i utenfor. Det er det andre, tredje og fjerde.
Som om ikke det er nok så er huset her nyrenovert ut fra det gamle, så her anbefaler jeg virkelig et besøk. Chill out, chill out!Vil man ha badestrand er det bare å ta bussen fem-seks minutter til nabostranda. I dag er det skyet så jeg skal finne ut av mer om den en annen dag.
Det passer meg i grunnen utmerket med denne roen. Jeg vurderer en liten spasertur til butikken borti gata, men utover det liten aktivitet de førstkommende timene.
Har det utmerket pc-en og jeg. Nettet er stabilt og godt.
Jo her er på alle måter det som kalles "valuta for pengene".

 

Meg i et kryss... Noen av dem her også... Foto: Synnøve Sætrum

 

Noe som ikke kan kjøpes for penger er stemninga. Den er fredelig. Tropelydene dominerer.

Jo, jeg hører da en og annen knallert passere, men hanene galer ved soloppgang. Når jeg treffer menneskene på bruket føler jeg meg velkommen og sett. Gode følelser følger når man reiser alene.

Ypperlig "time out" fra uhøflige horder fra det store landet vi i Norge grenser mot i nord.

Vi får passe oss så vi ikke blir oppfattet på samme viset. Undersøkelser viser nå vi er det mest korrupte landet i Skandinavia. Ikke noe å slå seg på brystet med det vel? Så vi får gjøre det vi kan som er ute i den store verden for å motbevise uheldige oppfatninger. Oppføre oss som høflige gjester. For det er det en er her eller i andre land: Gjest. For meg ser det ut til at en del glemmer det, eller betrakter seg selv som bedre menneske på grunn av tjukkere lommebok. Kanskje det er på tide å repetere eventyret om "Gutten som kappåt med trollet", eller annen gammel folkelærdom.

 

Synnøve Sætrum

 

 

 

 

 



"Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det"...

Fant et gammelt utkast fra i sommer som gikk... mens jeg enda satt og tellet knapper, og debatterte med meg selv om hvorvidt jeg bare kunne pakke sammen og reise. Innlegget ble glemt fordi det skjedde noe som handler om liv og død, og perspektivet endret seg med det.
 Resultatet av den indre "debatten" er kjent, men jeg poster det likevel her fra Rawai :

 

Her i innlandet henger disen over verden, og det betyr at jeg kan sitte ganske stille uten å halse av sted til vann eller badestrand. Noe jeg ikke ville gjort uansett, for jeg synes det beste med sommertemperaturer er å kunne sitte i skyggen og nyte det gode liv der. Desperat solsleiking er ikke alltid noe for meg. Dessuten er jeg heldig og har vært fjorten dager på Rhodos, og der ble jeg liggende mer under solparasollen enn jeg hadde gjort på veldig lenge. Vinteren og våren har vært lang og iskald. Det kjenner jeg på kroppen. Blir veldig trøtt, og tjukkere.
Det ene tar det andre. Sover jeg mer mosjonerer jeg mindre. Sånn er det bare for meg. Ikke er det viljestyrt heller. Bare er...Noen færre sommerdager kommer samme utmattelsen krypende.

Jeg kjenner på den akkurat nå, og får påminnelsen om flere av årsakene til at jeg er uførepensjonist.
I tillegg til en helt alminnelig sommerforkjølelse som setter meg litt ut. Den kom ubedt her for noen dager siden og gjorde røsten hes og sexy... Så synd at her ikke finnes en elsker til å høre på. He he.. Nei, spøk til side akkurat nå.  En elsker ville antakelig blitt noe for meget akkurat i dag( ..men når snuen har gitt seg derimot...)Ikke ti ville hester kan rikke meg særlig langt når dagen er sånn. Selvsagt betyr det ikke at verden går i helsvart.
Ikke i det hele tatt, bare at jeg blir sittende ganske passivt i begrensningene så lenge de varer.
Det går alltid over og så åpner jeg dørene til bedre tider.
Så lenge man lever finnes alltid muligheten til å åpne et annet vindu og skape et elskbart liv.
Ikke sant?

 

Hold an tenker du kanskje, hva med tropene her forleden? 

Visst var jeg det, men lite på stranda.

Det var ikke mitt sentrale anliggende den turen. 

Fantastisk liv i varm skygge derimot...

