28 mars 2015

FLYSKREKK OG VÅR....GOD PÅSKE !

'
Foto: Synnøve Sætrum


 Jeg har ikke KVIKKLUNSJ siden jeg er diabetiker alle dager.
Derimot har jeg det veldig veldig koselig her jeg har funnet et kjøkken et sted sør i landet.
Har gjort øyboer av meg siden jeg trives best i åpne landskap.  
Den store utenlands reisevirksomheten er over for ei stund. 
Jo da, jeg skal besøke Hellas før fanden får skoene av, det er ikke det.
Skryte på seg for mye ville være ukledelig, eller kanskje direkte løgn.
Her på Ytringsstedet har jeg mer enn en gang uttrykket min kjærlighet til greske øyer og thailandsk varme. Slikt beriker reisen gjennom livet. Jeg elsker å reise og gjør det så ofte jeg kan.
 Europa er fylt til randen med eksotiske reisemål, og Norge med.
Nå når vinteren er helt på slutten og den lyse tida er tilbake trives jeg hjemme.
Linerla er kommet, og sisiken også.

Flyskrekken min har blomstret denne uka. 
Den grusomme flystyrten i de franske Alpene pisker opp stemninga her i gården.
Tragisk, veldig tragisk for alle som gikk ut av tiden, og alle som sitter igjen med sjokk, sorg og savn.
Brutalt ugjenkallelig for dem som ble rammet. 
Det endrer ingenting  at de som kjenner flysikkerheten og systemene hevder at man ikke en gang løper en kalkulert risiko ved bruk av fly som fremkomstmiddel.

Det er midt i de fatale flyulykkene flyskrekken min sitter.
 I det jeg har gått opp trappa, satt seg i setet, festet setebeltet er kjenner jeg meg maktesløs,maktesløs, maktesløs. Jeg føler meg utsatt, sårbar og uendelig liten der jeg suser mellom himmel og jord.
 (Noen ganger hyperventilerer jeg og lokker rapen opp ved hjelp av store slurker kullsyre.)
Nei, det er ikke rasjonelt,Å slippe kontrollen er en krevende øvelse. Illusjonen brister i det motorbrølet er et faktum, og det hater jeg. Noen illusjoner er så gode å ha. Ikke sant?
Slippe kontrollen må jeg gjennom hver eneste gang hun setter seg i en Airbus eller Dreamliner. 
 Posttraumatisk stress-situasjonen kaller psykologen det.
 Siden jeg har opplevd ei nødlanding ikke så lenge etter take-off hender det jeg gjenopplever følelsene i det flyet stiger mot marsjhøyden. Tretti tusen fot er høyt.
Vel:Jeg har sett både kaptein og andre-pilot forsøke finne kilden til røykutvikling. 
Helt rolige og profesjonelle var de, og ga god informasjon om hva som hendte under vegs. 
Vi var heldige og ble satt trygt ned på bakken i Tyrkia.Noen timer seinere dro vi resten av vegen til Gardermoen i det samme flyet.Redd var jeg ikke, det er kommet seinere. 

Jo, jeg har opplevd uvanlig situasjon i et fly. 
Ikke hyl og skrik og slikt, det ble derimot helt stille. 
Jeg var livredd. 
Ba mine bønner til min høyere makt, og håpte på det beste. 
Klamret meg til livet og alt som er i meg.
Tenkte tanker om hva jeg måtte si og gjøre når jeg kom ned.
Døgnene etterpå var jeg temmelig i vakuum,og jeg måtte etter hvert oppsøke psykolog for å bearbeide det. Ingen skam å benytte seg av fagfolk.

Spørsmålet er og blir om erfaringen skal styre bevegelsesfriheten min?
Så langt har jeg valgt se dødsangsten i hvitøyet og kommet meg ut på tur. 
 Jeg elsker å være til, og reisene beriker.
Egentlig er det jo magisk å fly, og vi som lever i denne tidsalderen har unike muligheter.
Dog flyr jeg ikke for moro skyld, men for å nå steder et stykke vei fra Norge.

 Orker jeg en langdistanse til Asia, eller står jeg over?
I evighetsperspektivet er ikke elleve timer mye, men kloden er diger.
Kan jeg klare komme meg ut på tur og leve livet hjemme "bare"?
Jeg føler sterkt for greske øyer og thailandsk varme, men er også en god gammeldags heimføing...
Har flyttet til et sted snøen etter sigende ikke skal kunne hemme meg så mye.

Det våres,et faktum jeg elsker.
 Når jeg våkner hører jeg at fuglene er tilbake. 
 Jeg skal reise i mitt liv her hjemme i Norge.
Takknemligheten kjennes sterk disse dagene.
Personlige privilegier står i kø.
Ingen brudd i rekkene og det føles som jeg får atskillig mer enn jeg gir.

---

Mads Gilbert og Kronprins Håkon har kastet seg ut i media og retter søkelyset mot skredfare i fjellet. På "varsom.no" finnes skredvarslingen, sier tronarvingen. 
Påskefjellet har helt tydelig snø. 
Troen på å overleve snøras er svært overdrevet, sier Gilbert. 
Moralen må være å holde seg vekk, sier jeg.
Jo da, jeg hører hordene protestere.
Mange elsker hytteferie på snøfjellet og det er greit nok for meg bare jeg slipper.
Undertegnede har ikke hatt ski på beina de siste fire vintre, og  blir neppe tatt av snøen dette året heller. Skal jeg tro de som har peiling er det med snøskred som med flystyrt. Ulykken inntreffer ikke så ofte, men gjør den det først er oddsene for å stå det over heller elendige !

God påske !

Synnøve  Sætrum