Er låst for tiden. Føler meg litt uggen og sett slik også.
Kanskje kommer det av inspirasjonene stuet inn i skapet...
Rommene som sjelden åpnes, selv om nøkkel henger klar.
Banalt, enkelt, menneskelig. Det er så mye storpolitikk og så mye fælt.
Så mye ensomhet og kamp for bare å bli stående i den iskalde vinden fra høyre. Det er så kjøligere enn før i landet her nord.
Grunnen en har stått på hele livet skjelver og rister.
Norge synes inne i den store omkalfatringen av kategorier.
Kategoriseringenes tid er her.
Historien gjentar seg;- det som ble gjort mot kvinner, jøder, homofile, lesbiske, sigøynere, kristne, muslimer gjøres om igjen.
Opptakten til etniske konflikter eller verdenskriger synes i dagligpolitikken.
Det snakkes med store bokstaver og enkle forklaringer.
Lite dybde bak fingrene som peker og føttene som sparker nedover.
Jeg ser, lytter, leser, snakker og skriver.
De som faller utenfor den smale stien får enkle navn.
Hva er egentlig normalen? - Millionvillaer og like så i årsinntekt?
-Fokus kun på seg selv og sitt?
Den ene lykkelige smeden teller klingende mynt fra kassen...
Jeg kjenner på den gamle inspirasjonen lukket inne i hjertet et sted.
Øyelokkene blir tunge mot gult og brunt.
Jeg savner en venn som ble borte.
Kjenner stikket fra livet som hendte.
Medmenneskeligheten har mange sider.
Enkeltmenneskene utallige falsetter.
Vi er som vi er, og blir som vi blir.
Farges av bakgrunnsmusikken bortenfor statsbudsjettet.
De har snakker så mange ord i blått ministrene...
Sakte men sikkert mister hver egen lille skjebne sin del av den lange tråden.
Hvor kommer all denne grådigheten, empatiløsheten og kron-egoismen fra?
Jeg vemmes, og sammen med andre som også vemmes stiller jeg spørsmålet: Hvor går Norge uten raushet, innlevelse og solidaritet?
Frekvensene er så ulike.
Lengslene så mangslungne i et lite liv gitt i nåde.
Hokkuspokkusgeometri og fiksfakseri børsnoteres.
Er vi helt i lås?
I vranglås?
Synnøve Sætrum
