29 august 2015

LOST WITHOUT YOU....




KJÆRLIGHETEN OG ÆRLIGHETEN.

Foto: Synnøve Sætrum

"Kjærligheten blir berøvet sin største sjarm når ærligheten forlater den".
Jean-Jaquess Rossau

JJR

SJARM
Han tenker på kjærligheten og ærligheten nå for tiden. 
Utfordrende. Å gå gjennom livet uten er de færreste forunt.
 Etter runder med tro og tvil, taushet fulgt av samtale opplever han alltid at blir lyset klarere og horisontene tydeligere. 

Han elsker oppholde seg ved havet, skue horisontene mens han tenker på livet, døden, kjærligheten, ærligheten og evigheten. 
Filosofen skrev ned sine ord, og her lever jeg tenkende på dem. Det er lenge siden han levde, men han var ingen hvem som helst.I ham lever tanker om kjærligheten i livet. Om sannhet og om løgn.
Denne mannens erfaringer er ikke filosofens, men ordene  snakker til han på en måte som får ham til å prøve dem mot eget liv.

Når han elsker kan han ikke lyve om det for seg selv, og ei heller for andre. Omgåelse av virkeligheten, hvite løgner eller fortielser passer ikke sammen med å elske.  Å elske betyr kjærlighet og ærlighet. Ærlighet og kjærlighet. Kjærlighet og ærlighet.

Synnøve Sætrum






MYE KJÆRLIGHET...


"Ingen kan hengi seg til to kjærligheter"
Andreas Cappelanus


Kjærligheten har mange ansikter, farger og fasonger, så det sitatet er ikke sant for meg. 
I mitt liv finnes mange mennesker jeg opplever å få kjærlighet fra. 
Jeg er mor, mormor, datter, søster, svigerinne, ei god venninne og kjæreste. Siden jeg bor alene er det godt at det finnes flere jeg kan få lov til å være grei og snill med, og det med hengivenhet på kjøpet. Jo jeg trives i mitt eget selskap, men det betyr ikke at jeg kan leve uten medmennesker og kjærlighet.
Hva slags tilværelse ville det blitt?

Denne orkideen fikk jeg av et menneske som betyr mye. 
I disse dager skyter den ei ny grein fra rota. Som kjærligheten oss i mellom kanskje?
 Fint å se den med en slik tanke. Den vakre planten gjør meg uansett glad, og jeg nyter synet av den hver eneste dag. Jeg ser den står der som et symbol for kjærligheten. Den var pjusk og liten da den kom i hus i begynnelsen av mars, men siden har den vokst seg sterkere. Lyser frodighet og livskraft.  Blomstrer, blomstrer og blomstrer. Et fryd for øyet, en glede for hjertet, lik kjærligheten.

Synnøve Sætrum

28 august 2015

Natt til 11. september 2015


Ytringsstedet er så mangt. Tanker i natten denne datoen. Natt til 11.september 2015. Det er gått mange år siden terroren i USA. 
Likevel husker jeg det. Hvordan det var hvor jeg var da tårnene raste...Slikt sitter, det er så overveldende. Var så utrolig, så uhåndgripelig, så langt bortenfor fantasien.

Fantasien rommer ikke flyktningestrømmer, katastrofer av dagens art. Jeg kjenner det gjør vondt, og jeg kjenner jeg blir dobbel. Det meste har minst to sider, eller tre, eller fire. Komplisert og stort og langt utenfor bildet... Eneste som ikke er uklart er at det handler om medmennesker og å være et. Også natta til 11. september.

Natta til morgen i morgen er lengter jeg etter deg, du som sjøl vet hvem du er. Jeg teller minutter til neste møte. Før det skal jeg sitte under solen, nyte den og lade batteriene.Kroppen min trenger det etter både pisten og histen og deromkring saker og ting som ikke passer for Ytringsstedet. Og , når jeg tenker på dagen som var kjenner jeg meg svært priveligert. Jeg sover under tak, senga er herlig, mat har jeg nok av og kaffe kan jeg drikke når kaffetørsten rår. Ikke sitter jeg i en plastbåt mellom Tyrkia og Lesbos. Ingen kyniske menneskehandlere har satt klørne i meg. 
Jeg tilhører den heldige flokken mennesker på jorda. Bor i et trygt hjørne. Har alle basale behov dekket, og mye mer til. '
Det kan jeg ligge her på magen i senga og skrive. Strøtanker i natten. Uten noen litterær verdi, men jeg taster i vei. Stoler på prosessene fram til møtet med Jon eller Ole, helst begge to.
Håper på snarlig treff og åtte ni timer søvn. Minst.
I morgen er det fredag, den skinner over jord...
Om to dager reiser vi venninnene til "solens øy"...

