31 mars 2014

UTVIDET STATUS...

Ikke for å være blærete eller vulgær, men: Jeg sitter i drakten jeg kom til verden og kun den her under luftkjøleren. Alle luker er skalket for å holde varmen ute.  Klokka er fire minutter over seks og snart faller mørket på.Mange millioner mennesker strever med det her på jorda, å holde varmen fra livet mener jeg. De klager over at det er alt for varmt, og det er de i sin fulle rett til. For det er faktisk akkurat det det er under ekvator. Når en sier en kommer fra Norge hender det man møter mer enn et tomt blikk. De vet ikke hvor det er, eller de tror en sier en er fra "nowhere" og stiller spørsmålet om opprinnelse på nytt. Dersom mennesket har hørt om landet handler det ofte om at vi er de rikeste på jorda og så videre. Her i Vietnam hender det nok at en eller annen har en fjern slektning som dro nordover til landet som svømmer over av olje og fisk og penger. 





Ikke alltid like enkelt å leve med det "ryktet" når en er av de ikke fult så bemidlede fra berget. Det skal en del engelskkunnskaper til for å bli forstått når man forklarer. Da hender det undertegnede ser inn i sorte hull... Forståelig nok. Det er det.Vel, jeg klager ikke over varmen, ikke over å være norsk heller. Jeg er privligert for jeg har et valg. Kan bli i den og sitte under kjøleren eller reise nordover. I disse dager undersøker jeg alternativene. Skal jeg reise rett hjem, eller ha en liten stopp et sted sør i Europa. Mulighetene er flere, og medisinskrinet rommer livsnødvendighetene ut april, så...





Uansett: Tropisk værmelder sier 35 feels like 43, og det er sant. Kan ikke huske noe så varmt fra min tid i tropene, som nå er blitt til 13 måneder (sammenlagt). I dag tok en til meg å være veldig kort gåtur nesten knekken på meg. Kroppen fikk symptomer som minnet om solfeber. En tur til Kalymnos i hine dager ga meg ei slik erfaring. Vi var på båttur rundt øya Lisbeth Amalie , jeg og en engelsk vennegjeng vi traff. Sol, gitarspill, sang, bading, spising og sol igjen. Hatter på hodet ja, og i det hele tatt opphold i skyggen. Egeerhavet kan være lunefulle greier, og plutselig gikk jeg ned for telling. Solfeber. Lå og fabla et drøyt døgns tid før jeg kom til hektene igjen... Jeg var 15 år yngre og friskere, men likevel var det kjempeskummelt og jeg glemmer det aldri.





I dag er det siste dagen i mars 2014, og jeg er norsk femtitoårig  kronisk syk reisende i Vietnam. Jeg er i Hue på Hue Four Season Hotel. Denne heimen fant jeg i går etter to dager båttur i Halong Bay og åtte dager i Hanoi-meteropolen. Kysten der ute var vakker, og jeg skjønner naturen er en del av verdensarven. Jeg er rystet i mitt indre over søppla som fløt rundt likevel. Det ga et fælt inntrykk, og jeg tenkte faktisk at om det er prisen kloden må betale for masseturismen så spørs det om vi har råd til det. Følger du?





Hanoi er det glade vanvidd av høy puls og trafikk. Vanvittige mengder motorsykler. Det er ei tuting og ei kjøring i alle retninger og et øredøvende spetakkel som etter hvert sliter kreftene ut av en. Jeg har så til de grader innsett at jeg kan regnes som en landsens pike, og at jeg kom til å kolapse temmelig fort i det kaoset. På den andre siden er jeg glad og takknemlig for den drøye uka. Opplevelsene er mange. Jeg har hørt den fantastiske vietnamesiske nasjonalsymfonien i operaen og for en akkustikk. Vanndukketeater er et "must" for den som er på visitt i den vietnamesiske hovedstaden. Dessuten har jeg frotset i nydelige matretter på franske spisesteder, og skjønner endelig hva det er med det kjøkkenet. Køen inn i Ho Chi Minh-mausoleet var en opplevelse i seg selv. Der stod vi turistene sammen med tusener av vietnamesere som minst en gang i livet besøker "Onkel Ho". Han så ikke levende ut der han lå, men pen det var han. Jeg vet ikke om det er vanlig å kalle et lik konservert fra september 1969 for vakkert. Kanskje var det noe med lyssettingen og alle menneskene som stille passerte båren sammen med oss. For meg handler det nok også om rollen han spilte i krigen ,den forhatte krigen ,mot USA. Det er jo så mange fremmede makter som har vært inne her og lagd kvalm, for å si det veldig pent. Jeg var på "Hanoi Hilton" forleden dag også, og så såpass mange foto og modeller av tortur og annen elendighet at jeg stod over siste avdelingen i det fengselet. Kjenner meg ennå litt kvalm når jeg tenker på det. Franskmennene har ikke vært noe særlig, ei heller kineserne, bare for å nevne noe.


