25 februar 2014

Ja visst gjør det vondt . . .



Det klør i øynene som "ville hælvete" .
Sagt helt uten omsvøp.
Nyser, nyser og atter nyser.
Høysnue eller pollenallergi heter det visst?
Du vet det kommer av de ørsmå partiklene som følger med intens blomstring, og så det støvet som blåser inn som følge av markbrenning.
 Anskaffelse av ispose å legge over betente steder var nødvendig.
Så kikker du nok en gang i speilet og synes ser slitent og gammelt ut.
Når inntraff denne forandringen? Øyelokkene henger, og halsen er mer kalkun.
Er det realiteter, eller bare følelser. Mangel av aksept for det du ikke kan forandre?
 
Du observerer at du ikke er snill mot deg selv. 
Du som er den eneste akkurat der akkurat nå.
Skjønner påvirkningen som kommer fra reklamen og den evig-ung-og-evig-pen-plastiske-kirurgien...
Noen ganger spiller disse greiene deg et kraftig puss. 
Vettet er kneppet skeivt og forvirringen sitter løst. 
 
Nytter ikke med isposer til forvirring.
Klokka viser ofte og du tenker på frokost.
Vet ikke hva jeg vil ha bare at det må smake. 
Selv om mulighetene er mange er sannheten at du ikke spiser, larver, skorpioner, biller og annet snadder. Denne dietten gjør seg bedre som linselus enn tallerkenfyll. Intens hungersnød skulle ramme før det der. Dyrelever, rotte og enkelte typer tofu får også gå...

Fullmåne. Månesyke?
Natta som gikk var av de som fortere enn svint tilhører glemmeboka.
For et kav! Glemt var alle Sadhana's kunster.
Fokusering på bevisst pust virket ikke.
Magen kjentes godt på inn- og utpust.
Forestillingen om lyset nyttet heller ikke.
Energikaos så det holdt.
 Aksept av fakta kjentes som en saga blått, og noe "samarbeid" med virkeligheten var utenfor rekkevidde. Det ene "fantomet" fulgte det andre. Noen kjenner seg garantert igjen, men er det til hjelp? Får du det mindre dårlig av at også andre lider? Eller forteller det deg bare at du ikke er særlig spesiell. Du vet ikke riktig, er for trøtt til dybdene akkurat der og da.
Blåst vekk er alle gode forestillinger og nærværet til øyeblikket.
Fortid og framtid i uskjønn forening.
Alt som ikke eksisterer her og nå.
Sånn fungerer tanker noen ganger.

Siden tar siestastemningen deg.
 Igjen har du lyst på noe sterkt å spise, men må hvile først.
 Du er bare så langt ute, du er det.


Sove og sove.
Det er gått et døgn plutselig.


Mat, mere mat. I tempelgården.. Du fikk svinenakke med en hel stor fersk mild hvitløk reddet stemningen.Rød chili, grønn chili og et pang mot ganen. Kjærligheten til smellene lever.


Som damen med Tarot-kortene.
Når en stamper gjør det seg med utenom det vanlige vinkler...
Sannheter, muligheter, spådommer, mystikk...
Østlig mystikk...
The weakness of how...
Ja visst gjør det vondt.


Du har spist, du har grått.
 Funnet tilbake igjen og kokt i brennheten.
Ikke noe fristed midt på dagen.
Ingen trøst i titusener blomster.
Øyeblikket koker i fortid og framtid. 
Ikke noe: "Power of Now"...


Disse knoppene som brister, og ja visst gjør det ondt.
Den store poetens ord er så nær.
All skjønnheten og all smerten.
I alt ser du det ennå en gang; 
Forgjengeligheten og evigheten du har til felles med alle menneskene.















 JA VISST GÖR DET ONT NÄR KNOPPAR BRISTER


Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer            
                                   och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider-
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
                                  och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                       som skapar världen.


(Karin Boye)




Synnøve Sætrum