Om jeg gleder meg. Jeg er klar. Helt klar.



Jeg skriver ytterst sjelden blogg om natta, men denne gjør jeg. 
Tenker det får bli som det blir. Emosjonelt antakelig, men hva så?
Akkurat nå kjenner jeg meg såpass alene og søvnløs at det er ul.
Ulykkelig er jeg ikke på noe vis. Bare er litt mer våken enn jeg setter pris på. Ikke noe nytt det heller, sånn for menneskeheten.
Jeg finner ikke ordene for følelsen som rommer smerte, tungsinn og håpløshet. Kanskje fordi alt slikt er så langt vekk i dette øyeblikk.
Tipper andre også har hatt det sånn. 

Jeg beskuer min egen navle litt til, før jeg igjen løfter blikket og tenker på de tre tusen som stupte i døden sammen med tårnene...
Så tenker jeg på dem som krysser havet, går gjennom Europa mot et bedre liv. Håp kan være så sterkt så sterkt.

Så tenker jeg på barna som drukner.
Maktesløse.
Ville de valgt den vegen om de kunne velge`?










Hva jeg skal forvente? 
Hvor skal jeg sette grensene?
Har jeg bruk for dette jeg tenker på nå?
Om jeg ikke har det, hva skal jeg i så fall gjøre med det?
 Hva blir det til om jeg ikke gjør noe selv? 
Spørsmålene er mange, svarene få. 
Naturlig nok når jeg sitter her og skriver til meg selv ut i eteren.
Grubleriene henger på skuldrene i mange lange nattetimer.
Kom Ole!
Kom Jon!
Vær så snill!


Natta !

Synnøve Sætrum



VENTEHALLENE



Dagene og timene renner gjennom sinnet. 
Hun trodde seg kjærlighet,men fikk en sorg. 
En avvisende stemme, og et likegyldig ansikt.

Livet kjennes som ventehallene i Bangkok eller Saigon.
Hun sitter der ved utgangen, med den slitte bagasjen sin.
Venter på at pilotene skal ta henne en bit mot himmelen,
før alt igjen blir rumlende tomme tanker og ord.

Synnøve Sætrum

TOMME ORD OG BRUTTE LØFTER



Ennå sitter hun der og venter. 
På ord som aldri blir sagt, på brevet som aldri kommer. Venter og venter... På hva? 
En annen retning kanskje, eller hennes tur.
Hun venter på følge resten av vegen. 
Nører drømmen om aldri å være helt ensom.
Hun er alene om lengselen. 
Den er det eneste ingen kan ta fra henne !

Gammel blir hun, mens livet sakte renner ut av henne.
Snart er hun tørket, lut og grå.
Han forsøker seg med sukate ord;
-keep smiling jenta mi!

Men tomheten i henne vokser seg større og større.
Hun ligner en skygge, siden et spøkelse.

Nei, det duger ikke med tomme ord, og brutte løfter.

Synnøve Sætrum

SKRIKENDE SORGTUNGT



Kvelden kjennes fattig og forlatt for et menneske i verden. 
Det skulle ikke vært slik der han sitter blant alle tingene sine. 
Ting er bare staffasje, tomme løfter bare døde ord. 
Hun lovet ham noe, men det var bare ord. 
Hun sviktet, og han kjenner seg ensom og alene. 
Gang etter gang trodde han på løgnene hennes.
Ventende på nattens store fortvilelse holder han senga på armlengdes avstand. 
Også det ensomt og alene. 

Alt blør og han går naken inn i smerten.
Der han skrikende sorgtungt må skape livet på nytt.