 Tilbake til Ho Chi Minh som det er umulig å ikke tenke på her. Propagandaplakater og fotografier viser, etter mine begreper, en vakker varmt utstrålende mann. Så kan en diskutere politiske systemer og ideologier og alt det der også, men det er altså ikke mitt anliggende akkurat nå. Jeg er gjest her og forholder meg til det atter en gang.


 Gjest i sommervær. Tropisk sådant som jeg sier det er slitsomt å vandre i. Etter en måned på loffen og med stadig stigende temperaturer er det blitt tungt å vandre. Vandring er hovedgrunnen til at jeg er i Asia. Ut på tur hver eneste dag for å forbedre helse, og ta i tu med mulig eskalerende sykdom. Selvsagt får jeg stillet mye nysgjerrighet og utfartstrang på kjøpet. Heldige meg, men nå er det snudd. En innfødt finner ikke på å labbe i denne varmen.Jo da, de er ute, men kun i en bil eller på en motorsykkel. Eventuelt befinner de seg i skyggen. Kun turister finner på noe så stupid som gåing under den brennende sola. Rett nok forsøkte jeg finne skygge der det var, men 35  grader og svært høy luftfuktighet er for varmt for varmt for enhver bevegelse.


 Hva det betyr for meg? Jo at denne turen i Asia går mot slutten. Kroppen min er avhengig av spaserturer og nå ser det ut til å bli smått med det framover. Da går "vinninga opp i spinninga". Det er på tide å flytte seg heimover. En del jeg hadde tenkt kikke på må være til en annen gang. Som Mekong-deltaet og Ankor Wat. Det kommer flere år og vintre jeg kan benytte meg av. Hvis Gud vil. Hvis Gud vil kommer jeg meg en tur til Kina, Tibet og Nepal seinere. Status blir i disse dagene gjort opp sammen med leting etter reiserute til Europa. Her vurderes en liten stopp i sørlige del, og så komme til Norge etter påske. Ingen avgjørelse endelig tatt. Bare tanker tenkt skriftlig og halvoffentlig.


 Uansett: Det er mulig å gjøre det umulige. En kan pakke sammen sine eiendeler, sette alt på lager og dra ut i verden når en er femtien. Akkurat det vet jeg noe om for jeg har gjort det. Da beslutningen ble fattet hadde jeg noen tanker om hvor jeg ville dra, og innenfor hvilke rammer av tid. Akkurat det har skåret seg litt. Vegen blir nemlig til mens en går, og jeg er eldre enn jeg var. Men, plenty sinnsro har jeg. Det er en gave, og alt kjennes såre vel.





God mandag !

19 mars 2014

Reisebrev ; Fra Luang Prabang til Hanoi...