Mosjon, massasje og sunn mat. Vennlige utadvendte mennesker.

Eksotiske omgivelser. Noe glemt?

Slikt som må til for å holde liv i denne litt skrantne kroppen.

Alltid utfordring og aktivitet for den som kjenner etter.

Takknemligheten siger på.

Jeg er veldig heldig som er født i det gode sosialdemokratiske Norge.

For en flaks i denne alt annet enn gode og fredelige verden.

Gevinst i det store lotteriet slett og rett.

Jeg er uførepensjonist og kan dra et annet sted om vinteren.

Bruke tiden på å kjempe mot å ligge strak ut.
For det aller meste lykkes motstanden.
Livet kjennes godt som det er, og jeg savner ingenting.

Det er ingen selvfølge, men går an for meg.

 

Bamsene har det godt i sitt vinter- eller sommerhi, men det har ikke jeg.
 Bjørn er jeg slett ikke og å hevde seg sterk som en ville være skryt.
Det der med å være sta som et esel derimot...

 

Jeg tenker litt på dette med å leve sine drømmer. Det hender jeg får den tilbakemeldingen, at jeg er tøff og tar konsekvensen av det jeg drømmer om. Jo, det er sant sett fra enkelte andres side.

Noen elsker å jogger rundt og trene, uten egentlig å måtte behøve. Jeg jogger ikke what so ever, men kroppen min trenger så avgjort mosjon for å ta i tu med skavankene og at den ikke skal bli sykere. Finfine greier å ha tid og rom for det. Likevel, noen ganger, når jeg er helt ærlig er det en kamp.

Det er som om den der knappen som heter "stå på" eller "kjemp i mot" bare er slått av og ikke lar seg rikke. Viljen holder ikke, for greia er ikke styrt av den. Skulle ønske det var så enkelt, men nei. Om jeg skulle være helt ærlig ville jeg jo vært frisk, men er altså ikke det. Slikt kan man dessverre ikke bestille med viljen. Jeg aksepterer det, selv om jeg de mer eller mindre sovende dagene dunker meg selv i hodet med at nå må du ta deg sammen.  I morgen må du komme deg opp tidlig, og spise mindre og sunt. Begynne et nytt treningsopplegg og ikke la det som er dårlig styre. Tanker som maner fram nederlagsfølelsene. For det som ikke er viljestyrt og en likevel forsøker fikse med den må bli til et mislykket prosjekt. Og så videre... Skjønner? Det jeg forsøker si er at drømmene som ung slett ikke handlet om de realitetene. På den andre siden er jeg glad for dagen i dag.

Trøtt og slapp er jeg, men sitter utenfor og skriver. Ikke har jeg et smertehelvete, og ikke er noe akutt livstruende, så alt i alt er himmelen blå.

 

Formiddagens "Selvplukk" sendes på radioen og her sitter jeg er skrivende. 

Det er mange situasjoner jeg ville velge bort for å kunne skrive.

For det er jeg nødt til om jeg skal kunne bevare den ærlige fliken av meg selv. 

Forstå det den som vil og kan, men sånn er det. 

Om tekstene ikke alltid holder den beste kvaliteten gir det å skape dem innhold i hverdagen, og gjør meg til et gladere, helere menneske. Da jeg åpnet Ytringsstedet denne formiddagen leste jeg 70027 oppslag. Gratulerer Synnøve! Fantastisk for en heller uberømt blogger.

Det er en stor gave at noen gidder kikke på det jeg skaper. Hadde jeg solgt så mange tekster hadde jeg vært rik, men her på Ytringsstedet kan den som måtte ønske det lese helt gratis.

En vakker dag skal jeg greie å få sendt fra meg noe til et forlag eller fem, men slikt krever energi og struktur. Egne tidsfrister og selvdisiplin. Fint med den slags.

Når det trenger seg på henger jeg på "bølgen", det er bare så alt for sjelden.

Livet i seg selv er oppgave stor nok det meste av dagene.

 

Skrive gjør jeg og jeg leser mye. Selvsagt også blogger og "Vannlandet" er en av dem.

Der står det mye klokt. Jeg anbefaler! 
Denne dagens ord, som satte meg inn i lange tankerekker lyder: 
"Jeg var nødt til det for å kunne bevare en ærlig flik av meg selv, og jeg er glad for at jeg gjorde det"...  

