.JPG)
Det tar mindre enn et blunk å gjøre seg sjøl til offer for trivialiteter
eller bagatellenes tyranni når det hele strekkes riktig langt. Noen ganger er
det fullstendig tåke eller kan man kalle det blund ? Lyset på men ingen heime
her i gården, fordi en liten vampyr eller flere kippet meg totalt ut.
Insektbitt står det på anti-flaska. Helsikes skit sagt på godt norsk. På meg utvikler sådanne seg til store kuler,
byller og rennende blemmer, men dog bagateller universet tatt i betraktning. Jeg
satt på senga i 5. etasje og ergret meg inderlig fordi jeg glemte smurninga natta som
gikk. Et øyeblikk mistet jeg gangsyn og perspektiV mens tankene rullet i den duren. Jeg lette
febrilsk etter kremer og allergitabletter. En reisende finner sitt
førstehjelpsskrin! Det hører gamet til, ikke sant?
Som dugg for sola forsvant tanker om
klimakrise, gresk krise, tysk krise, dansk krise, eurokrise, i det hele tatt
krise, krigen i Syria eller truet regnskog. Pytt og spytt etter hele
fattigdomsproblematikken for jeg klør jo noe så innerst inne i h..... for fanden. En stakket stund på jorda
fantes ikke despoter eller homofober, konebankere eller de som gjør uskyldige
små barn meget ille. Pornoindustrien forsvant i det mørket den hører hjemme og
giftige kjemikalier like så. Korrupte politikere hadde jeg aldri hørt om, kun meg sjøl... Mafiaøkonomi og sjokkdoktriner syntes totalt
uinteressante greier her et stykke tid. Samt mye mer som ikke egner seg på
trykk. Menneskehandel og atomkrise ble søkk borte under fem myggstikk. Skjønner du? Er det
ikke fantastisk godt jobba?
Rhodos by og Parthenon Hotel er stedet. Har man fått en "blåveis" nytter det
ikke med forhandlinger om fioler i etterkant.. Myggen farer alltid hardt fram med meg, but yet
I’m keep Coming
to Rhodes. Forstå det helt og fullt den som kan… Kjærlighet betyr å ta baksida med på kjøpet. Undertegnede
teller 21 døgn siden flyet landet i Athen. Tre dager snuoperasjon i storbyen, som er mye mindre enn Hanoi. Her på Rhodos har jeg møtt både greske og norske gode kjenninger. Strand og bad er
ikke det primære disse ukene, mer landing i Europa og refleksjon rundt tida som
er gått. Tilbakeblikk er en luksus og jeg er heldig som har rikelig tilgang på
tid. Gresk-ortodoks påskefeiring har jeg fått ta del i. Både den religiøse og
den verdslige delen. Gresk gjestfrihet fikk jeg i presang og er takknemlig for
det. Fastet har jeg, for siden å spise lam og annet snadder i mengder.
Detaljene holder jeg for meg sjøl, men anbefaler tur til Hellas for den som
måtte ønske seg fokus på det feiringen egentlig handler om.
Jeg aner noe om at det ikke er
kaldt egentlig, men den som har bodd seks måneder i Asia kjenner det slik. Det tar omtrent tre
uker å akklimatisere seg. Jeg skal heim til Norge og møte de jeg
er aller mest glad i igjen. Gleder meg ubeskrivelig
til alle dagers grunn og substans. Bare en aften og tre dager igjen.Stikkene klør fortsatt. På kinnet
renner det blankt fra det ene. Bagateller alt tatt i betraktning. Sju måneder på tur rommer oseaner takk og
atter takk. Så langt er jeg kommet med oppsummeringen min.
Eller sagt på annen måte: Jeg vet at jeg skal dø, men likevel hender det
livet glipper. Slumrende sløser jeg sekundene. Stirrer i sjette taket mens
femte hjulet på vogna luller en sull om siste sorg. Ingen tar timene fatt som
ikke har gleden i handa. Ensomheten har for lengst smekket døra i. Jeg hører
mitt eget rop, men kjennes ikke ved oktaven. Jeg mener; alle samler sine dager
i store sekker. En knute løses, et speil knuses. Det surrer i ei vifte, mens
flua tråkker resolutt mot glassets flate. Rødt blod skinner i malinga.
S.