Morgentimer i Laos, Luang Prabang. Den fantastisk vakre perla som smykker verdensarvlista  er mitt hjem enda noen timer. Mekongs bredde har hatt meg som frokostgjest. Jeg fikk kaffe, baguett og fruktshake. Det smakte, men jeg hutret litt, syntes det var kjølig og krøp inn igjen i senga.  Lett hodepine krevde sin Aspirin. Natta som dro var ikke særlig god. Fullmåne og avreise på en gang. Først var det for varmt, alt for varmt. Det gamle luftkjøleanlegget her på Guesthous View Khem Khong hørtes ut som det skulle komme ned fra veggen. Jeg har byttet rom på grunn av kalddusjen fra et lignende. Noe som ikke var helt ok. Hadde ikke lyst på gjentakelse og slo på vifta i taket. Et sengeskifte holder på dette bruket. "Helikopteret" surret og slamret som om det liksom understreket å være et bedre alternativ gjennom nattetimene. Det er bare det at i Laos lyden tanker om bomber, granater og skudd... Så holdt det gående med tankesurr til jeg "besvimte" sånn utpå morgenkvisten. Bare for å bli vekket av en alarm fra et eller annet sted presis klokka kvart over seks. Ikke vet jeg hvor den kom fra. Jeg skalket alle luker, men kunne spart meg. Dette rommet er så lite og tett at man kan fornemme kvelningstendensene mindre utstyrt med fantasi enn undertegnede. Lydtett er her derimot ikke Skal ikke utbrodere fasilitetene mer. Enhver kan tenke sitt. Siden støyen har fri tilgang er det godt å være i et nesten støyfritt samfunn. Her er lite trafikk, ingen diskoteker. Lasteplan med reklamer for, gudene må vite hva, framført gjennom høyttalere store som berg finnes ikke. Naturlig nok. Markedsføring for datt og ditt forutsetter kjøpekraft. 7-11 eller McDonalds finnes kun som fata morgana fra en annen verden... Noe jeg tror er bra for alle de små lokale butikkene. En vet hvordan internasjonale konserner stjeler fra og raserer lokalmiljøer. 


Vel om her er en smule klaustrofobi-fremkallende vegger på rommet kompenserer den  fantastiske restauranten som er knyttet til gjestehuset. Mekong til frokost, solnedgang og kvelds om man ønsker. Jeg har sett den brennende kula speile seg i den store elva. Hatt gode måltider, og mye sinnsro ved den bredden. Tankene om en lengre seilas er født, og jeg tenker at dersom jeg er heldig får jeg komme tilbake hit med båt. Kunne tenkt meg et seilas fra Nord-Thailand for eksempel. Mens jeg har vært i byen har jeg hatt seks timer på elva, noe som ga mersmak.


Ellers har jeg hatt gleden av fantastiske templer, utrolig vedlikeholdte hus. Praktfulle boliger som gir meg assosiasjoner til Middelhavet. De som har reist i Kina sier det ligner den delen av Asia. Jeg vet ikke jeg, for jeg har ikke vært der( men til neste år...). En dag kikket jeg på en av landets nasjonalbuddhaer. Vakkert tempel og vakker skapning. Alt gullet betar. Fotografering forbudt som andre steder der helligdommene rår grunnen. En tur i nasjonalmuseet ga fornemmelser av fordums kongeriker og storhet. Gavene fra hele verden viste meg noe om trender og moter fiffen har har holdt på med. Gleden av å overvære den kongelige balletten var stor. Teaterets fasade kan selvsagt ikke sammenlignes med Kilden. Innenfor prydet musikk-instrumentene foajeen. Selve teatersalen ga minner om gamle aulaer pyntet til oppsetning. Bare små vifter, ingen luftkondisjonering. Jeg satt rett opp og ned og SVETTET de snaue to timene det hele varte. Om jeg forstod så mye vet jeg ikke, men det var en opplevelse. Dansen var asiatisk, som instrumentene og sangene. Det var vakkert. Kostymer, masker og kulisser enklere enn i det rike Thailand selvsagt. Fattigdommen reflekteres på så mange nivåer her i landet. Takknemligheten for å være fra min verdensdel og mitt lille Norge siger igjen inn. Du verden så privilegert og heldig jeg er som lever i et samfunn som gir rettigheter når en blir syk. Ja, og når en blir gammel. Har sagt det før, og kverner det igjen: Det må vi ta vare på. Vi må ikke stemme inn politikere som vi rasere velferden og menneskeligheten.


Spaserturene er blitt mange timer gamle under den brennende sola. Korrigert: Skygge så mye som jeg har funnet det, ellers hadde jeg fått feber og stikk. Solguden skal ha all respekt. Jeg har spist fantastiske europeiske måltider, og noen like gode lokale curry's. Maten er halve føda, ikke sant?


