Alle tre fotografiene fra bakgården her.
Foto: Synnøve Sætrum
Jo jeg er også laget av det stoffet som vever drømmer.
Bakgårdsmennesker blir gode på denslags.
Livets drømmer pleier jeg med omhu, og håper høste minner når jeg en gang sitter gammel og tilfreds på eller i et hjem. Et godt hjem for sånne som meg når jeg eldes.
Dersom medisinene virker som de skal, og flaksen står meg litt bi får jeg et par tiår til i tiden.
Så håper jeg at regjeringer ikke gjør det slik at sånne som meg bare blir stuet vekk sammen med andre samfunnet ikke vil ha....Her jeg sitter nå har jeg i alle fall enda håpet om at Norge skal fortsette å være det humane landet jeg ble født i. At vi ikke går mot tider med sortering avhengig kun av å være frisk, ha riktig hudfarge, religion, livssyn, legning, sivilstatus og ikke minst størrelsen på lommeboka.
Jeg vever stadig mine små drømmer.
Det har jeg vært meg bevisst det meste av livet.
Jeg går som sagt framover mot alt jeg ikke vet, og kan ikke annet.
For tyve år siden var jeg her i nabolaget sammen med en avdød samboer.
Jeg husker at vi betalte dyrt for reisa og drømte om den lenge.
Gledet oss til gode dager under sola.
I går gikk jeg tilfeldig (tror i alle fall det) rett inn på en plass hvor vi var.
Beina bare gikk dit og jeg fikk ei reise tilbake.
Vi var syke av salmonella, veldig syke, store deler av den 21 dager lange ferien.
Området var rammet av hetebølge, og vi hadde presset oss hit med tog.
Jeg hadde for sikkerhets skyld gjort i buksa, og på den tiden var det ikke bare bare å finne nye klesplagg en tidlig søndag formiddag. Jo da, det høres vanvittig ut og du som ikke kjenner historien kan gjerne si at vi skulle holdt oss i senga enda litt til. Men det var bare det med tyrefekting da. Slikt foregikk på søndager, og dette var den siste vi hadde til rådighet.
Etter mye komers fant vi arenaen for å få vite at det hele var avlyst.
Grunnen: Tyrene var syke i magen på grunn av heten !
.JPG)
Foto: Synnøve Sætrum
Drømmen om tyrefektning er forsvunnet med årene.
Derimot er tankene om å tilbringe noe tid i denne byen blitt værende hos meg i alle år.
Realiteter er noe annet enn drømmer.
Akkurat nå sitter jeg i ei seng, på et pensjonat i Barcelona.
Slikt har jeg å gjøre på disse kveldene.
Jeg er femti-to blitt og ikke i slaget til å farte ute i millionbyer alene etter mørkets frambrudd. Dessuten er jeg sliten både fysisk og mentalt. Mange inntrykk gjør meg slik.
Mørket har forøvrig trukket kappen over skrikene fra karaoke her i nabolaget.
Sort kveld virker dessverre ikke dempende på det som foregår... Jo, da jeg vet at det også kan kalles livsglede, eventuelt lede... Skal ikke være for snerpete, men kommer noen trekkende med en sånn sak når jeg er lagt inn på sykehjemmet må man vel kunne betegne det som innføring av aktiv dødshjelp...
Altså: Noen har anskaffet seg en slik maskin og etter mange timer jammer og gru flyr vinduer opp og det skrikes på spansk og engelsk. "Nok nå" er ordene, men så langt fånyttes. Hundene bjeffer det de klarer mot nattehimmelen. Kattene som har seg her i bakgården er sjanseløse hvor mye de enn koser seg. Alvorlig talt: Skjønner du tegninga eller?
Volum fra maskinen bare øker og øker i takt med protestropene. Undertegnede er pent sagt sliten i hodet, men skal spare verden for å gaule : "Hoill no kjæft" ,på kav væfsning.
Kan enda levende høre klassestyreren vi hadde på ungdomsskolen når han hevet stemmen og ropte så. Da ble det stille nok til å høre drømmer veves. Å lytte til stillheten kan være den vakreste musikk.
To be continued...
Synnøve Sætrum
.JPG)
.JPG)