Synnøve Sætrum

JEG SKRIVER


Jeg skriver min smerte.
Jeg skriver min sorg. 
Jeg skriver min latter.
Jeg skriver min glede.
Jeg skriver mine reiser.
Jeg skriver mine hverdager.
Jeg skriver min tro.
Jeg skriver min tvil.
Jeg skriver min politikk.
Jeg skriver min filosofi.
Jeg skriver min tanke.
Jeg skriver min kjærlighet.
Jeg skriver min lengsel.
Jeg skriver mine sår.
Jeg skriver det jeg gir.
Jeg skriver mine svik.
Jeg skriver mine seire og mine nederlag.
Jeg skriver mitt liv.
Jeg skriver akkurat det jeg vil skrive.

Ingen skal faen ta meg nekte meg mine ord, definere mine følelser eller ytringsfrihet.

Synnøve Sætrum




SÅNN ER DET BARE...



Enkelte har alt, kan alt, vil alt, tillater seg det aller meste og mener på toppen at de er i sin fulle rett, selv om det handler om å gjøre andre mennesker urett og vondt. Enkelte bruker det å være født under en heldig stjerne til å karre til seg, på alle plan. Grådigheten kjenner ingen grenser i de kretser.
Sånn er det bare.

Andre har mistet alt, kan ikke så mye, vil alt, men tillater seg ikke å trø over andres integritet og grenser. Livet handler om å være et ærlig medmenneske. Å raske til seg på andres bekostning synes bare galt.De mener seg ikke i sin fulle rett til å gjøre andre vondt. 
Sånn er det bare.

Synnøve Sætrum

27 august 2015

OM TRO...


 Et skralt ønske om å bli sett og tatt vare på kan blir for mange kun det.
Jeg gråter store tårer sammen med dem. Alle de som druknet utenfor Libya i går, de som ble funnet døde i den lastebilen i dag, og alle de andre. I går gråt jeg da jeg så reportasjen om de første syriske kvoteflyktningenes bosetting i Norge.

Jeg kjenner mennesker som sier en ikke skal forvente noe av noen. Da blir det bare sorg. Underforstått betyr det kanskje: Klar deg selv, vær deg selv nok. Klø deg i din egen bak og vær fornøyd med det. For alle disse andre menneskene som kommer gjør det for å lage trøbbel, eller ta velferden, eller snylte, eller terrorisere eller det som verre er. Ja, det er jo det de sier ministerne vi stadig hører... De sprer frykt, nører misantropien. Pisspreik sagt på godt norsk. Jeg er så lei denne håpløshetspropagandaen. Men: De om det, jeg ønsker ikke leve i frykt eller dyp misantropi.

Menneskene kommer til jorda for å være sammen om den, det tror jeg på. En kan ikke leve der bombene faller og krigen raser. Der du blir halshugd, torturert, gruppevoldtatt og det som verre er. Hjelpe dem der de er sies det fra regjeringshold. Hvordan i all verden skal nå det gå til?
I disse tider kjemper mange millioner mennesker meget hardt for å finne ei framtid her i Europa.
Jeg tror på at vi kan leve og dele framtiden sammen. Være ressurser for hverandre.

Jeg tror på å ta fram kjærligheten og ønske min neste velkommen!

Synnøve Sætrum 

TILFELDIGHETER?


Jeg tror ikke noe er tilfeldig.
Særlig ikke hvordan menneskene behandler hverandre. 
Det er ille når noen mennesker gjør nesten sin til statistikk, tall, utgiftspost for eksempel.
Følelsene og tankene er mange for tiden. Hjertet mitt verker ofte, fordi jeg ikke forstår hvorfor landet mitt vil ha slike ledere som de vi nå har. Skal jeg ikke ta storpolitikken personlig, sier du.
For noe tøys: Det aller meste er personlig. 
Bak de store tallene er det nettopp det: Unike personer, ikke utgiftsposter eller "snyltere" eller "lykkejegere". Kun folk som meg og deg i bunnløs nød. Så det så.
Mange av dem finner sin død på havets bunn, mens de gikk fra alt de hadde og fulgte håpet om liv, trygghet og fred et annet sted på den jorda som tilhører oss alle.