Menneskene her er akkurat like hyggelige og blide som andre steder. De snakker atskillig bedre engelsk enn i landet jeg kom fra, og det gjør kommunikasjonen lettere. Jeg har ikke fått med meg noen fraser av språket her. Gjenkjenner nå når det takkes, men skjønner ikke helt ordene lell.
En smule ydmykt kan jeg takke for å ha fått være gjest i Laos. Bussturen mellom der og her kommer jeg aldri til å glemme. Den ga så mange sterke inntrykk gjennom tolv timer.


Vientiane var den roligste hovedstaden jeg har vært i. Stille. Stille. Fattigdommen var mer synlig der enn her. Jeg har opplevd barbeinte unger kaste seg på kne og tigge. De har ikke noe valg. Det gjør vondt. Så kom jeg hit hvor jeg har betraktet elvemenneskene leve sin hverdag side om side med oss sløve turistene som sitter på kafeer og restauranter. Verden er et ujevnt sted.


Synnøve har mye, veldig mye å være takknemlig for. Den grunnfølelsen blir ikke borte om jeg sover dårlig innimellom Jo da, det er menneskelig å ha dårlige netter. Uinteressant for andre er det antakelig også, men det er altså slik denne natta var. Men, dette er jo et reisebrev og sånn har jeg det nå. Jeg skal fly til Hanoi og Vietnam i kveld. Et nytt land, en ny by. Reisehåndboka ligger på nattbordet. Jeg er spent, gleder meg og så gruer jeg til flyturen. Den tar bare en time, men i disse dager fucker hodet mitt opp stemningen. For mange krigsoverskrifter og konspirasjonsteorier angående et visst forsvunnet fly. Forsøkene på å overse dukker likevel opp i drømme. Jeg har jo flyskrekk, men er så nysgjerrig at jeg konfronterer den igjen og igjen...


Noen ganger eksisterer behovet for å tie, tenke og "bare" ta i tu med timene akkurat som de er. Jeg har levd det behovet i det siste. Har fått ei vennlig etterlysning av mer tekst her på Ytringsstedet. Fått spørsmål om hvor jeg er også. Om jeg er syk og sånn. Nei, jeg er ikke noe sykere enn jeg pleier. Men det er sant at det har vært lite aktivitet her ei stund. Jeg vet det. En ting er at det ergrer meg dette med fotografiene. Har forsøkt alle mulige måter og oppskrifter, men skjønner jeg må få hjelp av den yngre garden i familien når jeg kommer hjem. Oppskrifter på problemløsning har jeg fått fra vennlige sjeler. Men, selv om jeg er rimelig god med ord finnes det mange jeg ikke forstår. Særlig fagterminologien innenfor blogg og pc-er. De har forandret seg kraftig siden jeg satt på benken og var elev. Ei snill venninne sa jeg kunne skrive bilder så levende at hun så saker og ting for seg likevel. Mange takk ! Jeg skal gjøre så godt jeg kan !


To be continued in Vietnam ....


Synnøve Sætrum


 

14 mars 2014

LAO (PDR)...

Himmelhøye fjell og stupbratte daler
Så mektige at ordene blir fattige
Tusener små hytter og hus balanserer på kanten
der fjellmenneskene lever sine liv
Gjennom den grå bussruta ser jeg uskodde unger leke i grøfta
Høner tar vinger og bein fatt for å slippe ende dagene under doningen
"Av veien" lyder hornet, et knert her og et tut der hindrer mer lidelse enn den sjelene allerede er påført her i de
tte landet...
Til slutt kommer vi ned
Ned til Luang Prabang ved Mekong..

Jeg takker for en minnerik dag i mitt liv,
mens jeg møter en ny...

Den store elva roer sjela i morgendisen
Jeg er på reise mens jeg lytter til
historier fra årtuseners reiser...

Laos puster stille ut etter bomber, smell og skudd...


Synnøve Sætrum





04 mars 2014

"YOU MAY SAY I'M A DREAMER"...

Jeg leser andres tekster. Skjønnlitterære og sakprosa bulter til hulter. Nyheter og gammalt nytt. Fjesbokoppdateringer og statuser... Mange sitater fester seg i sinnet, og mange flere må gå. Det er umulig å "samle på" alt. Hodet tar det bare ikke inn. "Studerte" et kart som viste blå-brune stemmer og stemmegivning i Europa, og det var ikke hyggelig lesning.

