20 desember 2013

MORNING HAS BROKEN...

 
Morning has broken...
Fredag den 20 desember 2013 ved Bang Niang i Thailand.
Skal nyte den siste dagen på stedet før jeg drar tilbake til Rawai for stillhet, refleksjon og "time out".
Jeg har sovet godt kanskje fordi kvelden i går ble så spesiell. Sovnet i tanker om alt jeg har og hvor godt det er å "bare være". Det som ikke er noe bare.
Ingen selvfølge å sovne med dyna tett rundt seg og gode utsikter til en ny dag. Takk Gud, tenkte jeg.

Morning has broken...
Riverside Guesthouse har akkurat gitt meg frokost i resepsjonsområdet.
Kylling- og ostesmørbrød for å si det på godt norsk.
Tredje kaffekopp og første flaske soda smaker.
Ikke noe revolusjonerende,men det er de små detaljene som teller når alt kommer til alt.
Det store i det små og det lille i det store.
 
Takknemligheten over å være i tiden og verden er sterkere enn vanlig.
I går så jeg et medmenneske på jorda miste det dyrebare...
Jeg satt på en fortausrestaurant for å spise for kvelden, og måltidet fikk en brå slutt.
Lyden var dump og skrapende da mopeden traff bilen.
Hun hadde vært på 7-11 og skulle ut i trafikken igjen.
Den som dundrer forbi her så en kan miste pusten og livet. 
Jeg satt sånn ti meter unna, helt paralysert, og så på dramatikken.
Medmennesker kom til og gjorde det de kunne for å hjelpe.
Ambulanse og et annet blinkende ulende kjøretøy kom på under fem minutter.
Leger, sykepleiere gjorde det de kunne.
Dessverre ble det ikke ambulansen som tok henne med seg.
 
I ly av mørket ble jeg sittende der ei stund til.
Jeg spiste ikke mer.
Kunne se blodet renne fra den livløse kroppen på asfalten.
Følte meg nummen og rar, og langt bortenfor det vanlige.
Selvsagt gråt jeg, mens jeg frøs i tropevarmen.
Ei av de ansatte damene på stedet satt litt sammen med meg.
Vi hadde gåsehud begge to.
Snakket om trafikk, liv, død og gåsehud.
Jeg vet ikke hva gåsehud heter på engelsk.
Hun spurte meg om det.
Er det noen som vet?
 
Sløret mellom liv og død er tynt.
I brøkdelen av et sekund trekkes det vekk og alt blir stillhet. 
Jeg vet ikke hvem hun var, hvordan hun levde eller hva som var hennes drømmer og ønsker.
Det jeg derimot vet er hvor alt tok slutt. På asfalten rett ved siden av 7-11.
Jeg tviler sterkt på at det var det hun ønsket for ferien sin.
Hvil i fred medmenneske !
 
En annen gjest her på huset forteller meg at det er gått mange menneskeliv utenfor her de siste ukene.
Trafikken i Thailand er ingen spøk.
Jeg skriver, ergo er jeg.
Morning has broken...
"Praise with elation, praise every morning... Gods recreation of the new day"...
 
Synnøve Sætrum