Sterke følelser er verdt å kikke inn i, ta på alvor og verne om, stelle og pleie.
En bør være redelig med menneskene i livet. Gi det en kan. Alle kan alltid gi noe.


Synnøve Sætrum

TI BOKSTAVER



Livet befinner seg noen ganger langt utenfor komfort-sonen. 
En vet det fordi det føles slik. Motstanden i det indre er sterk. Lyset kjemper med mørket.

Første innskytelse kan være å lukke følelsene for det de rommer.
Fortrenge og håpe det som plager skal forsvinne mens en blunder.
Ei hvit løgn gjør vel ikke noe? 
Den forkludrer sannheten bare "litt", men... 
Noen fortsetter og håper usannhetene ikke kommer for en dag. For da!
Ja, hva da? 
Hvite løgner er jo til for å beskytte en andre eller tredje eller fjerde part. 

Nei !
 Ubehaget ved å se virkeligheten i hvitøyet ville bli mye verre enn å leve ei løgn mener den som nører.Andre blir tvunget til å tie for ikke å miste det som betyr mye.
Tanken på enkelte tap er så skremmende at løgnen blir der.
Lik en voksende kreftsvulst. Fargen er likegyldig.
Utenfor komfort-sonen er fargene borte.
Ubehandlede kreftsvulster har en tendens til drepe det meste.

Kan livet leves sant og fullverdig under løgner?
Noen mener det.
Er løgn kjærlighet?
Noen mener det.

Andre vil ikke leve halvt, vil ikke lyve, men blir av ulike grunner tvunget til det. 
Fortsette å tie, selv om det betyr å være innestengt i et rom med vonde følelser der en sakte males til et null. Rommet der selvrespekt, selvaktelse og egenkjærlighet har trange kår.
 Fortsette å late som om det viktigste i livet ikke finnes, fordi det forventes.
Noen ganger er det sånn at det som er det viktigste for en, ikke egentlig eksisterer for en annen.
En er redd for hva som kan komme for dagen, en annen for å miste seg selv.
Slik fungerer løgner.

Enkelte lyver uten det minste problem.
Føler seg ikke en gang presset eller plaget.
Andre ville i den situasjonen føle så sterkt press at livet kun blir smerte.

"I krig og kjærlighet er alt tillatt", muller uærlighetene.
For noe absurd sludder.
Når ble løgner kjærlighet?
Det er ti bokstaver i ordet kjærlighet, ni av dem er ærlighet.
Ærligheten bringer kjærligheten tilbake til komfort-sonen.

Synnøve Sætrum

(Alt er ikke tillatt i krig heller. Det finnes internasjonale avtaler og konvensjoner. Bare minner om det... selv om det ser annerledes ut i disse tider...)

26 august 2015

OM SKREMSELSPROPAGANDA...


I dag har jeg stemt på de menneskene jeg mener kan tilføre noe vettugt i byen Kristiansand og fylket Vest-Agder. Om noen mot formodning lurer om jeg stemte noe blått er svaret NEI. 
For det lokale samfunnet håper jeg inderlig at det blir et skifte, ei annen retning, for her har det vært blått altfor lenge. 

Blått... nei... ikke tale om !
Tror ikke på at landet vårt blir bedre av denne endringen de blå blå blå prediker. 
Tvert i mot. 
Det meste later til å bli verre. Jeg liker ikke det som skjer. 
Det er så en må klype seg i armen for å få det til å stemme. Denne propagandafilmen fra ministeren for eksempel. Han snakker mye om alt regjeringen har gjort for at samfunnet skal føles tryggere.
 Jeg for min del har aldri følt meg utrygg i Norge så lenge jeg har levd. Jeg er snart femtifire.

 For meg framstår den filmen som tragikomisk klovneri. 
Jo da, jeg hører at det som blir vist er riktig, at regjeringen har gjort det han skryter av. Jeg hører også at alle etatene kritiserer han for å forvrenge bildet av virkeligheten. Ikke underlig det, det er jo nettopp slik propaganda er. Enetale for å komme unna kritiske spørsmål. Kritisk presse, som faktisk er en viktig demokratisk pilar.