Vepna konflikter handler om dreping av mennesker satt i system. Myrderier av uskyldige på en eller annen maktkamps alter. Siden jeg er en vanlig dødelig greier jeg ta det inn, og forsøke forestille meg hvordan det hadde vært om krigsmaskineriet kom veltende inn over Varoddbrua...Jeg grøsser lett, og så grøsser jeg tungt mens jeg leser om situasjonen i Ukraina. Får forståelse av at den militære sikkerheten skjerpes i nord. Det minner om så mange kriger og invasjoner. Det gir tanker om terrorbalanse og krigen mot terror. I brøkdelen av et sekund har hjernen vært innom Syria, Irak og Vietnam... I går ble jeg spurt om hvordan situasjonen er i Norge nå etter at gærningen gikk løs. Jo, det er i sannhet mye trist og fælt. Verden er ikke blitt bedre mens jeg har levd. Tvert om !

Ja, nå sier jeg ikke at Norge er dårlig eller eller eller... Ser globalt på det! Jeg forstår faktisk tanken om å leve under "en himmel full av stjerner" på en klode der alle uavhengig av hva de tror, tenker og uttrykker skal ha samme rettighetene. Tror på denne ideen om fred og en verden uten makthavere... Så det så... "You may say I'm a dreamer, but I'm not the only one". Vi er like og vi er ulike menneskene. Jeg er overbevist om at fred er ei forutsetning for det gode liv "all over the place"... Vanlige mennesker står over krig, fattidom, sult, hjertesorg og sykdom når de kan velge fritt. Det handler om å kunne velge... Ikke sant?

Slikt tenker jeg på en formiddagstime her i landet, og så kjenner jeg at en blund til er nødvendig. Endringer, små eller store, gjør meg alltid sliten. Er og blir sårbar for sånne, selv om de mange mange ganger er helt selvvalgte.

Samtidig sitter jeg og tenker på at dette er siste dagen  i Chiang Mai. Har vært utenfor og spist en enklere frokost. Rundt meg er det noget kaotisk før mitt jordiske gods er plassert der det skal. Noe blir igjen og kan kanskje komme til nytte om/når jeg kommer tilbake hit. "Elegant Lanna" er sikkert fredeligere når byggeoppleggene er ferdige. Dessuten må jeg jo finne noe som ligner for å kunne trives i denne byen. Godt å bo sentralt og nært det meste. Min erfaring med det er god.

I morgen er de over de dagene som skulle og måtte komme til meg her. Toget litt sørover, kikke litt på noen småbyer før Laos og Vientiane er neste stopp. Skal være på farten neste måned og litt til. Etterpå skal jeg til Norge.

Likevel, først og aller først, før noe som helst blir gjort skal jeg ha en times "power-nap"...






Synnøve Sætrum

02 mars 2014

Chiang Mai, 2. mars 2014...

" Vær oppmerksom på at noen stjeler ideene dine", sa dama med Tarot-kortene.
Hadde nemlig en lengre passiar med henne for ei uke siden.
Tolv-tretten år siden siste spådom ved hjelp av den metoden.
Egentlig liker jeg ikke å bli spådd, siden jeg er en smule overtroisk.
Jeg gjorde det likevel, og er lett forundret over at det totalt fremmede mennesket kunne gi meg detaljer om mitt liv fra tiden som er gått...  Både nær fortid, og fjern.
Ting og saker ingen andre enn jeg vet...
Ja, for et menneske har alltid noen hemmeligheter.
 Ikke alt ligger åpent i dagen, eller på en blogg.
"Sludder og vås", hører jeg de mest rasjonelle utbryte.
Kan godt være, men jeg er litt tiltrukket av mystikk...
Unødvendig opplysning kanskje siden jeg stadig vender tilbake til østen.
Dessuten er min overbevisning at det er mangt og meget, ja enorme kunnskaper mennesket ikke har taket på her mellom himmelen og jorda.
Det finnes sannheter og løgner vi ikke har fått tak i.
Evolusjonen går og går. ..

