12 mai 2015

DRØMMEN OVER ALLE DRØMMER


Menneskene:

-Redde og lukket inne i seg selv med tause meldinger grådighet.

Den som er redd mister villigheten tror jeg.
Kanskje er det der noe av alt ligger for de rike på jorda.
Redde rike mennesker lukker seg i skam over makt og besittelse av det meste.
Møter ikke de fattige, syke og nakne med ord som beklager å ha tatt alt for mye til seg selv.
Gir ingen håp om å ledige stoler ved samme bordet, for å bryte det samme brødet og se de samme blomstene under solen. Redde mennesker kommer med krig, ikke fred.
De sender kanoner etter druknende, bygger murer for å holde ute...

Så tar jeg fram ordene om fred og kjærlighet enda en gang.
De er store, og jeg er liten.
Likevel er det mulig :
Å strekke seg mot drømmen over alle drømmer...

Synnøve Sætrum

GRENSENE



Du elsker et menneske.
 Uunnværlig selv om det når inn og ryster fred og sinnsro. 
Antakelig er det godt at kjærligheten til og med kan føre med seg smerte og bitterhet. 
Noen sorger som en ikke kan dele med noen. Aldri i evighet. 
Likevel plukker du sultent frukten av den ekte kjærligheten, og nyter smaken av det aller beste.
 Livet, fargene og følelsen av dyp takknemlighet.
 Kanskje er dette forsmaken på paradiset? 

Hva vet vel du som  konstaterer eksistensen av grensene for det platonisk vennskapelige blikk?

Synnøve Sætrum





SKRIFTENS RETT

Foto: Synnøve Sætrum

Jeg skriver, ergo er jeg.
Diskusjonen om hvorvidt sånne som meg har skriftens rett til tross...

Tastaturet virker, det er tørt og lever. Takker for det.
Livet har fått vann på hjulene igjen, og takk for det med.
Å være fattig og på flukt lik de mange millionene som er det til enhver tid vet jeg ikke hva vil si, og så takker jeg inderlig. Gjør du?

Jeg opplever kjærlighet, å få og å gi gi. 
Takker mine høyere makter også for det. Inderlig takk.
Opplevelser av dype, gode vennskap søker meg daglig. 
Slike som aldri kan kjøpes for penger.
Takk!
Noen ganger leter jeg etter samvær fylt av glede.
 Søkende, store, stille samtaler med andre sinn. Mange ganger får jeg. 
Det gjør meg lykkelig, mer i hjertet enn i hodet.

Jeg skriver, ergo er jeg.
Jeg har nok ting til å bruke, og å leve komfortabelt. 
Noen få finner jeg virkelig fine, andre praktiske.
Ting jeg ikke kan utveksle en eneste stund kjærlighet med.

Vend og snu til krampa tar meg. 
De er og blir døde. Tingene.
Andre har ikke dette perspektivet. De er fattige, de har ingenting.
Lemper jeg alt ut alt og trygda med blir jeg bare syk, antakelig fort døende.
Da ville det ikke være leger, apoteker eller sykehus til å hjelpe.

Hvis jeg var fattig båtflyktning ville jeg da nære kjærlige følelser og tanker til den delen av menneskene på jorda som har alt?
Eller ville jeg begynne å hate oss rike slik mange som ikke har noe gjør?

Tastaturet virker, jeg har skriftens rett og jeg takker for det !

Synnøve Sætrum

BØLGENE

Foto: Synnøve Sætrum


Bølgene .....
Liv, død.
        Liv, død.
               Liv, død.
         Liv, død.
Liv, død.

Liv.
Jeg lytter, og tror på dette. I taushet og i tillit. 
Finner det lille i det store, og det store i det lille. 
Sola og kjærligheten i alt. Rød, bifallende, bejaende.

Død.
Jeg lytter ikke. Lever tristheten. 
Alt går i svart lek rundt bagateller.
Krangel, klage, sjalusi, ufred.
NEI NEI NEI

Bølgene .....
Liv, død.
        Liv, død.
               Liv, død.
         Liv, død.
Liv, død.


Synnøve Sætrum



HJERTESPRÅKET



Sitatet på veggen: 
"Vær stille mitt sinn så jeg kan høre hjertet snakke ".
Minner meg om at hjertet som aller oftest er viktigere enn det som kalles vettet.
Når jeg slipper hjertespråket mitt inn ser jeg livet mitt.
Fatter mer av menneskene i det.
Finner...

De kloke av hjertet har fortalt og skrevet mye om at det hjertet forteller skal du følge etter.
Overbevisningen min bifaller. 
Hjertespråket er retningsviseren mot det som er til å leve for.
Kjærligheten i alt. 
Mennesker, ting, ideologi, politikk, tro. 
Alt det en med forstanden sloss for.



Synnøve Sætrum

GLEDEN



Midt i alt som finnes i tilværelsen kjenner jeg på gleden. 
Lever min lykke med hver eneste celle i kroppen.
Det er et under å få vandre på jorda, stå i senit.
For alle andre er jeg et menneske i milliardvrimmelen. 

Bare for meg er jeg uerstattelig, enestående og spesiell.
 Akkurat som alle andre er akkurat det for seg selv.  
Denne  morgenen sier den indre stemmen meg at jeg har det godt, jeg er glad og jeg er forventningsfull til det som kommer i den nære framtiden. 
Dagen i dag er likevel det eneste jeg kan være sikker på at jeg har.
I det perspektivet synes det meste av jakt på materielle goder som bortkastet tid.
 For meg som har alle primære behov dekket nesten en uhyrlighet...
Så jeg planlegger noen timer med hendene i jorda. 
 Våren er her, uten tvil. 
Fuglene synger for meg hver eneste morgen. 

Noen ganger undrer jeg meg over at jeg kan være skarp i tunga, lage "bråk" med tastaturet..
De dagene som handler om "bare" å være... 
"Bare" liksom... 
To be or not to be...
Tiden er jo slett ingen dreamliner flyvende mellom fødsel og død, tenker jeg.
I dag finnes min tid godt parkert på ei øy i vårregnet. 
Det er en gave, det er et mirakel.
Alt har sin dypere betydning.
Og: 
Jeg husker at jeg er her for å finne gleden i den.

Synnøve Sætrum