10 desember 2013

Good 9 at Home (2)...og gode dager ved Yanui Beach !

Skilt ved Yanui Beach, Phuket.  Foto: Synnøve Sætrum
 
Ta en tur dit om du kommer til Phuket en gang. Når det gjelder dette stedet reklamerer jeg uten det minste snev av tvil om fortreffeligheten. For meg er denne lille perla blitt en god grunn for å komme tilbake. Dessuten er "Good 9 at Home" et gjestehus hvor en føler seg som hjemme.
Appelirich  Oppa snakker så godt engelsk at en finner ut av alt mulig uten å kunne et kløyva ord på thai. Det er en stor fordel.  Hun har kjørt og hentet den som vil til den lille nydelige stranda Yanui. Det er som man får tildelt en liten bit av stor sinnsro, hjemmekos, vennlighet og paradis alt sammen. En våkner til smil og sovner til det samme. Jeg storkoser meg på singelturen min. På piren i Rawai og Yanui Beach  med krystallklart vann som på Tsambika.Det første badet om morgenen nesten litt kjølig. Stranda bare ligger der med et fredelig velkommen. Vi tusler ned til sengene i første rekke, jeg og mine to badestrandvenner. Knoter på engelsk og bryter på tysk.
Sveitsertysk og norsk er ganske likt nemlig. Det har vært kjempefine dager.

 

Ellers er det å opplyse at de hyggelige menneskene som driver dette stedet var dem som spurte om jeg ville være med til denne stranda. Jeg takket ja, og i dag var jeg der for siste gang denne turen. Men, jeg har en bestemt følelse av at jeg vil tilbake til dette.
Det er noe av det mer avslappende jeg har kjent i Thailand. Helt ro her i disse dager, langt fra store demonstrasjoner og dramatikk i Bangkok.

Foto: Applerich Oppa
 
Appelrich har tatt oss med til fantastiske solnedganger. 
Jeg som trodde Phuket var bare turistløyper med titusener mennesker tok feil. 
Det er nydelige fredelige små lommer her også.
Ingen grunn til ikke å like seg på øya. Tvert om.
Ikke alle kjører rundt på moped nemlig. Noen av oss tør ikke.
For å si det pent så kunne ikke ti ville elefanter få meg til å kjøre i Thailand.
Ikke under noen omstendighet. Så jeg er svært takknemlig for å bo på et gjestehus hvor jeg er blitt kjørt. Uten vederlag til og med.
 
 
Foto: Synnøve Sætrum

Foto: Synnøve Sætrum

Mot solnedgang ved Yanui Beach  Foto: Synnøve Sætrum
 
I skrivende øyeblikk ligger jeg i den myke senga.
Har pause fra solgudens stråler.
Skinnet trenger hvile et par dager.
I morgen skal jeg videre til Phang Ngna ved Khao Lak.

Gårdagen avsluttet jeg med aloevera-massasje. 
Utsøkt nytelse i halvannen time.
Verd hver en nikkel.
Jeg syntes nok det var litt dyrt.
Det vil si det jeg kaller Thailand-dyrt.
I Norge hadde man knapt fått massert halve foten for samme summen..
Innimellom må jeg tvinge meg til å sette perspektivet på plass slik.
Vel er jeg ikke krøsus her heller, men halvannen time nytelse koster ikke mer enn en pizza-buffet av diskutabel kvalitet på Egon. Så... Og, nå mener jeg slett ikke at samværet med kjære venner fredag ettermiddag på Egon er skralt. Langt ifra. Savner det og tenker på det når fredagen er her.
(Maten derimot... Vel, det har jeg sagt høyt før og mener det !)
 
 Selvsagt har jeg tenkt på Nelson Mandela de siste dagene.
Mannen sa alle er like mye verd.
Da jeg var ungt menneske var han symbol for arbeidet mot rasisme, og apartheid var den grelle ideologien satt i system. Kan huske hvor sjokkert jeg var over å få høre at medmennesker ikke kunne ta busser, gå fritt på skole, i butikker eller sitte i parker eller eller eller pga huden. Siden har jeg lært at noen steder fører motstanden fram. Apartheid falt i Sør-Afrika, men kampen mot all undertrykking og utbytting er langt fra slutt på jorda. Det er mer behov for dem som kjemper enn noen gang tidligere. For det er ikke slutt på elendigheten. Mennesker dyttes ned både på grunn av hud, legning, alder, helse, sivilstatus,politikk, religion, økonomisk status.... (osv osv)Jeg tenker for eksempel på diskrimineringen av tiggerne i Kristiansand. Trenger ikke se lenger enn dit.
 
 

Foto: Synnøve Sætrum

 
Brudepar på Yanui Beach. Foto: Synnøve Sætrum
 
Rødt kommer jeg aldri utenom. Det være seg som symbolikk for politikk eller ikke minst kjærligheten.
 Kraften som er grunnen til å stå opp alle dager. For kjærligheten finnes og lever sjøl for de som lever livet enkeltvis.Det dukket opp et brudepar mot solnedgangen den ene dagen på Yanui Beach.
Lyset ble etter hvert mer dunkelt, og kontrasten kjolen ga sterkere.
Å si jeg ble sittende og glo er ingen overdrivelse.

 
I den ene skråningen ved stranda fant jeg en annen type uttrykk for kjærligheten.
Bunnløs sorg, og sterk kjærlighet. Sterkt å stå der og lese inskripsjonene.
Noen hadde festet minneplater over mennesker tsunamien tok for snart ni år siden.
Sterke uttrykk. Fantasien min strekker ikke helt til i forhold til å forstå hva som skjer når ei fire meter høy bølge bryter inn. Det var den da den traff Yanui Beach. Merkene er satt opp, så derfor vet jeg det.  Mektige og dødelige krefter. Å overleve der må ha vært et knippe av lykkelige omstendigheter.

 
 
 
Minneplate  på Yanui Beach. Foto: Synnøve Sætrum
 
 Jeg var aldri i Thailand før tsunamien rullet inn 26. desember 2004. Men, jeg husker nyhetene den romjula. At jeg måtte slå av for å beskytte hodet mot alle de grusomme inntrykkene. Hvordan det må ha vært for menneskene midt oppi alt er faktisk vanskelig å forestille seg.
For i dag er jo alt nesten som før i betydningen at her er et gigantisk knippe fantastiske paradiser.
 
Jeg har det veldig godt som gjest her i dette landet.
Er kommet mer og mer inn i den litt sløve roen jeg liker så godt. Det er blitt sommer, ordentlig sommer de siste dagene. Jeg elsker det, ganske enkelt.
Denne formiddagen skal jeg spise et eller annet sted her i Rawai.
Nyte den siste dagen her.
Forresten så er det akkurat to måneder siden jeg kom til Thailand.
Tiden bare flyter, og jeg bare nyter.
Heldiggrisen meg.
 
Synnøve Sætrum