Hva det neste store blir kan bare utviklingen vise.
Verden er sto ja, men også liten på grunn av disse elektroniske mediene.
Uro og opptøyer mange steder.
Forståelig nok siden alle mennesker får informasjon om det meste.
Det er helt klart mye tydeligere enn før at noen gasser seg i velstand,
mens andre lever i den ytterste nød på mer enn en måte.
Ikke det minste merkelig at folk tar til gatene og protesterer.

Akkurat nå følger jeg det som skjer på Krim-halvøya.
Grøsser lett med tanke på en storkrig i det norske nabolaget.
Krig er ikke annet enn myrderier satt i system.
Det kommer aldri til å gå utover noen andre enn uskyldige hverdagsmennesker som bare ønsker leve livet sitt som best de kan. Jeg kjenner ikke alle menneskesinn, for jeg er ikke Gud.
Men, jeg tror at vi er like når det kommer til grunnleggende behov.
Et av dem er behovet for fred og trygghet. 
Det må kjennes veldig utrygt når russiske krigsskip seiler inn i nære farvann.
Veldig.
Kjenner lett frysning på ryggen.

Det er søndag morgen i Chiang Mai, og jeg er veldig langt unna storpolitikk.
Bangkok kommer jeg neppe til å besøke denne turen.
Hvorfor sier seg selv.
Det er hett denne morgenstunda.
Såpass at jeg ikke kunne klare mer enn noen slurker varm kaffe.
Ei soda varer ikke evig, men jeg har nippet til den disse korte minuttene denne snutten ble til.
Nå skal jeg ut i byen og livet her.
Tre hele dager skal leves før jeg reiser andre steder.
Nettene er blitt noe søvnløse og urolige.
Reisefeber uten feber.
Sånn er jeg satt sammen når det går mot endringer.
Spennende dager er under oppseiling.
Lucky me !

Tyver her på Ytringsstedet, eller andre steder?
Skamme seg i så fall!
Å stjele er en nedrig "sport"...
Ja det mener jeg da virkelig.

Synnøve Sætrum











01 mars 2014

HELDIGE MEG

Heldige meg.
 
Heldige meg som får oppleve sammenhengende sommer i månendsvis.
Heldige meg som kan kjenne den positive effekten det har på kropp og sjel.
Heldige meg som har tak over hodet.
Heldige meg som har noen å dele opplevelser og liv med.
Heldige meg som har familie og venner jeg savner mens dagene går.
Heldige meg som ikke har erfart på skrotten hva sult og krig er.
Heldige meg som opplever så mye godt simpelten ved å gjøre det.
Heldige meg som får lov til "learning by doing".


Jo da, pedagogen i meg lever stadig, og det hender jeg benytter kreasjonen på meg selv.
 
Heldige meg som lever. 
Heldige meg som lever og helt klart kjennerat døden pr. skrivende stund ikke vil ha denne kroppen.
Heldige jeg somfår sitte her under kjøleren og være meg. 
Heldige meg som kan sende en dyptfølt seriøs takk til alle gudene for det.
Heldige meg som kan kjenne på at livet er en glede enten det leves i Kristiansand, Rawai, Chiang Mai, Rhodos eller på Halsøy....
Heldige meg som får oppleve at verden er fylt av mange gode steder, ikke sant?
 Heldige meg som opplever tida som går sammen med meg. Heldige meg som aldri forblir den samme fra livserfaring til livserfaring..
Heldige meg som stadig har det morsomt, interessant, gripende og bevegende.
Heldige meg som stadig kan gråte en skvett, være trist og sørge... 
 
Heldige meg som opplever 1. mars  2014.
Heldige meg som vet  det bare er fire dager tilbake før jeg sitter på et tog og reisen fortsetter.
Heldige meg som etter nesten to måneder i  sjelfylte Chiang Mai er jeg helt klar for andre steder.
Heldige meg som her nord i Thailand har flere klare og noen mer vage impulser med meg videre i ryggsekken.
Heldige meg som kan konstatere at jeg stadig kommer tilbake hit.
Heldige meg som kjenner på at jeg liker meg bedre her enn mange andre steder på jorda.
Heldige meg som ikke gikk glipp av den vesentlige vegen hit.
 
Heldige meg.


Synnøve Sætrum