Kort sagt: Makkverk, og det ligner til forveksling den typen virkemidler andre politikere , særlig utenlands, uten legitimitet på grasrota tyr til. 

Ja, og så er det disse hjerteskjærende bildene av mennesker, tusenvis av mennesker som nå går gjennom Europa. De har ingenting, mistet alt. I tillegg er de traumatiserte på måter vi ikke kan begripe, vi som sitter her oppe i et av verdens rikeste land. Jeg ser at de bærer det kjæreste de har i armene sine, mens de går mot ei framtid et annet sted enn der de kom fra. Hva er det de snakker om disse ministrene og de andre politikerne som sier de skal hjelpes der de er. Der de er? De er jo her, i Europa! Da må hjelpen komme her. Det er da ingen som legger ut på en sånn vandring uten at de må.

Siv Jensen gir seg ikke. Durer på med skremselspropagandaen, og setter svake grupper opp mot hverandre. Det sies fra taburettene at velferden i Norge kommer til å ryke på grunn av 8000 syriske flyktninger. At å hjelpe ikke er bærekraftig på sikt. Hva med å snu det hele på hodet? Se disse nye samfunnsmedlemmene som muligheter til vekst og positivt tilskudd til landet. De er ikke analfabeter, de fleste av dem kommer fra middelklassen, er utdannede mennesker som hadde det bra. Til krigen kom. Jeg hadde tatt beina fatt jeg også. 

 Hva er det som rir Siv Jensen, finansministeren? 
Hvordan er det egentlig hun ser på medmenneskene siden de bare blir til utgifter?
Skremselspropagandaen tar liksom ingen ende.

Fortsatt har jeg problemer med å begripe at et regjeringsmedlem kan stå på talerstolen og oppfordre til boikott av et stortingsvedtak. Regjeringen er pliktig til å sette i verk vedtakene Stortinget gjør. Sånn er de parlamentariske spillereglene. 
Vil hun ikke det, får hun jaggu overlate taburetten sin til noen andre. 
Det er hun som er ansvarlig for at kommunene får rammer og midler til gjennomføring av hjelp til nødstedte mennesker. Sånn er det. Og nei, det skal ikke gå ut over de som allerede sitter og venter. Norge har enda nok på bok til å hjelpe alle sammen og vel så det. 
Gi medmenneskene ei framtid her. 
Det er faktisk bestemt, og så er det opp til oss vanlige dødelige å møte våre nye samfunnsmedlemmer inkluderende. Ikke med avstand og frykt! 

Og hvorfor sier ikke Erna Solberg noe om Siv Jensen?  
Jo, forresten, så sa hun på nyhetene i kveld at Norge ikke er i noen form for krise. Så det så. "Utfordringer" sa hun, men benektet krise.

Jeg lurer på hva det neste blir, men er ikke redd.

Synnøve Sætrum



24 august 2015

YES!


BACK TO BLACK...

Torsdag i forrige uke var jeg på kino og opplevde filmen om henne.
Et liv så fjernt fra mitt, men samtidig så mye gjenkjennelig.
Gjennom ekte menneske og musiker.
For ei stjerne med stor S....
Sterkt. Til ettertanke. Sørgelig.
Fikk straks lyst til å skaffe meg all musikken til denne vevre lille store vokalisten.
Så da har jeg noe å ta fatt på utover høsten. Skal jammen bli fint!

Synd at hun skulle gå så tidlig. Hun kunne kommet hvor som helst. For en stemme.
Jeg tørket noen tårer, og er glad jeg hadde en ved min side å dele opplevelsen med.
Deilig med ei hand å holde i.

Synnøve Sætrum


23 august 2015

KJÆRLIGHETEN

Foto: Synnøve Sætrum

  
Han kjenner kjærligheten som førte dem sammen. 
Den viste vegen dit de står.
 Hun sier hun tror på ham og henne, at de er litt som rosene begge to.
 Om de har sine torner er den flammende skjønnheten dem i mellom det mest iøynefallende. Dagene de gikk sammen er gaver. 
I dag er de fortid, de vet det. Bare akkurat nå er. 
Det som var er nøkkelen til det som blir.
Hva andre måtte mene om det er ikke deres sak.