 

Setningen gir mening i den teksten den står, men også revet ut.

Ordene som fortalte noe om et annet menneskes liv og refleksjoner, men gjenkjennelse er ei mektig kraft. Ble rammet av den, og begynte fabulere om sider ved livet og tilværelsen min jeg kan henge dem på . Man gjør sine valg for tilværelse. Prøver med det jeg oppfatter som det riktige der og da. Alle dager er valg, mange valg. Du går ut den ene døra, og velger bort en annen. Det er for det meste ikke mulig å overskue alle konsekvenser som kommer med framtida. Ok, om man greier slippe kontrollen.   Da jeg ung valgte å gå ut av samliv som ikke fungerte for meg, var konsekvensen livet som enslig mor og forsørger. Ung og sterk og sta som jeg var, var det helt greit. For meg var alternativet for dårlig, selv om valget fikk økonomiske konsekvenser jeg ikke kunne forutsett. Gruppen enslige forsørgere ble i den perioden hetset av Karl I. Hagen. Jeg glemmer aldri når han hevdet at enslige mødre var en gjeng umoralske fruentimmer med tre- fire barn avlet i skam og skjensel med ditto antall fedre. Tildragelsen utspant seg som opptakten til en valgkamp, og valgkampen etter det startet hetsen mot innvandrerne. (Etter som tiden har gått vet alle hvordan de har stevnet fram. Men, nå skal ikke gjengen der få denne bloggen.) Jeg er glad for jeg gjorde det, har aldri angret. For det handlet nettopp om å være nødt for å kunne bevare en ærlig flik av seg selv. Det betyr selvsagt ikke at jeg kun hadde øye for mine behov. Barn er livets store gave og lån. Velsignelsen over alle.

 Jeg takker stadig for at jeg fikk muligheten. Ingenting i mitt liv måler seg med det.

 

Som ung enslig mor valgte jeg også å gå for høyere utdanning.

 Interessert som jeg var i litteratur, språk, samfunn, filosofi, kunsthistorie og historie.

Over åtte år slet jeg buksebaken på høgskole og universiteter.

Ville aldri aldri aldri aldri vært det foruten.

Jeg er glad for at jeg gjorde det.

Det var meg ærlig talt. Er meg ennå.

Kunnskaper beriker sjelen, selv om de ikke brukes i det tradisjonelle arbeidslivet.

Jeg ville ikke vært den jeg er om jeg hadde oversett nysgjerrighet og vitebegjær. Ikke sant?

Den gangen ble jeg av noen kalt egoist fordi jeg valgte som jeg gjorde, og jeg oppfattet det som kvinneundertrykkende. 

 

I går tordnet jeg "Ord i rødt" for å bevare den ærlige fliken.

For ærlig talt ser jeg med gru på mulig samfunnsutvikling som resultat av blåbrun regjering.

Er livredd for at mitt, på mange måter til nå, kjære trygge gode fine lille land skal utvikle seg til et blåbrunt samfunn for kun eliten. Kikk nedover i Europa og andre steder, få perspektivet vekk fra egen navle...  Det er sterke strømmer i tiden, og de får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Vekk med alle som strever med et eller annet, fram for dem som har penger og for all del "riktig" etnisitet og hudfarge... Gru og gru og gru ! Skjønner du hva jeg mener? Hvis ikke, så tenk over det !

 

Jeg er glad for å kunne artikulere meg, og enda gladere for mennesket som satt i sofaen min her og ga meg inspirasjonen til den snutten. Vi diskuterte mye i går kveld. Takk for det.

Fantastisk flott å ha mennesker nært seg som er litt på bølgelengde.

For jeg blir sliten av debatt om de pågår for lenge og med for mange usakligheter.

Jeg er utmattet av høyresidens skyting fra hofta med billige argumenter som tilsynelatende skal tjene de mange, men i virkeligheten bare kommer til å være et gode for de få. Store bokstaver og usannheter. Framstillinger av at de går for en virkelighet som er god for alle uavhengig av pengene. For det er ei løgn, så enkelt er det. Det triste er at mange er så navlebeskuende at de biter på den.

Jo, jeg blir sliten: At kreftene dabber litt av er også en del av dette med generell utmattelse.

Synnøve Sætrum