Jeg er våknet til en ny dag i mitt liv og min virkelighet. Hører på nitimen, og ser det blir sol. Blomster-Finn pludrer om våronna. Det er fint utenfor, og jeg skal gjøre noe med stemorsblomstene mine. Plante dem som stauder, så de kanskje sår seg selv til neste år. Hundre og femti liter jord anskaffet til første omgang. Snakket med ei dame som drømte om samme sommeren som fjorårets. Det gjør jeg også, men nå får jeg gjøre som fornuftigst er: Ta denne ene dagen av gangen.
Mitt eneste" problem" er at jeg enda er litt forkjølet, bonussykdom med andre ord. Pytt...jeg har gode utsikter til å overleve. Til uka skal jeg undersøke hjertet mitt fordi jeg har diabetes. Kvinner har så mange diffuse skrives det stadig. Legen min sa det var helt håpløst med disse "legemagasinene" løssalgspressen er blitt. Sier seg sjøl at man ikke kan utføre denslags undersøkelser på alle som lever med symptomer på å leve. Skjønner? Nå sier jeg ikke at man ikke skal lytte til kroppens signaler og ta dem på alvor.Det er vel fortsatt slik at jo tidligere en er ute i forhold til alvorlige situasjoner jo mer er det å gjøre. Tilbake til meg: Jeg hadde ei bestemor med samme type diabetes. Hun ble bare 56 og døde av infarkt. Undertegnede blir dermed fulgt opp på grunn av genetikken(mulighetene i den). Heldige meg som bor i et land hvor det er mulig.
Verden er ikke slik over det hele dessverre. Jeg tror og mener fortsatt at det finnes nok ressurser på jorden til at alle ville kunne ha verdige fredelige liv. Noe jeg er helt overbevist om er det viktigste for vanlige mennesker uansett hvor de kommer fra. Hvilken vanlig dødelig ønsker seg krig? Få ødelagt hjemmene sine? Miste sine kjære? Bli værende i et område hvor en blir drept, voldtatt, torturert eller ser sine barn bli drept? Jeg vet ikke hva du som leser ville gjort, men jeg vet noe om meg selv. Jeg ville, så sant jeg kunne stå og gå, tatt mine kjære med meg og kommet meg så langt vekk som mulig. Jo, jeg ville antakelig også blitt et lett bytte for kyniske menneskesmuglere eller lignende. At tusenvis forsøker flykte over havet i et desperat forsøk på å overleve og få en bedre tilværelse er ikke dumt. Mennesket gjør det meste for å overleve, og vi er alle mennesker. Så handler det om å være medmennesker på den samme jorda.
Jeg kjenner ikke ordlyden i de konkrete vedtakene storpolitikerne gjør hver eneste dag. Men, jeg undrer meg over at europeiske land ikke vil ta i mot flere flyktninger. Så vidt jeg har fått med meg har europeiske ledere bestemt at bare fem tusen flyktninger skal få bosette seg i verdensdelen. Umenneskelig i lys av at millioner er på flukt. Er det virkelig blitt slik at når man ser et medmenneske drukne lar man det gjøre så? I økonomiens navn ! Gremmes jeg. Fy skamme seg til dem som har makt og midler til å redde medmenneskene. Men nei: Ingen livbøye, ingen hjelpende hånd. Jeg gremmes, og jeg gremmes mer.
Og så støtter jeg JGS og vedtaket om å ta i mot ti tusen syriske flyktninger. Et medmenneskelig forslag i dugnadsånd. Vi har greid det før, også i tider da Norge var i en helt annen økonomisk situasjon. Hvor blir det av ordene om at vi er av de aller rikeste nasjonene i disse debattene? For vi er da fortsatt det eller? FRP-finansministeren er ute i kjent stil og svarer med å gjøre saken til at det er henne det er synd på. Siv Jensen hevder at Arbeiderpartiet aldri ville vedtatt dette i posisjon. Om det er så stritt for henne der oppe på maktens tinde kan hun da bare gå, ikke sant? Hun sitter der da ikke fordi hun er tvunget eller befinner seg i en desperat livssituasjon. Grådigheten har så mange ansikter...
Ja, så vet jeg at noen straks vil si, og særlig til meg at jeg som er uføretrygdet bør tenke på å få beholde trygda, at det jeg lever av ikke vil være "bærekraftig" i fremtiden dersom vi hjelper. Høyre-politikk i kjent ånd. Det er ikke noe nytt. Sette svake grupper opp mot hverandre er et gammelt kjent triks for splitt og hersk. Ikke sant? Overføre ansvaret på alle dem som er i vanskelige situasjoner. Sparke nedover i stedet for å rette blikket mot toppen der de som faktisk har ansvaret sitter.
Kort sagt: Mens maktmenneskene sporer av over pengesekkene sine dør medmenneskene.
Ufrivillig i bølgene som stadig slår mot grådighetens alter...
Enda en gang: Handler det ikke fortsatt om solidaritet og å være medmennesker?
Synnøve Sætrum