 De snubler litt i all ømheten, stikker seg litt, gråter og sørger. 
Det meste leger igjen med litt tid. 

Livet stikker nok til at de gråter og sørger. 
Det meste leges bare en gir det litt tid. 
Kjærligheten er fortsatt størst av alt. 
Hun tror på det. Han tror på det. På den unike kraften i den.
 Ethvert forhold er hellig og kan ikke sammenlignes med et annet. Reisen er unik.

Så blir tankene for mange, følelsene for sterke, ordene for små.
Slutt med det, tenker hun. 
Det er greit å ikke ha alle svarene, tenker han.
Stol på prosessen, kunne psykologen sagt. 
Uten at det vedkommer dem det minste.
Svarene vil komme, og antakelig når de minst venter seg det.
Lykke kan ikke administreres.

Gi opp, tenker de begge.
Smil. 
Elsk.
Lev.


Synnøve Sætrum


Determine right from wrong....å skille mellom riktig og galt...



Mulig er jeg for enkel i hodet, eller naiv, men det får bare være.
Jeg opplever uansett at stemmen min blander seg med andre stemmer som tenker beslektet rundt alle flyktningene som kommer til Europa disse dagene. Å se og høre og lese oppleves vondt, og jeg greier ikke slutte tenke på det. Så kommer advarslene, og fryktspredningen. 
EU kan gå i stykker om det ikke samarbeides om alle flyktningene. 
Den italienske utenriksministeren påpeker så. Hva han egentlig mener er jeg usikker på.
Er det penger eller grenser eller mennesker han snakker om?
Noen som kan forklare det for meg?

Som det vanlige mennesket jeg er tenker jeg at Europa som jeg har kjent verdensdelen er i ei endring jeg ikke har sett hele mitt drøyt femti år lange liv. All nøden er kommet så nært. 
Til Italia, til de greske øyene, til Tyskland, til Norge. Ja, her har vi jo fru Finansministeren som er mer opptatt av å sabotere stortinget og ei heller greier løfte blikket fra regnearkene. Hun viser i fri dressur hvordan empatien er døende og stirrer videre mot regnearkene sine. 
Medmennesker hører vi ikke et kvekk om. Tallene derimot. Pengene. Kostnadene. Ingen stopp om utgiftene. Nå er hun jo Carl I's etterfølger så det er ikke så underlig sånn sett. FRP er nå en gang FRP og mot alt som heter innvandring, bortsett fra dem man kan tjene penger på da. Bruke billig og så forevente å kunne sende dem tilbake der de kom fra etterpå, og så videre. Det er vel det den frie flyten innenfor EU og EØS dypest sett handler om. Profitt. Profitt. Profitt.
 Ingen medmenneskelighet, bare tall og atter tall. 

Du skal gjøre med din neste , som du vil nesten din skal gjøre med deg. Er det ikke så det heter?
Det er mulig å velge solidaritet og nestekjærlighet framfor tåregass og vannkanoner.
En må vel ikke være professor for å skjønne at det siste er galt. Veldig galt, og at hjelp er det enste riktige som situasjonen er. Hjelp en ikke bare kan lesse over på nabolandene til Syria. 

Desperate mennesker trenger hjelp. Varig hjelp, ikke bare nødhjelp og bli sittende unyttige i leire rundt omkring i nabolandene. Her i nord har vi ikke tatt i mot mange enda. I Tyrkia finnes 1,8 millioner flyktninger fra Syria, i Libanon 1,2, i Egypt , Jordan og Irak nærmere en million til sammen. I følge Klassekampen er det til sammenligning 4342 som har søkt asyl i Norge.  

Igjen: 
Hva er det de holder på med disse '"høye" damer og herrer som sier Norge ikke kan ta flere?

Problemer med å skille riktig fra galt må de åpenbart ha. 
Hvor er empatien gått? For søkk borte er den blitt.
Noe så underlig. Noe så trist. Noe så vanvittig.




Synnøve Sætrum



OM GRÅDIGHET OG MEDMENNESKER PÅ FLUKT...




Strendene i Norge kan være vakre, storslagne og fredelige. Selv om sommervinden ikke er den varmeste i år er det akkurat like vakkert og trygt. Innbydende. Strendene her fylles ikke opp med flyktninger. De ligger for langt nord. Det ville vært umulig å overleve en tur helt hit i elendige fartøyer. Likevel forsøker jeg se det for meg. At de var her, kom med båtene sine og ba oss om hjelp. Krigen kunne vært i Danmark, Sverige eller Russland. Ingen vanlige mennesker rår over hvor maktmenneskene setter elendigheten ut i livet. Sjøl ville jeg rømt om jeg kunne, det bare vet jeg. Livet er en gave de aller fleste av oss forsøker beholde så lenge vi kan. Vi beskytter våre kjære, og vi vil bare være. Grunnleggende sett er jeg overbevist om at vi er ganske så like. 
For meg er det umulig å ikke tenke på alle disse medmenneskene som kjemper for sine liv der nede i enden av Europa. Jeg elsker Hellas, landet som er i dyp krise selv. 
Til noen av øyene der kommer det mange i nød nå. 
De blir ikke kastet tilbake på havet, eller bedt om å snu slik som FRP's toppkandidat i Oslo mener man løser denne tragedien. Egoisme full utfoldelse. Vel, så viser han hva partiet står for. Fortsatt!

Jo, det ser mørkt ut når jeg hører på dem. Det er håpløst, men jeg gir meg ikke. Vet jo at natten føder dagen. Verden har sett elendighet før, og det har ordnet seg til slutt. Tragedien er i all sin gru at så mange må du på veien eller i havet. Smerten som følger terror, krig og fattigdom skyller nå inn som ei bølge over Europas strender. Men, det er på et vis ventet. Det er lenge siden forskerne påpekte at dette ville komme, at vandringene var i gang. Nå toppes det. Europa kan ikke svare med tåregass og høye murer. Den eneste farbare vegen er solidaritet og kjærlighet til medmenneskene. 

Videre føler jeg for å dele noe av det jeg har lest siste timene. Jeg ser at utfordringene er store, at det kommer flere enn vi noen gang har sett i vår levetid. Men, da får vi jo som medmennesker finne ut hvordan vi skal løse dette. Kanskje må det tenkes veldig mye nytt. Kanskje skulle vi alle som har plass i hjemmene våre kjenne etter på om vi kan invitere noen inn. Om vi får lov av myndighetene.
Jeg vet ikke om det er ei løsning, tenker bare høyt. Kjenner på maktesløsheten, og det med at en ikke bare kan snu ryggen til. Hva slags menneskesyn er det? Hvilket samfunn er det norske blitt til? Her går finansministeren ut mot politisk vedtak som regjeringen faktisk er pliktet til å gjennomføre. 
Hun burde tatt sin hatt og gått for lenge siden, og kanskje vunnet noe respekt selv hos politiske motstandere. Men, populister holder på taburettene sine for en hver pris ser det ut til. 
Jeg håper inderlig at de fjernes derfra for veldig veldig veldig lang til ved neste Stortingsvalg.

Det handler om medmennesker på den samme jorda. 
Kloden er faktisk ikke bare de rike og fete sitt levested, 
Penger gir ingen rett til å nekte dem som ikke har noe fred og liv. Jeg ser at det vil bety at vi som er rikest må gi fra oss noe. Norge er i den heldige situasjonen å kunne hjelpe. 
Vi er så rike at vi ikke trenger sette svake grupper opp mot hverandre. 
Slik ser jeg det. Ikke fordi jeg er noe snillere enn andre.
For meg handler dette om en smule solidaritet og medmenneskelighet. 
Disse menneskene som søker seg til kontinentet vårt er som meg og deg tenker jeg.
De kommer ikke i disse båtene for moro, men av nød. 
Desperat nød.
Vi må hjelpe dem!!!

Høyrekreftene jobber intenst for å splitte og herske for tiden. Det er så det gløder av dem. 
 Hvor kommer all denne forakten for fattigdom og nød fra? 
Grådighet? 
Hvor mye trenger man egentlig når man har dekket grunnleggende behov og vel så det? 







Synnøve Sætrum